Elisabeth Bergwitz-Larsen

Kjære Elisabeth. Vi skjønte fort at vi var soulmates da vi som 15-åringer ble kjent, først på håndballbanen i Nittedal, og året etter som klassekamerater på Bjertnes videregående. Der ble grunnlaget for et livslangt vennskap lagt. Somme tider treftes vi ofte, somme tider kom vi litt bort fra hverandre i alt som skjedde på hver vår kant. . Du var du et lyspunkt! Jeg trur ikke du forstod sjøl hvor herlig du var, Elisabeth. Hvor godt det var å kjenne deg, å ha deg som venn. En morsom, energisk, åpen og ærlig venninne var du, et nysgjerrig og pågående vesen, et midtpunkt i hverdag og på fest: morsom, sterk, tydelig, rettferdig - og: opprørt eller sinna om det trengtes. Gjorde tøffe valg, satte folk på plass i et mannsdominert yrke. Var sterk der vi andre famla og ikke fant ord. Elisabeth, du var en super mamma som ikke kunne gjøre nok for at døtrene dine skulle ha det bra og utvikle seg etter sine egne styrker og interesser. Du heia på dem, utfordra dem, stilte opp som trener og lagleder. Men du ga også slipp og forstod at de måtte ta mer og annerledes ansvar hjemme og bli mer sjølstendige enn andre, fordi du var så sjuk som du var. Jeg veit av samtalene våre at du satte usigelig pris på Andreas. Hvor mange ganger har du ikke fortalt at hjemme hos deg fantes det en påle Andreas vek ikke. Han fikk alle vanskene i fanget, han måtte "drive huset", ta seg av en ettåring og en dødssyk kone nærmest uten forvarsel, han sette yrkeskarriereren på vent på ubestemt tid, var "aleinepappa" for først én, så to aktive jenter i lange perioder,. Andreas måtte tåle bitterheten i kommunikasjonen når "sjukdommen snakka" gjennom deg, Elisabeth, når du var utslitt og deppa. Den skjebnen å ha en møkkasvulst så tett på livet at det går på livet løs i 17 år - den kan ingen forstå som ikke har vært der. Andreas, du er en hedersmann. Du er enestående. Du stiller i en egen klasse. Jeg griner når jeg tenker på det dere har vært igjennom. Jeg håper du og jentene får det så bra som det går an framover. Og :Ingen kan skjønne hvordan det har vært for Elisabeth å bære på svulstens onde, slumrende uforutsigbahet i alle disse årene. Ingen kan heller forstå hva familien rundt henne i Bærum og i Nittedal har vært igjennom. Men livet sirkel er livets sirkel. To fine jenter har mista moren sin, men gjennom dem fortsetter også en del av Elisabeth å leve videre. Det er vanskelig å forsone seg med faktumet at Elisabeth er borte. Alle cellegiftskurer, operasjoner, rehabiliteringer. Man venta på nye prognoser. Du, Elisabeth, og vi andre håpa på optimistiske legeutsagn i år etter år. Men sånn ble det ikke. Realitetene stod til slutt skrevet svart på hvitt. Svulstutviklinga var irreversibel. Du ble mindre og mindre "deg sjøl", og helsesituasjonen din gikk bare én vei. 18. september fikk jeg den triste sms-beskjeden fra Beathe om at alt var over. At du var borte. At livet tapte og kreften vant. Så grusomt det enn er at du er borte, så hviler du tross alt nå. I evigheten kan det da ikke finnes psykiske smerter, eller fysiske smerter, eller noen dårlig samvittighet som gnager og tærer deg opp Nå kan du ikke lenger bekymre deg. Du gjorde det du kunne.Mer enn de fleste i samme situasjon ville klart. Ingen kan forlange mer. Hvil i fred, kjære Elisabeth. Du var høyt elska og du er djupt, djupt savna.

Kjære kjære Elisabeth, Du var et av de aller aller flotteste menneskene jeg har kjent. Du sa alltid ja du, selv om jeg forsøkte å hjelpe deg så endte det alltid opp med at du hjalp meg. Du stilte alltid opp, du sydde klær og bunader for halve nabolaget, du bakte kaker til fotballag, håndballag og korps, du kjørte og hentet alle unger som trengte skyss til og fra aktiviteter, du organiserte loppemarked, du ordnet hyggelige sammenkomster, du fikset mange mange barns matte karakterer og du stilte alltid opp for andre. Jeg var så veldig glad i deg, og se deg gradvis bli så syk var ikke kjekt. Du - sterke, stae, flotte, snille, nydelige Elisabeth - tusen takk for at jeg fikk bli kjent med deg. Vi hadde mange mange gode stunder sammen, på reiser, på tur, i Holmsbu, på båttur og hyttetur. Aldri vil jeg glemme deg på Walmart i USA - du var en ener i julepynt og Halloween pynt, og alle fikk være med på fest! Jeg var ikke så flink til å stille opp for deg de siste ukene, men vi leste Brødr Løvehjerte i sommer og man vet aldri hva som skal skje .... men englene der oppe er heldige som får deg blant seg, .... og jeg vet du kommer til å rydde og vaske og ordne til vi andre kommer, så vi kommer nok til dekket bord.. Jeg savner deg hver dag jeg Elisabeth. Håper de har WIFI der oppe så du kan lese dette og alle andre skriver om deg. Å tenne lys for deg skal jeg gjøre i hele vinter!

Elisabeth - en god kollega og venninne Jeg var så heldig å bli kjent med Elisabeth da vi jobbet på Nera. Jeg begynte der i januar 1996, Elisabeth hadde startet noen måneder tidligere. Vi var en stor, ung gjeng som jobbet med utvikling av satellittsystemer og vi ble godt kjent og har hatt god kontakt etterpå. Vi skjønte fort at Elisabeth var full av energi, hun bidro veldig sterkt både faglig og sosialt, hun hadde et varmt smil, hun var alltid i godt humør og hun hadde herlige treffende kommentarer. Var det noe som skulle fikses, bakes eller organiseres var Elisabeth på pletten med en gang. Mange i gjengen på jobben var i etableringsfasen, og mange fikk barn og var hjemme i permisjon. I samme periode giftet Elisabeth og Andreas seg. Sjokket var stort da vi hørte at Elisabeth var blitt syk etter et års permisjon etter at Kristine ble født. Men Elisabeth kjempet seg tilbake og var den gode, gamle Elisabeth på jobb igjen. Som før var hun med sosialt, hun inviterte oss hjem, bidro på jobben og jeg husker en gang vi skulle ha et jobbarrangement hjemme hos meg. Elisabeth var som alltid med i arrangementskomiteen og mente vi kunne lage maten selv, det var ikke nødvendig å kjøpe noe ferdig. Men den dagen vi skulle ha fest hadde Elisabeth vært på kontroll og dessverre fått dårlige nyheter. Men Elisabeth med sitt pågangsmot insisterte på å komme og hun sto i bresjen for å lage mat. Etter hvert ble Nera som arbeidsplass mindre og etter en stund borte. Likevel er det fremdeles et veldig godt samhold blant tidligere Nera-ansatte og det var mange som hadde et godt forhold til Elisabeth. Vi Nera-jentene har et årlig juleverksted og Elisabeth var med på det siste vi hadde rett før jul i fjor. Det var tydelig at hun hadde blitt dårligere, men hun var der med sitt gode humør, gode smil og treffende kommentarer! Jeg satte veldig pris på alle gangene jeg fikk være sammen med Elisabeth, alle telefonsamtalene og alle gangene vi møttes på fotballbanen der vi heiet på hvert vårt lag der døtrene våre spilte. Jeg har alltid vært imponert over hvordan hun har taklet usikkerheten rundt sykdommen og tøffe perioder hun var gjennom. Hun var opptatt av familien sin og stolt av de flotte jentene sine. Hun var også alltid opptatt av hvordan jeg og familien min hadde det, og jeg følte alltid at jeg fikk mye energi av å snakke med Elisabeth. Det er fryktelig trist at Elisabeth er borte så altfor tidlig. Jeg føler veldig med Andreas, Kristine og Emilie og jeg kommer aldri til å glemme Elisabeth.

Kjære Elisabeth, jeg vil gjerne takke deg for alt. Du var et fantastisk menneske med en nydelig personlighet. Du brydde deg om alle og satt dem alltid før deg selv. Jeg husker så godt deg under alle middager vår familie hadde med din. Det var aldri snakk om å sitte stille å vente på maten, du spurte alltid, og da mener jeg alltid, om mamma trengte no hjelp. Da mamma sa nei takk og insisterte på at du skulle sitte ned, hjalp du likevel. Du var snill, og det du alltid vært. Jeg vil også takke for alle de gangene du har hjulpet meg og min familie. I konfirmasjoner, bursdager. De hadde alle en liten del av hjelp fra deg. Enten det var å lage mat eller å pynte eller å finne kjole. Tusen takk for det. Og takk for at jeg alltid kunne gå til deg, de gangene min mor ikke hadde peiling på hva jeg snakket om. Du ordnet alltid alt. Det var så fascinerende å se på den utrolige Elisabeth som liksom var så god i alt. Sy bunad, lage mat, ordne opp og fikse, og ikke minst var du et så utrolig godt menneske. Hvil i fred kjære Elisabeth. Du vil bli savnet av alle oss i Omholt-Jensen familien, vi var veldig glad i deg og det vil i alltid være. Takk for alt. Hilsen Line❤️