Informasjon

Hanna Irene Aslaksen

  • 16.10.1924 - 19.04.2017

En kort historie om mor. Bilder se "Galleri" og info om gravlund se "Lenker"

Redigert 011017. <br /> Født 16.oktober 1924 i Polmak. Døpenavn: Hanna Irene Nilsen. Far: Ole Nilsen, Vadsø. Mor: Gunhild Samuelsen, Polmak. Senere gift Halonen. Søsken på farssiden: Ole Nilsen jr. Søsken på morssiden: Johannes, Eino, Hallvard, Hans Martin, Pauli Mikael, Ragnhild, Gunhild. Mor ble gift med vår far, Arthur Parelius Aslaksen fra Repparfjord, og hun tok da etternavnet Aslaksen. &nbsp; Polmak 1924 – 1940 Mor beskrev denne første perioden av sitt liv på flere måter. Gode stunder med familiens og slektens andre barn. Hun hadde flere morsomme og vakre historier om dette, en var da hun og bestevennen Eivind opplevde en fin vinterkveld at himmelen åpnet seg for dem, de så engler og hørte helt tydelig englesang med harper. Dette var hun helt klar på at hun og Eivind hadde opplevd, de hadde også mintes dette da de ble voksne. Hun beskrev også gode og snille mennesker. Tar med som eksempel hennes bestemor Bigga Olsen som var veldig snill mot mor. Hun var en pen,stram dame. Veldig flink, nøye, rettferdig og foretaksom. Kunne alt mulig. Bigga var mor til Ole, Anna, Siri, Gunhild, Marie, Alette, Olga, Samuel. &nbsp; Dessverre var nok mors oppvekst også preget av noen vonde opplevelser, på bakgrunn av at hun var et såkalt «uekte» barn. Det å få barn utenfor ekteskap var skambelagt på den tiden, og det gikk ofte utover den uskyldige, nemlig barnet. &nbsp; Hennes far, Ole Nilsen var en nokså velstående kjøpmann i Vadsø. Ole var opprinnelig fra Voss, og hadde reist til Finnmark som ung mann, og etter hvert gjort det godt som kjøpmann og forretningsmann i Vadsø. Han startet Finnmarks første bilrute, Polar bil, mellom Vadsø og Kiberg. Han drev også med hester og travsport. Når hun var på besøk hos sin far i Vadsø fikk hun alltid god forpleining og gjerne gaver. Han eide store eiendommer i Vadsø, blant annet på Vadsøya, eiendommen der hotellet ligger, eiendommen der Nrk ligger og en jakthytte utenfor byen. Ole Nilsen døde like etter bombingen av Vadsø høsten 1944. Mor mente at eiendommer og formue ble frarøvet henne etter farens død, av de som bestemte i Vadsø. Mor og far kontaktet advokat på midten av 1960 tallet, og fikk etter hvert en liten erstatning fra Vadsø kommune. &nbsp; Alta 1941- høsten 1944 Etter at tante Alettes mann, Aron Sjønøst druknet, ble mor forespurt om hun kunne komme og hjelpe til med hus og arbeid som Alette hadde. Forsto det slik på mor at det var en liten befrielse for henne å komme vekk fra Polmak da. Hun har likevel fortalt mye positivt om sitt hjemsted og har vært på mange hyggelige besøk hos familie, slekt og venner der. Tiden i Alta var nok også preget av mye arbeid, men på en friere og bedre måte. Hun var jo her i tenårene så litt uskyldig ungdomsmoro fikk hun nok også delta i. Dette var jo under krigen, og samfunnet var veldig preget av at tyskerne hadde beleiret Finnmark. Der var også en del russefanger som var på tvangsarbeid under fryktelige forhold. Tyskerne hadde nedlagt strengt forbud mot å ha kontakt med fangene og å gi dem mat. &nbsp; Hun hadde en historie om noen russefanger som var satt til å grave i nærheten av der hun holdt til. Noen av tyskerne var ikke bestandig så nøye med å holde fangene under oppsikt, og mor og noen andre hadde kokt masse fersk fisk og invitert fangene inn for å spise. Fangene var jo utsultet og underernært så det må ha vært som å komme til himmelrike for dem. Mor hadde spesielt omsorg for en av fangene som hun ofte lurte seg til å gi brød til. Fangen brukte å si «russki brot» til henne når han bad om å få litt brød. Denne fangen hadde spikket en nydelig fugl i tre som gave til vår mor, men den hadde hun dessverre mistet under evakueringen. &nbsp; En novemberdag i 1944 stormet tyske soldater inn i huset hos Sjønøst og beordret alle om å stille på kaia i Bossekop innen to timer. De kunne ha med seg et kolli bagasje. Ulydighet mot ordren ville kunne få alvorlige konsekvenser for den enkelte, det vil si avrettelse på stedet. Medlidenhet med lokalbefolkningen var ikke på sin plass ifølge ordre fra øverste tysk hold. På denne tiden skulle hele Finnmark tvangsevakueres og tyskerne benyttet deretter «den brente jords taktikk». Kan anbefale en nokså nylig utkommet bok på Gyldendal forlag om dette. Asbjørn Jaklin: Brent jord 1944 – 1945. Heltene. Ofrene. De skyldige. Når båten med mor, Alette, Ludvik og mange andre gikk ut fra Nilsenkaia i Bossekop så de at huset deres sto i brann. &nbsp; Evakueringen Under kummerlige forhold ble de fraktet til Tromsø. Der ble de innkvartert i kirken noen dager. Folk i Tromsø gjorde en stor og god innsats for sine landsmenn fra Finnmark. Deretter ble de fraktet med et hurtigruteskip sørover til Trondheim. De evakuerte menneskene måtte være nede i lasterommet under vanskelige forhold. Lugarer og andre fasiliteter var forbeholdt tyske offiserer og soldater. Når båten kom fram til Trondheim husket mor en spesiell kommentar fra noen av de som var møtt opp på dampskipskaia, det ble sagt: « se, de har jo ikke haler». Denne kommentaren var nok spesielt myntet på den samiske delen av de evakuerte. Fra Trondheim ble mor sendt med tog sørover, og endte opp i Mysen. &nbsp; Mysen, Uddevalla, Oslo I Mysen arbeidet mor på landbruksskolen. Hun drev med matlaging og andre sysler. Dette beskrev hun som en veldig flott tid med gode mennesker rundt. De hadde masse god mat, og de kunne spise så mye de ville. Etter Mysen dro mor til husmorskole i Uddevalla, og der hadde hun også en fin tid. Hun flyttet deretter til Oslo hvor hun jobbet med matlaging og servering på Losjen og etter hvert på Vestbane automaten (et serveringssted). Hun bodde på hybel hos en dame på Frogner, leiligheten lå i andre etasje med en liten balkong. Vi var faktisk utenfor der en gang med mor for noen år siden. Nå hadde myndighetene i Norge begynt med gjenoppbyggingen i Finnmark, og det trengtes opplæring av personale til sykehusene. Mor begynte på Rikshospitalet i Oslo, først som hjelpepleier, og siden under utdanning til jordmor. Hun beskrev denne tiden som en tid med mye arbeid, døgnvakter, og mye moro med slekt og venner. Hun og kusine Ruth Marie vet vi hadde mye samvær i denne tiden. Vet ikke nøyaktig når mor dro tilbake til Finnmark, men det var nok tidlig på 1950 tallet. Før hun dro fikk hun oppleve vinter OL i Oslo i 1952. Vi har et tørkle som hun kjøpte da, med motiver av de norske idrettshelter. Mor fortalte at hun hadde vært til stede i Holmenkollen og på Bislett, det var nok stor stas og mye moro. &nbsp; Finnmark I Finnmark arbeidet mor på flere sykehus og sykestuer. Hun arbeidet på sykehusene i Kirkenes og Vardø, på sykestua i Honningsvåg som vi husker. Åsmund husker spesielt godt da mor arbeidet som jordmor på sykehuset i Vardø. Han var da med henne og bodde der i to år sammen med henne på sykehusområdet. Det må ha vært de to årene før han begynte på skolen, altså årene 1960 – 1962. Vår far, Arthur, arbeidet da som styrmann på lokalbåtene til FFR, mye på «MS Mårøy». Når Åsmund begynte på skolen høsten 1962 ble det til at mor sluttet på Vardø sykehus, og ble hjemmeværende husmor i Repparfjord. Hun spedde på familiens inntekt med arbeide i perioder for eksempel på Findus i Hammerfest. Dette var nok om sommeren når det var skolefri og far var hjemme. Hun arbeidet også noe med matlaging for arbeiderne på Folldal Verk i Repparfjord, i lag med Julie. Åsmund ble født i 1955, og Per Arne ble født i 1965. I mellom der hadde mor to svangerskap, men begge (jente og gutt) døde under eller like etter fødselen. Gutten nådde så vidt å bli døpt Ben Christian. I Repparfjord hadde familien vårt eget hus, og en stor strandeiendom på 87 mål. På eiendommen elsket mor å plukke multebær, blåbær og tyttebær. Bærtur i andre marker var også veldig attraktivt som matauk og friluftsliv. &nbsp; Vi tar med et godt og representativt minne om vårt hjemsted og om mor. &nbsp; En påske tok Åsmund og Per bussen til Kvalsund skole. Derfra gikk vi på ski opp mot Saltvannet, videre til Langvannet, Rundvannet, Asavannet og hjem. &nbsp; Vel hjemme, kalde, trøtte og slitne fikk vi servert nydelig, varm kjøttsuppe og hjembakt brød. Det var deilig å kjenne at kreftene og varmen kom tilbake i kroppen. Dette hadde mor tilberedt på sin kjære vedfyrte kjøkkenkomfyr, svartovnen. Godt minne. Bra tur. Fisk hadde vi alltid nok av, enten selvfisket eller fra andre, kostet som oftest ikke noe, bygdefolket stilte gjensidig opp for hverandre. Familie, slekt, gode naboer og venner hadde vi i Repparfjord, Kvalsund og Finnmark for øvrig. Vi har mange gode minner fra mange, ingen nevnt ingen glemt. Minnes alle som gode, varme, gjestfrie og hjelpsomme mennesker. Vi vil for alltid være Repparfjordinger og minnes vår vakre fjord. Siste gang mor besøkte Finnmark var i bærtida 2001, hun bodde da i Dypelv, Repparfjord. &nbsp; Flytting sørover igjen Vår far døde så altfor tidlig i januar 1974, bare 50 år gammel, preget av alvorlig lungesykdom i mange år. Harde forhold under tysk fangenskap bl.a på Grini var nok sterkt medvirkende til hans dårlige helse. Mor levde som enke i alle år deretter, hadde nok noen beilere, men det ble aldri noen ny mann. Når vi sønner flyttet sørover, ble det til at mor etter hvert også flyttet til Bærum, i 1994. Hun bodde først på Dønski og fikk etter det en fin seniorleilighet i Conradis vei på Valler. Der bodde hun trygt, sentralt og godt. Så lenge hun var noenlunde frisk hadde hun mange fine år. Hun var veldig ivrig med turgåing, også i lag med organiserte grupper. Mor var dypt religiøs, og i august 2000 fikk vi ordnet med en Israel tur for henne. Den fortalte hun ofte om, blant annet da hun ble døpt i Jordan elven. Pratet også mye om Jerusalem, som hun hadde et blide av på veggen. Det siste året var mor og Åsmund med i en veldig fin bibelgruppe på Henie Onstad seniorsenter i regi av Høvik menighet. I 2005 ble mor syk, fikk hjerteproblemer, balanseproblemer, svimmelhet og nedsatt allmenntilstand. Hun hadde nok hanglet i mange år, men da ble tilstanden alvorligere. På sykehuset fikk hun vite at hun hadde akkurat samme hjertelidelse som kong Harald. Han var operert to måneder før, men hun fikk beskjed om at hun fikk ikke operasjon. Etter eget ønske søkte vi henne inn på Solvik bo- og behandlingssenter hvor hun flyttet inn 12.juni 2008. Her bodde mor resten av livet, unntatt to år med ombygging hvor hun bodde på Stabekk. Hun har i alle år hatt enerom, store, fine og godt utstyrte. Hun har fått god oppfølging og pleie på Solvik. Spesielt takk til avdelingssykepleier Anna og sykepleier Martin som var god støtte for mor de siste dagene og timene. Selvsagt også en stor takk til alle andre ansatte på Solvik gjennom årene. På Solvik bodde hun nært oss guttene og vi var jevnlig og ofte på besøk. Mor fikk et veldig godt forhold til Åsmunds samboer, Anne Kristine, og hennes mor Astrid. Deres familie har også vært til hjelp og støtte for mor, for eksempel ved flytting. Hege, som er Per sin kjæreste, har nylig kommet inn i familien. Hun fikk truffet og besøkt mor noen ganger i vinter og vår, senest i påsken. Andre av familie, slekt og venner har mor hatt en del besøk og hyggelig samvær med. Noen bor jo veldig langt unna, men mange har likevel vært hos mor ved anledning. Kontakten med sin familie på morssiden har hun opprettholdt hele livet, og vi vil nevne noen. Hennes bror Johannes, hans kone Hilkka og familien. Hilkka og Johannes bor i Polmak ved den vakre Tana elva. Kusinen Ruth Marie som bor på Nesøya. Ruth Marie og hennes sønn Jan har deltatt i alle bursdagsfeiringer til mor mens hun var på Solvik, og mange før det også. Kusinen Sigrid som bor på Eidsvoll. Sigrid har sagt at mor var som en søster for henne. Kusinen Solveig som bor i Bø i Telemark, hennes nylig avdøde mann Finn og deres familie. Finn var predikant i pinsemenigheten, og var på en måte en åndelig veileder for mor. Hver fødselsdag brukte vi å feire med de som bodde nærmest til stede, senest da hun fylte 92 år. Vi ønsker å takke familie, slekt og venner for all støtte de har vært for mor, og for den omtanke de har vist oss i denne tunge stund. &nbsp; Dagen og livet Mor var en ekte morgenfugl, hun var som regel oppe før kl 06. Tidlig morgen beskrev hun som den fineste tiden på døgnet. I Finnmark kunne en morgen være slik. Naturen ligger stille og vakker, en harepus og en rype er i lia utenfor. Småfuglene kvitrer og skjæreparet som hører til huset sitter på tunet. De venter på at mor skal servere dem morgenmat, litt brød som oftest. Hun slipper inn katta, og slipper ut hunden. Fyrer så opp i ovnen på kjøkkenet og setter på kaffen. Nyter morgenstunden og kaffen ved kjøkkenbordet. En dag kan være et bilde på hele livet. Soloppgangen og morgenen. Dagen med sine gjøremål, bekymringer og gleder. Kvelden med ettertenksomhet. Natta med hvile. Så atter en vakker soloppgang. &nbsp; Avslutning Mor var en meget nøisom kvinne, som klarte seg med lite, og var godt fornøyd med det. Hun var beskjeden og ville ikke være til bryderi for andre. I naturen trivdes hun aller best, hun elsket å høste av guds grøde. Bjørk var hennes favoritt tre, blåklokker hennes favorittblomst og grønt hennes favoritt farge. Hun var helt klar til det siste og hadde en god hukommelse. Mor ble 92 og et halvt år. &nbsp; Hvil i fred kjære mor. &nbsp; Åsmund og Per Arne

En kort historie om mor. Bilder se "Galleri" og info om gravlund se "Lenker"

Redigert 011017. <br /> Født 16.oktober 1924 i Polmak. Døpenavn: Hanna Irene Nilsen. Far: Ole Nilsen, Vadsø. Mor: Gunhild Samuelsen, Polmak. Senere gift Halonen. Søsken på farssiden: Ole Nilsen jr. Søsken på morssiden: Johannes, Eino, Hallvard, Hans Martin, Pauli Mikael, Ragnhild, Gunhild. Mor ble gift med vår far, Arthur Parelius Aslaksen fra Repparfjord, og hun tok da etternavnet Aslaksen. &nbsp; Polmak 1924 – 1940 Mor beskrev denne første perioden av sitt liv på flere måter. Gode stunder med familiens og slektens andre barn. Hun hadde flere morsomme og vakre historier om dette, en var da hun og bestevennen Eivind opplevde en fin vinterkveld at himmelen åpnet seg for dem, de så engler og hørte helt tydelig englesang med harper. Dette var hun helt klar på at hun og Eivind hadde opplevd, de hadde også mintes dette da de ble voksne. Hun beskrev også gode og snille mennesker. Tar med som eksempel hennes bestemor Bigga Olsen som var veldig snill mot mor. Hun var en pen,stram dame. Veldig flink, nøye, rettferdig og foretaksom. Kunne alt mulig. Bigga var mor til Ole, Anna, Siri, Gunhild, Marie, Alette, Olga, Samuel. &nbsp; Dessverre var nok mors oppvekst også preget av noen vonde opplevelser, på bakgrunn av at hun var et såkalt «uekte» barn. Det å få barn utenfor ekteskap var skambelagt på den tiden, og det gikk ofte utover den uskyldige, nemlig barnet. &nbsp; Hennes far, Ole Nilsen var en nokså velstående kjøpmann i Vadsø. Ole var opprinnelig fra Voss, og hadde reist til Finnmark som ung mann, og etter hvert gjort det godt som kjøpmann og forretningsmann i Vadsø. Han startet Finnmarks første bilrute, Polar bil, mellom Vadsø og Kiberg. Han drev også med hester og travsport. Når hun var på besøk hos sin far i Vadsø fikk hun alltid god forpleining og gjerne gaver. Han eide store eiendommer i Vadsø, blant annet på Vadsøya, eiendommen der hotellet ligger, eiendommen der Nrk ligger og en jakthytte utenfor byen. Ole Nilsen døde like etter bombingen av Vadsø høsten 1944. Mor mente at eiendommer og formue ble frarøvet henne etter farens død, av de som bestemte i Vadsø. Mor og far kontaktet advokat på midten av 1960 tallet, og fikk etter hvert en liten erstatning fra Vadsø kommune. &nbsp; Alta 1941- høsten 1944 Etter at tante Alettes mann, Aron Sjønøst druknet, ble mor forespurt om hun kunne komme og hjelpe til med hus og arbeid som Alette hadde. Forsto det slik på mor at det var en liten befrielse for henne å komme vekk fra Polmak da. Hun har likevel fortalt mye positivt om sitt hjemsted og har vært på mange hyggelige besøk hos familie, slekt og venner der. Tiden i Alta var nok også preget av mye arbeid, men på en friere og bedre måte. Hun var jo her i tenårene så litt uskyldig ungdomsmoro fikk hun nok også delta i. Dette var jo under krigen, og samfunnet var veldig preget av at tyskerne hadde beleiret Finnmark. Der var også en del russefanger som var på tvangsarbeid under fryktelige forhold. Tyskerne hadde nedlagt strengt forbud mot å ha kontakt med fangene og å gi dem mat. &nbsp; Hun hadde en historie om noen russefanger som var satt til å grave i nærheten av der hun holdt til. Noen av tyskerne var ikke bestandig så nøye med å holde fangene under oppsikt, og mor og noen andre hadde kokt masse fersk fisk og invitert fangene inn for å spise. Fangene var jo utsultet og underernært så det må ha vært som å komme til himmelrike for dem. Mor hadde spesielt omsorg for en av fangene som hun ofte lurte seg til å gi brød til. Fangen brukte å si «russki brot» til henne når han bad om å få litt brød. Denne fangen hadde spikket en nydelig fugl i tre som gave til vår mor, men den hadde hun dessverre mistet under evakueringen. &nbsp; En novemberdag i 1944 stormet tyske soldater inn i huset hos Sjønøst og beordret alle om å stille på kaia i Bossekop innen to timer. De kunne ha med seg et kolli bagasje. Ulydighet mot ordren ville kunne få alvorlige konsekvenser for den enkelte, det vil si avrettelse på stedet. Medlidenhet med lokalbefolkningen var ikke på sin plass ifølge ordre fra øverste tysk hold. På denne tiden skulle hele Finnmark tvangsevakueres og tyskerne benyttet deretter «den brente jords taktikk». Kan anbefale en nokså nylig utkommet bok på Gyldendal forlag om dette. Asbjørn Jaklin: Brent jord 1944 – 1945. Heltene. Ofrene. De skyldige. Når båten med mor, Alette, Ludvik og mange andre gikk ut fra Nilsenkaia i Bossekop så de at huset deres sto i brann. &nbsp; Evakueringen Under kummerlige forhold ble de fraktet til Tromsø. Der ble de innkvartert i kirken noen dager. Folk i Tromsø gjorde en stor og god innsats for sine landsmenn fra Finnmark. Deretter ble de fraktet med et hurtigruteskip sørover til Trondheim. De evakuerte menneskene måtte være nede i lasterommet under vanskelige forhold. Lugarer og andre fasiliteter var forbeholdt tyske offiserer og soldater. Når båten kom fram til Trondheim husket mor en spesiell kommentar fra noen av de som var møtt opp på dampskipskaia, det ble sagt: « se, de har jo ikke haler». Denne kommentaren var nok spesielt myntet på den samiske delen av de evakuerte. Fra Trondheim ble mor sendt med tog sørover, og endte opp i Mysen. &nbsp; Mysen, Uddevalla, Oslo I Mysen arbeidet mor på landbruksskolen. Hun drev med matlaging og andre sysler. Dette beskrev hun som en veldig flott tid med gode mennesker rundt. De hadde masse god mat, og de kunne spise så mye de ville. Etter Mysen dro mor til husmorskole i Uddevalla, og der hadde hun også en fin tid. Hun flyttet deretter til Oslo hvor hun jobbet med matlaging og servering på Losjen og etter hvert på Vestbane automaten (et serveringssted). Hun bodde på hybel hos en dame på Frogner, leiligheten lå i andre etasje med en liten balkong. Vi var faktisk utenfor der en gang med mor for noen år siden. Nå hadde myndighetene i Norge begynt med gjenoppbyggingen i Finnmark, og det trengtes opplæring av personale til sykehusene. Mor begynte på Rikshospitalet i Oslo, først som hjelpepleier, og siden under utdanning til jordmor. Hun beskrev denne tiden som en tid med mye arbeid, døgnvakter, og mye moro med slekt og venner. Hun og kusine Ruth Marie vet vi hadde mye samvær i denne tiden. Vet ikke nøyaktig når mor dro tilbake til Finnmark, men det var nok tidlig på 1950 tallet. Før hun dro fikk hun oppleve vinter OL i Oslo i 1952. Vi har et tørkle som hun kjøpte da, med motiver av de norske idrettshelter. Mor fortalte at hun hadde vært til stede i Holmenkollen og på Bislett, det var nok stor stas og mye moro. &nbsp; Finnmark I Finnmark arbeidet mor på flere sykehus og sykestuer. Hun arbeidet på sykehusene i Kirkenes og Vardø, på sykestua i Honningsvåg som vi husker. Åsmund husker spesielt godt da mor arbeidet som jordmor på sykehuset i Vardø. Han var da med henne og bodde der i to år sammen med henne på sykehusområdet. Det må ha vært de to årene før han begynte på skolen, altså årene 1960 – 1962. Vår far, Arthur, arbeidet da som styrmann på lokalbåtene til FFR, mye på «MS Mårøy». Når Åsmund begynte på skolen høsten 1962 ble det til at mor sluttet på Vardø sykehus, og ble hjemmeværende husmor i Repparfjord. Hun spedde på familiens inntekt med arbeide i perioder for eksempel på Findus i Hammerfest. Dette var nok om sommeren når det var skolefri og far var hjemme. Hun arbeidet også noe med matlaging for arbeiderne på Folldal Verk i Repparfjord, i lag med Julie. Åsmund ble født i 1955, og Per Arne ble født i 1965. I mellom der hadde mor to svangerskap, men begge (jente og gutt) døde under eller like etter fødselen. Gutten nådde så vidt å bli døpt Ben Christian. I Repparfjord hadde familien vårt eget hus, og en stor strandeiendom på 87 mål. På eiendommen elsket mor å plukke multebær, blåbær og tyttebær. Bærtur i andre marker var også veldig attraktivt som matauk og friluftsliv. &nbsp; Vi tar med et godt og representativt minne om vårt hjemsted og om mor. &nbsp; En påske tok Åsmund og Per bussen til Kvalsund skole. Derfra gikk vi på ski opp mot Saltvannet, videre til Langvannet, Rundvannet, Asavannet og hjem. &nbsp; Vel hjemme, kalde, trøtte og slitne fikk vi servert nydelig, varm kjøttsuppe og hjembakt brød. Det var deilig å kjenne at kreftene og varmen kom tilbake i kroppen. Dette hadde mor tilberedt på sin kjære vedfyrte kjøkkenkomfyr, svartovnen. Godt minne. Bra tur. Fisk hadde vi alltid nok av, enten selvfisket eller fra andre, kostet som oftest ikke noe, bygdefolket stilte gjensidig opp for hverandre. Familie, slekt, gode naboer og venner hadde vi i Repparfjord, Kvalsund og Finnmark for øvrig. Vi har mange gode minner fra mange, ingen nevnt ingen glemt. Minnes alle som gode, varme, gjestfrie og hjelpsomme mennesker. Vi vil for alltid være Repparfjordinger og minnes vår vakre fjord. Siste gang mor besøkte Finnmark var i bærtida 2001, hun bodde da i Dypelv, Repparfjord. &nbsp; Flytting sørover igjen Vår far døde så altfor tidlig i januar 1974, bare 50 år gammel, preget av alvorlig lungesykdom i mange år. Harde forhold under tysk fangenskap bl.a på Grini var nok sterkt medvirkende til hans dårlige helse. Mor levde som enke i alle år deretter, hadde nok noen beilere, men det ble aldri noen ny mann. Når vi sønner flyttet sørover, ble det til at mor etter hvert også flyttet til Bærum, i 1994. Hun bodde først på Dønski og fikk etter det en fin seniorleilighet i Conradis vei på Valler. Der bodde hun trygt, sentralt og godt. Så lenge hun var noenlunde frisk hadde hun mange fine år. Hun var veldig ivrig med turgåing, også i lag med organiserte grupper. Mor var dypt religiøs, og i august 2000 fikk vi ordnet med en Israel tur for henne. Den fortalte hun ofte om, blant annet da hun ble døpt i Jordan elven. Pratet også mye om Jerusalem, som hun hadde et blide av på veggen. Det siste året var mor og Åsmund med i en veldig fin bibelgruppe på Henie Onstad seniorsenter i regi av Høvik menighet. I 2005 ble mor syk, fikk hjerteproblemer, balanseproblemer, svimmelhet og nedsatt allmenntilstand. Hun hadde nok hanglet i mange år, men da ble tilstanden alvorligere. På sykehuset fikk hun vite at hun hadde akkurat samme hjertelidelse som kong Harald. Han var operert to måneder før, men hun fikk beskjed om at hun fikk ikke operasjon. Etter eget ønske søkte vi henne inn på Solvik bo- og behandlingssenter hvor hun flyttet inn 12.juni 2008. Her bodde mor resten av livet, unntatt to år med ombygging hvor hun bodde på Stabekk. Hun har i alle år hatt enerom, store, fine og godt utstyrte. Hun har fått god oppfølging og pleie på Solvik. Spesielt takk til avdelingssykepleier Anna og sykepleier Martin som var god støtte for mor de siste dagene og timene. Selvsagt også en stor takk til alle andre ansatte på Solvik gjennom årene. På Solvik bodde hun nært oss guttene og vi var jevnlig og ofte på besøk. Mor fikk et veldig godt forhold til Åsmunds samboer, Anne Kristine, og hennes mor Astrid. Deres familie har også vært til hjelp og støtte for mor, for eksempel ved flytting. Hege, som er Per sin kjæreste, har nylig kommet inn i familien. Hun fikk truffet og besøkt mor noen ganger i vinter og vår, senest i påsken. Andre av familie, slekt og venner har mor hatt en del besøk og hyggelig samvær med. Noen bor jo veldig langt unna, men mange har likevel vært hos mor ved anledning. Kontakten med sin familie på morssiden har hun opprettholdt hele livet, og vi vil nevne noen. Hennes bror Johannes, hans kone Hilkka og familien. Hilkka og Johannes bor i Polmak ved den vakre Tana elva. Kusinen Ruth Marie som bor på Nesøya. Ruth Marie og hennes sønn Jan har deltatt i alle bursdagsfeiringer til mor mens hun var på Solvik, og mange før det også. Kusinen Sigrid som bor på Eidsvoll. Sigrid har sagt at mor var som en søster for henne. Kusinen Solveig som bor i Bø i Telemark, hennes nylig avdøde mann Finn og deres familie. Finn var predikant i pinsemenigheten, og var på en måte en åndelig veileder for mor. Hver fødselsdag brukte vi å feire med de som bodde nærmest til stede, senest da hun fylte 92 år. Vi ønsker å takke familie, slekt og venner for all støtte de har vært for mor, og for den omtanke de har vist oss i denne tunge stund. &nbsp; Dagen og livet Mor var en ekte morgenfugl, hun var som regel oppe før kl 06. Tidlig morgen beskrev hun som den fineste tiden på døgnet. I Finnmark kunne en morgen være slik. Naturen ligger stille og vakker, en harepus og en rype er i lia utenfor. Småfuglene kvitrer og skjæreparet som hører til huset sitter på tunet. De venter på at mor skal servere dem morgenmat, litt brød som oftest. Hun slipper inn katta, og slipper ut hunden. Fyrer så opp i ovnen på kjøkkenet og setter på kaffen. Nyter morgenstunden og kaffen ved kjøkkenbordet. En dag kan være et bilde på hele livet. Soloppgangen og morgenen. Dagen med sine gjøremål, bekymringer og gleder. Kvelden med ettertenksomhet. Natta med hvile. Så atter en vakker soloppgang. &nbsp; Avslutning Mor var en meget nøisom kvinne, som klarte seg med lite, og var godt fornøyd med det. Hun var beskjeden og ville ikke være til bryderi for andre. I naturen trivdes hun aller best, hun elsket å høste av guds grøde. Bjørk var hennes favoritt tre, blåklokker hennes favorittblomst og grønt hennes favoritt farge. Hun var helt klar til det siste og hadde en god hukommelse. Mor ble 92 og et halvt år. &nbsp; Hvil i fred kjære mor. &nbsp; Åsmund og Per Arne
Bestill blomster Blomster