Sigrid Hagen

Kjære mormor. Når svalene flyr over hustakene vil jeg tenke på deg. De minner meg om de fine feriene jeg hadde hos deg når jeg var liten. Hver gang jeg ser en fredslilje vil jeg tenke på deg. De minner meg om de frodige og fine blomstene du alltid hadde i vinduskarmen. Alle de små tingene. De fine tingene jeg opplevde hos deg. Som den gang virket så ubetydelige, men som nå betyr så mye. Det er minner om deg. Mine minner. At jeg kunne maule så mye pålegg jeg ville. Drikke så mye o'boy som jeg orket. Bygge barbiehus på kjøkkengulvet. Lukten av poteter i matboden din. Du kokte klær i en diger kjele på ovnen. Jeg broderte mitt aller første broderi hos deg.Du prøvde å lære meg å strikke sokker, men det fikk jeg aldri dreisen på. Du var alltid så gavmild, og jeg fikk så mye av deg. Dukene dine som ligger på bordet hos meg, og sokkene som varmer føttene mine på hytta. Du kom alltid med blomster til meg når du kom på besøk. Og ungene fikk en 50-lapp stukket til seg når du trodde ingen så. For du ville ikke gjøre noe stort vesen ut av det. Du ville bare gi. Det var din måte å fortelle oss at du var glad i oss. Takk kjære mormor. Minnene vil jeg alltid bære med meg i mitt hjerte. Stor klem fra Siv-Anita