Mamma var viljesterk, hun realiserte sine drømmer, hun var av bondeslekt og visste hvor grensemerkene skulle være! Hun fikk med seg pappa på å realisere drømmene sine. Sammen bygde de huset til familien på 4 nederst i Langgata på Solberg i Skedsmo kommune, tvers over veien for bestemor og bestefar i Jonstua. Her økte familien til 5 da jeg så dagens lys da Beatles slapp singelen «She loves you» og USA prøvesprengte atombombe i Nevadaørkenen – i august 1963.
Og i 1968 - omtrent ett år etter at Giske ble født i november 1967 og pappa hadde dratt til Drammen for å være fylkesbiblioteksjef i Buskerud og biblioteksjef i Drammen kommune - så flyttet mamma etter med fire unger til Nøsteveien 4 i Lier, 50 meter fra grensa til Drammen.
Her, rett ovenfor Fjellheim skole - slo familien på 6 seg til. Mamma var hjemmeværende husmor, med ansvar for familie og hjem med hunder og katter og stor hage med blomster, frukttrær og bærbusker, grønnsakshage og dokkestue med ballslette i hagen. Herligheten som vekslet på å være fotballbane, friidrettsarena og badmingtonbane lå kloss oppi grønnsakshaven med salat, gulrøtter og brokkoli, rett på oversiden av Knausen der vi lagde liten hoppbakke ned mot Brakerøyabanen med ordentlig bandybane om vinteren og fotballbane med koksgrus om sommeren – derav tilnavnet «Sota park».
Mamma var praktisk anlagt og knøyt på meg skøytene på kjøkkenet og bar meg ut kjøkkeninngangen så jeg kunne kjøre ned til skøytebanen over Knausen og mer eller mindre bo nedpå «Sota park» før jeg begynte på skolen. Ikke rart skøytene mine ble sløve, men jeg ble kvitt plattføttene mine allerede året etter at vi kom til Drammen og Lier. Men merkeligere er det at vi - alle søskene, etter hvert ble kvitt blåmerkene på knærne som vi opparbeidet i løpet av vinteren nede på skøyteisen. Men å få gå på skole i Drammen, 50 meter unna, på Fjellheim - det fikk vi aldri. Vi gikk alle unga på Høvik barneskole og Stoppen ungdomsskole - halvveis til Lierbyen, og Giske gikk til og med på idrettsgymnas der, mens vi andre gikk på gymnas i Drammen.
Alle fire skulle nemlig klargjøres for akademisk utdanning. Drømmen til mamma var nok at vi skulle studere medisin hele gjengen. Men det ble kun en av oss, vi andre slo inn på andre akademiske løpebaner.
***************
På midten av 70-tallet, mens vi holdt på med skolegang, tok mamma med seg mesteparten av familien til fjells, for å være budeie i sommerferiene rundt omkring i Hallingdal og Valdres. Trangen om å komme tilbake til røttene i landbruket begynte så smått å melde seg. - Slik hun har beskrevet barndommen og oppveksten på Vallerud, må den ha vært et eldorado. Alle mammas søsken, svogere og svigerinner og tantebarn besøkte oss og tilbrakte deler av ferien sammen med oss på setra.
Budeietilværelsen brakte oss fra Hallingdal til Valdres. - Først til Vestre Slidre og så til Øystre Slidre der mamma etterhvert fikk overtalt pappa til å kjøpe gården som Listølen - øst for Vinstervann ved Jotunheimveien, tilhørte. Her hadde vi tilbrakt flere somre som «buddister», så den praksisen var god å ha for å få konsesjon for kjøpet av det gårdsbruket. Men i tillegg tok mamma fag på Vinterlandbruksskolen i 1983 for å være helt på den sikre siden – på samme tid ble jeg agronom.
Utover på resten av 80-tallet ble gården som hadde stått ubebodd siden forrige generasjon, restaurert og ombygd til det flotte stedet den er i dag. Planene for hvordan det hele skulle bli var en av Solveigs større oppgaver på Arkitekthøyskolen. Her på gården Li, 7 km nedenfor Beitostølen, drev vi med litt sau - noen ungdyr, og alle var med i slåtten og hersja og kjørte inn høy og silo. Mamma hadde selvfølgelig også kjøkkenhage her - 700 meter over havet, med bærbusker, jordbær og mandelpoteter – du skulle vært gartner du mamma, ikke jurist!
Mamma avla juridisk embetseksamen i 1985 rett før det store restaurerings-arbeidet på Li. Jeg husker at vi fylte en pulk med bøker for å lese til eksamen på stølen påsken 1984. Jeg har vel aldri dratt en så tung pulk over ei mil på ski hverken før eller siden. Trur forresten ikke jeg åpna ei eneste bok den påsken. Men det jeg er helt sikker på er at det var Giske som gikk på idrettslinja og som var friidrettsutøver og kjempesterkt, som dro pulken tilbake igjen til bilen da vi skulle hjem igjen fra påskeferien.
Etter dette jobbet mamma i offentlig forvaltning i flere av fylkene på Østlandet, både i fylkeskommunen og hos fylkesmannen - fram til hun flytta til Li for å oppfylle boplikten og tjente til livets opphold på Leira videregående skole noen år, og som juridisk konsulent på fylkeslandbrukskontoret i Oppland på Gjøvik, - der hun for øvrig bodde aleine på hybel i ukedagene. I disse årene dro vi alltid til Valdres i helgene for å være sammen så sant vi hadde snev av mulighet til det.
*****************
Tilknytningen vår til Valdres var så sterk at da våningshuset og tunet sto nyrestaurert og så vidt helt ferdig, så giftet Jon og Anne Lise seg sommeren 1988 i Lidar kapell, et steinkast unna gården - og hadde bryllupsselskap på Li. Det samme gjentok Giske og Lars Petter 7 år etter – sommeren 1995 med vielse i Lidar kapell og bryllupsfest «tre heile dager til ende» på Beitostølen. Ikke noe av dette hadde vært mulig på Li uten mammas iherdige innsats og bakgrunn fra husmorskolen.
Nevnte jeg at mamma hadde grønne fingre - Så grønne at hun skulle vært gartner Hun hadde kjøkkenhager der hun har bodd, med poteter og grønnsaker. Tomater, bringebær og jordbær var det alltid. Hagene, slik husker dem, - bugnet av blomster; georginer, pioner og roser gjennom hele vekssesongen – både på Solberg, nederst i Nøsteveien, i Valdres og litt lenger oppe på Nøste. Jeg husker at jeg var møkka lei å ta opp georginerøtter om høsten og å sette ned de samme røttene om våren. Det opplevdes som å spa samme grushaug fra et sted til et annet og tilbake igjen – for mamma var veldig god til å få oss unga med til å hjelpe. Verandaen i Capjonsgate hadde sikkert bugnet i år den også, bare du hadde fått bo der lenger enn tre døgn - mamma.
Å ha jord på henda innebar nytelse for deg, mamma! Ny forskning har da også påvist at jord på huden utløser endorfiner og lykke- og velværefølelser hos oss. Å være i naturen var et helt grunnleggende behov, uansett årstid. Men det var særlig om våren du våknet til liv sammen med naturen. Da måtte du ut til fjorden, tidlig – før isen gikk på vannet. Du måtte få med deg starten på årets vekst og drive fram planter inne som du kunne sette ut hjemme i hagen. Dette gledet deg helt til det siste, hjemme på Nøste. Men det var særlig om høsten vi la ut på turer i skog og mark og fjell, rundt omkring på hele Østlandet – med og uten telt for å høste av naturen. Du hadde en forkjærlighet for tyttebær og visste eksakt hvor de var å finne – i mengder. En høst plukka du 200 liter aleine – ikke rart du måtte ha stor fryseboks enda du sikkert ga bort halvparten. Men du plukka også blåbær og bringebær, og molter – de fleste teltturene var på jakt etter molter. Og vi var med – velvillig og motvillig. Stor lykke for oss var det når teltplassen lå ved et vann eller ei elv og vi kunne fiske og bade og slapp å plukke bær.
*****************
Da pappa havnet på sykehus og pleiehjem etter at han falt og slo hodet, tok mamma grep for at han ikke skulle dø på sykehuset. Hun fikk pappa hjem og ut av koma og pleide ham tilbake til livet. Pappa hadde flere gode år hjemme takket være mamma før han måtte flytte til pleiehjem der han er i dag. Pleierne på Liertun spurte pappa flere ganger om han ville i begravelsen til mamma, men han bare gråt og ville ikke det. Mamma hadde et daglig oppdrag som holdt henne i vigør og gjorde at hun var sterk og klar helt til hun ikke greide å pleie pappa hjemme lenger, med hjelp fra hjemmesykepleien i Lier kommune. Mamma holdt til og med foredrag for helseavdelingen i Lier kommune om denne bragden!
Mamma hadde mye vondt de siste to årene med sårene på beina sine som ikke ville gro. De hemmet henne mye i forhold til hennes store lidenskap – å stelle i hagen. Det var derfor hun ikke ville flytte fra Nøste. Men å bo alene i det store huset ble etterhvert en byrde, - å flytte ble også uoverkommelig. Men gleden ble desto større da hun var på plass i ny leilighet i Capjons gate, rett nedenfor Giske vis a vis pappas gamle bibliotek. Der jobber Oda, mammas eldste barnebarn i dag…
****************************
Ringen er sluttet – fred være med deg og ditt minne, mamma.
Hilsen barna dine – Jon, Solveig, Per og Giske.
Vis mer
Vis mindre