Gunhild (Lillen) Arning

MOR - tre små bokstaver, men bak dette enkle ord gjemmes en hel liten verden av alt det beste på jord.... Gunhild ble født 20. august 1927 som den yngste i en søskenflokk på fem. Hun vokste opp på gården Øy i Åmli i Aust-Agder. En stille og rolig plass med jorder og skog på alle kanter. Hun har fortalt om en trygg og god oppvekst, med snille søsken og de omsorgsfulle foreldrene Emilie og Tellef. Den eldste av søsknene, Halvor, var tyve år eldre enn henne. Ingeborg ‘Molla’ og Therese ‘Thes’ var tenåringer da hun kom til. Da Thes giftet seg valgte de å bli boende hjemme på gården i flere år, og hun fødte sine barn der. Hun var derfor alltid tilstede og nærmest som en reservemor for mamma i oppveksten. Mamma har nevnt flere ganger at Thes var så flink til å sy, og at hun alltid visste hva en liten jente og senere en ung dame kunne ønske seg. Men det var den nest yngste søsteren Åse, som bare var to år eldre, som hun i realiteten vokste opp med og sto nærmest. De gikk sammen på framhaldsskulen der de hadde sin egen onkel, Theodor ‘Tjoder’, som lærer. Det kunne visstnok være tøft for han var ekstra streng mot de for at ingen skulle tro han tok hensyn til familien. Når han så i etterkant fikk dårlig samvittighet stakk han til de drops eller et kronestykke i smug. I krigsårene var det selvsagt noe vanskelig som ellers i landet, men de led ingen nød på Øy. Mat hadde de alltid på en gård, og Thes var en mester i å sy om gamle klær til de fineste nye kreasjoner. Før konfirmasjonen, i 1942, ble det til og med utflukt til Arendal for innkjøp av nytt kjole- og kåpestoff. Og ungdommene klarte å møtes i hemmelighet til ulovlig dans. Mamma visste tidlig at hun ikke ønsket å bli i bygda eller å bli gardkjerring. Det var byen og alle mulighetene der som lokket. Hun hadde to kusiner, Guro og Borghild ‘Bøga’ som var utdannet sykepleiere og jobbet ved Rikshospitalet. De var nok medvirkende til at hun valgte å reise til Risør og bli barnepleier, og senere å flytte på hybel i Oslo. Hun fikk jobb på barneavdelingen ved Rikshospitalets øre/nese/hals-avdeling og stortrivdes der. En av historiene fra hybellivet var da hun leide hos en eldre dame som var vegetarianer, noe som var ganske uvanlig på den tiden. Hun hadde fått beskjed om at hun kunne låne kjøkkenet til å ordne seg litt mat, men at det var strengt forbudt å tilberede kjøtt der. En kveld damen var borte, tok mamma sjansen og stekte seg et lite kjøttstykke allikevel. Da hun senere hørte damen komme hjem gikk det bare noen minutter før det lød et høyt rop i gangen: ‘Hvem har stekt lik i min panne?’.  Det var siste gangen hun prøvde seg på det....... I Oslo traff hun sin tilkommende mann, vår far Ivar, og de giftet seg et par år etter. Han hadde ambisjoner om høyere utdannelse, og på grunn av få studieplasser i Norge etter krigen reiste han til Graz i Østerrike for ingeniørstudier. Mamma ble i Norge, men samme år ble hun rammet av en epidemi med Poliomyelitt som raste i hovedstaden. Hun ble veldig syk, og lå lenge på sykehus med lammelser i hele kroppen. Det gikk verst ut over venstre side hvor hun fikk varig muskelsvinn, men heldigvis gjenvant hun førlighet og har klart seg bra gjennom livet med de skadene. Hun ble sendt til København for opptrening, og der bodde hun hos sin svigerinne Sigfrids danske familie. Hun arbeidet på et norsk barnehjem, Norges Minde, og tok keramikk-kurs om kveldene for å trene opp styrke og funksjon i armene. De unge nygifte lengtet etter hverandre og Ivar klarte via den norske ambassadøren i Østerrike, Ole Ålgård, å skaffe sin Lillen jobb som barnepleier hos en engelsk konsul i Wien. Så var hun iallfall i samme land. Hun jobbet der en periode, men flyttet så til Graz for på heltid å være sammen med sin mann. De ble der i flere år, og hadde mange gode historier og venner fra den tiden. Ivars far, Fredrik, hadde bosatt seg på Hemnesberget i Nordland og drev apoteket der. Et år de var der på juleferie kom de til enighet om at hun skulle bli igjen og hjelpe sin svigerfar fram til sommeren. I den perioden ble hun godt kjent der, og fikk oppleve både den nordnorske folkesjela og mørketida, mens Ivar reiste tilbake og fortsatte sine studier. Sommeren 1957 flyttet de hjem, bosatte seg på Stabekk og fikk sitt første etterlengtede barn Jan Fredrik. Mamma hadde ønsket seg barn en stund, og ville gjerne ha fler. I 1959 kom Per Tellef og i 1961 Ruth ‘Lita’ Elisabet. I mellomtiden hadde de flyttet til Konnerud, og Ivar hadde jobb i Drammen. Senere flyttet de til Oslo, og det ble oppvekst og skolegang for oss barna på Skillebekk og Oppsal. Alle sommerferier ble tilbrakt på Øy fram til 1969, så lenge hennes mor bodde på gården. Det var fantastiske somre for oss barna, å være sammen med storfamilien og oppleve friheten på landet. Et år bodde vi også der, og Jan Fredrik og Per Tellef gikk på Åmli skule. Det var et spesielt år i oppveksten, som har gitt oss mange gode minner. Mamma hadde godt forhold til sine søsken hele livet. I mange år var det ‘fast takst’ for vår familie med søndagsbesøk hos hennes eldste søster Molla på Sørumsand. Det var hyggelige middager og mye lærdom og moro for barna med dyr og gårdsdrift.  De andre søsknene bodde lenger unna, så det var mer sjelden at de så hverandre, men når de møttes ble det alltid prat og latter ut i de små timer. Underveis mens vi barna grodde til hadde mamma forskjellige deltids- og senere heltidsjobber som butikkansatt for å spe på husholdningen. Først i såkalt melkebutikk med kolonialvarer, så med damekonfeksjon og stoffer til søm. Det var vanlig at folk sydde mye av klærne selv den gangen, ikke minst til barna sine. Det ble utallige timer ved symaskinen, og gjerne ut i sene nattetimer for å få noe ferdig i tide. Hun var bl.a. en racer til å sy slengbukser som var moten i vår ungdomsperiode, og kjoler og skjørt til seg selv ble til på et øyeblikk. Hun holdt alltid på med noe, husarbeid eller søm. Kan ikke huske at hun noen gang lå på sofaen eller satt lenge og så på fjernsyn (som det ble kalt). Vår far Ivar var utadvendt, sosial og interesserte seg for mange ting. Han var ikke plaget av fremmedfrykt, men var tvert imot nysgjerrig på andre kulturer. Det førte med seg at det stadig var folk hjemme hos oss, enten det var forretningsforbindelser fra andre land eller mennesker han tilfeldig hadde kommet i kontakt med.  Mer enn en gang måtte derfor mamma diske opp med middag eller servere kaffe til uanmeldte gjester i en fei. Det tok hun på ‘strak arm’ og med godt humør, selv om hun nok hadde ønsket seg tid til forberedelser..... Noen av de som ble kjent på denne måten har holdt kontakten i alle år, og er blant hennes nære venner. Dessverre ble hun enke i en alder av 58 år, da Ivar døde plutselig. Den første tiden var det svært tungt. Så flyttet hun til Holmlia, kom nærmere sønnene sine og tok seg jobb på et sykehjem. Det ble mange gode år, med mye kontakt med barn og barnebarn, gode kolleger og naboer. Etterhvert kom også oldebarn, og de er det åtte av nå og et til er underveis. Som pensjonist har hun bodd i en lettstelt leilighet i Prinsdal, og hatt det godt etter eget utsagn. Hun har vært interessert i og fulgt med på nyheter om Norge og verden. Blant andre aktiviteter har hun likt å lese og strikke, hele familien har fått forsyninger med raggsokker med jevne mellomrom. Matlaging og baking har alltid vært i fokus, aldri en dag uten varm mat på bordet og særlig må vel nevnes at uten poteter kunne det vel ikke kalles middag! Det ble ordnet med hjemmebakte brød og kaker helt fram til det siste, selv om giktiske fingre gjorde det vanskelig. Helseproblemene har økt gradvis, men ikke vært uoverkommelige. Først denne våren ble det en plutselig og alvorlig svikt i tilstanden. Hvis en skal beskrive mamma med noen få ord, så må det være snill, omsorgsfull, omgjengelig og med et stabilt godt humør.