Halfdan Jørgen Bjørløw

Minneord Halfdan Jørgen Bjørløw   Vi er samlet ved båren til Halfdan Jørgen Bjørløw. Han ble født på vårjevndøgn, den 21.mars, i 1933 på gården Lersbryggen i Sande i Vestfold. Som odelsgutt ble han tidlig satt i arbeid av faren for å bidra med gårdsdriften. Han fikk etter hvert yngre søsken, en søster, Inger Marie, og en bror, Gunnar. Halfdan var 7 år da krigen kom til Norge og han fikk føle dette tett på ved enkelte episoder. Under luftslag over Sande mellom engelske og tyske jagerfly måtte han og kameratene kaste seg i grøfta når de var på skoleveien. Det gjorde også sterkt inntrykk på en ung guttesjel å se behandlingen av russiske krigsfanger på nær hold. Men i motsetning til mange andre familier under krigen var de godt stilt med det gården gav av mat.   Halfdan gikk på barneskole i Sande og realskole i Drammen før det ble yrkesskole i Holmestrand. Sommeren 1952 ble han tatt opp som elev ved Luftforsvarets befalsskole i Stavern. Han var ansatt i Forsvaret frem til 1960. I løpet av denne tiden tjenestegjorde han i Trondheim og på Linderud i Oslo. Ved siden av jobben i Forsvaret tok han også handelsskole og vinterlandsbruks-skole. Ønsket hans var å overta og drive odelsgården, men det kom «skjær i sjøen» som utelukket dette. Det er ingen overdrivelse å si at Halfdan var AUTOFIL. Halfdan var opptatt av og glad i biler hele livet. Han ble satt til å kjøre melka til meieriet med bil som 12-åring, noe lensmann ikke satte alt for stor pris på. Han fikk seg sin egen bil allerede mange år før bilrasjoneringen ble opphevet i Norge. På 60-tallet jobbet han som ordrebehandler og selger av bilmerker som Ford, Audi og Chrysler. Han drev en periode også sin egen bilforretning med verksted sammen med broren. Han begynte å kjøre drosje i 1968 og fikk eget løyve og bil etter hvert.   En vårdag i 1958 var Halfdan som den gang tjenestegjorde på Linderud en tur på Karl Johan for å se på jentene. Der traff han på Anne som i alle år senere gikk under kjælenavnet «Vesla». Hun var fra Kongsvinger og gikk på sykepleierskolen i Oslo. Det var kjærlighet ved første blikk og bryllup ble det allerede året etter. Jarle ble født i 1960. Senere kom Lars til verden i 1962 og Marianne i 1970. Sammen skapte Halfdan og Anne en trygg oppvekst med uforbeholden kjærlighet til barna. Halfdan har vært veldig til stede under barnas oppvekst. Siden han hadde en fleksibel arbeidstid med drosjekjøringen var han en moderne far som tok sin andel av middagslagingen. Levergryter, hvalbiff og stekt makrell huskes fortsatt. Halfdan kjørte etter hvert mange, mange mil i innland og utland til idrettsstevner, både med egne og andres barn. Han kunne nær sagt kjørt verden rundt for barna hadde han blitt bedt om det.   I 1990 opplevde Halfdan å bli bestefar for første gang da Pernille ble født. Senere kom Didrik til verden i 1992 og Magnus i 1997. Farfar var en svært stolt bestefar. Sommerferiene med farfar og farmor på hytta på Tempelseter er evige minner. Hytta ble også barnebarnas fristed. Her hos farfar eksisterte nemlig ikke leggetider. Farfar mente også at iskrem var sunt, og bedre kunne det jo ikke bli!! For barnebarna, var han en populær og avholdt person. Hytta som Halfdan med hjelp av familie og venner fikk satt opp i 1975 var hans fristed. Tilfeldig var det nok ikke at han så på hyttetomt på Tempelseter når også søster Tunn og svoger Ola var i ferd med å sette opp hytte på samme sted. Tomta hadde han selv plukket ut etter nøye sonderinger av terrenget. Han døpte hytta for «Krystallen», og den store furua var nærmest som hellig for han. Den fikk ingen røre.  Det var alltid stor stas å komme seg på fjellet for å møte Tunn og Ola og deres og barn og barnebarn.   Halfdan trivdes godt med å være drosjesjåfør, for da traff han mange forskjellige mennesker som han kunne snakke om alt med. Halfdan var veldig sosial og han var et samfunnsengasjert menneske.  Dette førte blant annet til at han stilte opp som kandidat for FrP til bystyret i Oslo. Han var en periode også leder av lokallaget og satt i Bydelsutvalget. Samferdselspolitikk opptok selvfølgelig også drosjesjåføren. Og Halfdan startet aksjonen «Nei til Bompengeringen».   I 1993 endret livet seg for Halfdan og familien. Da fikk han slag og ble uføretrygdet. Slaget ødela stedsansen og synet, noe som gjorde det umulig for han å drive videre som drosjesjåfør. Han kjørte bil noen år til, men da en ung lege insisterte på å være med på en kjøretest sa Halfdan stopp. Hans stolthet nektet han å akseptere at en ung «jypling» av en lege skulle dømme hans ferdigheter som sjåfør. Han kjørte ikke bil etter dette og savnet det sjelden. Han ble etter hvert ganske passiv, og trengte mye hjelp og pleie, og Anne-mor gav han service 24-7. De siste 6 årene var han på dagsenter på Fagerborghjemmet og også et par ganger på avlasting på Tåsenhjemmet. Til tross for et etter hvert komplisert sykdomsbilde over mange år klaget han aldri, og han viste stor takknemmelighet for jobben Anne gjorde.       Vi husker han i matveien som alt-etende. Det var ingen mat han ikke likte, og brødskivene var rene Dagobert-blingser med flere lag for eksempel av ansjos, brunost, italiensk salat og syltetøy på samme skive. Maten måtte tygges 36 ganger, så det ble sjelden raske måltider. Han hadde kun et unntak i matveien; lutefisk sto han helst over. Halfdan samlet på mange ting. Å starte skrivemaskinmuseum var bare noe av det han planla. Han huskes nok også som den som alltid hadde 5 kulepenner i skjortelomma og gjerne tre armbåndsur, minimum to. Ting han tok på og brukte i det daglige var som regel surret inn med strikker eller tape. Som tidligere sagt var Halfdan en sosial person. Han elsket å ha folk rundt seg. Han kunne aldri få nok av det. Han var inkluderende, og alle var velkomne på besøk og gjerne overnatting. Når besøket gikk så spurte han alltid om når vi kom på besøk igjen.   Han hadde en stor kjærlighet til Sande, og populært var sommerturer til Thorberg-er på Kverntangen, Nome-er og Follestad-er på Sandodden, eller Steiro-er på Biltmore. Han satte stor pris på å besøke venner, så som Eva og Jon eller Else og Einar. Av Halfdans tidligere barndomskamerater står Bjørn Simenstad i en særstilling. De var kamerater i 73 år og Halfdan var alltid glad når Bjørn kom på besøk.   Lillesøster Tunn besøkte Halfdan på Aker sykehus den siste søndagen han var i live, noe han satte stor pris på. Hun hadde med seg Eggedalssnipper. Det var ikke mye han tok til seg så de fem ville holdt lenge, men etter å smakt sa han at de var så gode at han ønsket seg 100 til. At det skulle gå så raskt på slutten var definitivt ikke hans plan, han skulle jo bli gammel som Metusalem. Halfdan var en evig optimist. Han drømte om å kjøpe motorsykkel og å seile elvecruise på Rhinen helt til siste dag.   Halfdan døde den 20.oktober på Tåsen helsehus. Han etterlater seg kona; Anne, barna; Jarle, Lars og Marianne, samt barnebarna; Pernille, Didrik og Magnus.     Vi lyser fred over hans minne.     (Jarle, Lars, Marianne)