Øystein Aagenæs

Farewell dear Øystein, You were a kind, gentle and generous example to me of how one ought to live. May the joy us welcoming you are receiving in your eternal home continue to inspire us as we seek to follow in your footsteps.

Kjære familien Aagenæs. Så var dagen kommet til å minne en mann som har levd et langt og verdifullt liv. Vi var bare naboer og kunne bare ane at her var det energi og kloke valg. Øystein var lege og blant "urbefolkningen" på Kolsås. Ikke jordadelen, men blant de mange dyktige som bygde landet etter krigen som bosatte seg i lia mot solen i ly av Kolsåstoppen. Et fantastisk sted hadde han valgt for Tove og 4 barn. Det var Isak Sellanråtider og Tove fikset det meste. Sprudlende og full av liv som hun alltid var. Av og til var det dugnad i hagen med barna. Omgitt av ingeniører ble han og vår far lyttende til mange gode råd - livet var mer enn verdslige ting. De hadde begge sitter på Grini og fant alltid noe å snakke om. Årene gikk og Øistein ble en ivrig "vandrer" i nabolaget. Vi traff han ofte på skoleveien med barnebarn, alltid med en hyggelig hilsen eller en kort samtale - nærmest som en legevisitt. Han var svært omsorgsfull da våre foreldre ble syke og vi er takknemlig for omtanken og kjærligheten han viste. Vi vet det er tårer idag. En høvding har gått bort. Vi føler med dere. Hvil i fred.

For 35 år siden var jeg en ung mor med et gult og sykt barn med en sjelden sykdom som møter en professor. I tillegg til frykten for mitt barn`s liv og helse, kjente jeg en ærefrykt for å møte en professor i et stort sykehus langt hjemmefra. Ærefrykten endret seg fort til en beundrende respekt og både jeg og resten av familien ble svært glad i han. Hva Øystein Aagenæs har betydd i min families liv gjennom disse år er vanskelig å beskrive. Slik dyktighet og kunnskap i legeverdenen kunne hos mange fort blitt til både forfengelighet og hovmod. Derfor forundres vi gang på gang for hans ydmykhet, nøkternhet og hans rause og varme hjerte. For å snakke med en fastlege måtte jeg ha audiens. Mens jeg kunne ringe denne professoren i tide og i utide. Og hans herlige kone Tove ! For en engel. Jeg ble alltid tatt imot som jeg skulle være nær familie. Glemmer aldri den koselige danske stemmen te Tove når hun hørte det var meg og ropte : « Øystein – du må komme – det er Daila som ringer.» Øystein Aagenæs har vært så mye mer enn en professor og dyktig lege som har reddet meg og min mann mange ganger fra fortvilelse i vår usikkerhet. Han var en støttespiller som aldri sa nei. Han hadde alltid tid, støttet og stilte alltid opp. Gjennom 35 år har vi hatt samlinger, vært på Frambu, hatt møter, skrevet bok, deltatt på Smågruppesenteret og møttes mange ganger. Jeg har lært så utrolig mye av han. Han var alltid der for oss. Han gav oss trygghet som ikke kan forklares. Det er så ufattelig at han nå er borte, og vi må klare oss uten han. Han var en del av våre liv og hans påvirkning og de gode minnene om han vil alltid være med oss. Å oppleve han i senere år, har også vært så lærerikt og ufattelig. Til tross for tap og sykdom, var han så livsglad og full av engasjement. Jeg fatter ikke hvordan han aldri gikk lei av å både lære mer og å føre sin kunnskap videre. Vi har så mye å takke Øystein Aagenæs for. Gjennom sin interesse og engasjement har han gjort så mye for de med Aagenæs syndrom. I tillegg til hans legegjerning har hans omsorg for både pasienter og foreldre, gitt flere muligheten til å oppleve opphold på Frambu. Noe som for mange har vært helt uvurderlig. Jeg må også nevne at på grunn av hans engasjement, er Aagenæs syndrom i dag en av de få sjeldne syndromer som har plass i Senter for sjeldne diagnoser. Noe som etter hans bortgang blir helt uvurderlig for denne pasientgruppen. I tillegg til hans unike medmenneskelighet, må jeg også nevne at takket være hans evne til å inkludere, var det mulig for Interessegruppa for Aagenæs syndrom å utgi bok om syndromet. Det er jo helt utenkelig at en professor skulle hjelpe noen ufaglærte mødre å skrive en bok om et sjelden syndrom. Men ikke i Øystein Aagenæs`s verden. Han var så raus, lyttet alltid med interesse og respekt, og inkluderte deg. Han lot deg aldri få følelsen av å være underlegen. Husker han engang sa at noe av det viktigste han lærte legekandidater, var alltid å ta mødre på alvor og lytte til de. De kjenner sine barn best. De sier at ingen er uerstattelige. Men, jeg tror jeg taler på vegne av alle med Aagenæs syndrom og deres pårørende når jeg sier at Øystein Aagenæs er faktisk uerstattelig for oss og blir dyp savnet. Varme tanker sendes familien i deres sorg.

Øystein Aagenæs var en av de mest engasjerte støttespillerne Leverforeningen hadde under oppstarten. Han gjorde en fantastisk jobb og hjalp oss til å løse de utfordringene vi støtte på. Uten hans gode kunnskap og hjelp så hadde ikke Leverforeningen vært det den er i dag. Gjennom årene har han også engasjert seg og prøvd å hjelpe oss med nye utfordringer som vi har støtt på. Vi har mye å takke Øystein Aagenæs for. Vi sender varme tanker til familien og lyser fred over Øystein Aagenæs sitt minne. På vegne av Leverforeningens medlemmer, v/styret i 2016 André Ruud, Ivar Aasberg, Lena Borge, Ole Marcus Evensen og Marie Skålnes

Det er vemodig at Øystein har gått bort. Han var min faglige mentor gjennom 20 år på barneavdelingen på Aker sykehus. Han stimulerte meg til å ta opp arbeidet med CF og med barnegastroenterologi. Han var alltid en faglig støtte, en interessert tilhører, og en ide- og initiativrik medspiller. Øystein var, sammen med Tove, uvanlig gjestfri og lot oss yngre kolleger komme til fantastisk hyggelige selskaper i sitt hjem. For meg ble Øystein også en nær og god personlig venn. Da jeg flyttet fra Aker sykehus til Sørlandet hadde vi mange ganger gleden av å ha både han og Tove på besøk når de var på vei til Hidra, de besøkte oss både hjemme og på hytta. De siste årene kom han alene. Vi hadde jevnlig kontakt per telefon, gjerne et par ganger i måneden, og møttes i faglige sammenhenger helt til i vår. Han etterlater et tomrom og jeg vil savne Øystein. Samtidig kan jeg glede meg over å ha hatt et langvarig vennskap med han og over alle de gode minnene han etterlater seg!

Øystein Aagenæs var en av pionerene og drivkreftene bak Norsk Diabetikersenter, som het 'Det norske hjem for sukkersyke barn' da det ble opprettet. Behandling og opplæring med sikte på egenkontroll av sykdommen hadde avgjørende betydning for å gi barna de beste livsutsikter som til enhver tid var mulig. Han var et meget klokt medmenneske, og en dyktig og avholdt lege for våre pasienter og ansatte. I forbindelse med at han guidet senterets ansatte på Grini museum for et par år siden, fikk vi også del i hans førstehånds kjennskap til Grini-leiren, hvor han var fange under krigen. Det var utrolig interessant å høre ham fortelle, og vi er svært takknemlige for at vi fikk ta del i dette sammen med ham. Det er en hedersmann av de sjeldne som nå har gått bort. Frode Drøpping, daglig leder

Gjennom arbeidet med Aagenæs' syndrom, som regelmessig medfører lymfødem har Norsk Lymfødemklinikk i alle år hatt et meget givende og fruktbart samarbeide med Øystein Aagenæs. Vi har satt spesielt stor pris på hans personlige engasjement og store medisinske innsikt. Hilsen fysioterpeutene ved Norsk Lymfødemklinikk og Carl Fredrik Petlund

På vegne av familien Mamre. Ikke så lenge siden Øystein syklet rundt på Hidra sprek som få. Kondolerer til familien

Kjære familie og venner til Øystein, Øystein har hatt stor betydning for meg. Han "kapret" meg, og fikk meg inn i diabetesfeltet i 1979. Han var antakelig en av de første som forstod at kronisk sykdom rammer både kropp og sinn. Vi arbeidet sammen i en årrekke med å sette ord på hvordan hele mennesket blir påvirket ved sykdom. Jeg er svært taknemmelig for den tillit som Øystein har vist meg og mitt fagfelt, og jeg deler savnet av Øystein med dere. En varm hilsen fra Jon Haug

Vi husker med glede hyggelige stunder især hos Birgit i Arima i Ålsgårde, som vi også savner. Gode hilsener også til dine barn, svigerbarn og barnebarn.

Minnes alt godt samarbeid om sjeldne diagnoser. Aagenæs bidro til utvikling av nasjonale tilbud både gjennom arbeidsgrupper og dialog i mange år mens jeg arbeidet i Sosial- og helsedepartementet, Etat for rådsekretariatet mm og Helsedirektoratet. Hans kliniske kjennskap til flere sjedne diagnoser var viktig, men også han interesse for organisering av tjenester betø mye. Jeg lyser fred over hans minne.

For en flott fyr! Jeg og 75 elever fra Ringstabekk skole ble kjent med Øystein på Grinimuseet våren 2015. Han fortalte oss om livet som Grinifange, og gav ungdommene en unik innsikt i vår nære krigshistorie. De satt som tente lys og lytte i en hel time. Etterpå fikk de spørre og grave, noen fant slekten sin igjen i oppslagsbøkene om krigsfanger, og de hørte Grinisangen og kunne le av Kunze på ski. Dessverre er det ikke mange igjen som kan fortelle hva de opplevde under krigen, og og elevenes besteforeldre er kanskje for unge til å huske noe særlig. Vi er takknemlige for at vi fikk den opplevelsen, antagelig som de siste elevene fra Ringstabekk skole. Da Øystein ikke lenger brukte bil, kjørte jeg han frem og tilbake til Kolsås to ganger, og ble veldig glad i denne fine mannen, som var både ydmyk og kunnskapsrik, og ikke minst utrolig hyggelig. Det er trist at han ikke lengre skal dele sine krigsopplevelser med nye elever, men han tar nok med seg noen gode historier dit han er på vei nå. Med vennlig hilsen Marianne Messelt Lærer ved Ringstabekk skole

Det var trist å høre at Øystein nå har gått bort. Han var en markant skikkelse og en nestor i norsk barnemedisin. Hans navn er kjent blant pediatere over hele verden etter at han beskrev syndromet som har fått navnet Aagenæs syndrom. Gjennom sitt arbeid på Rikshospitalet og på Aker var han helt sentral i oppbyggingen av omsorgen for spesielt diabetes- og CF-pasienter. Øystein var leder av vår forening tidlig på 70-tallet og han ble vel fortjent utnevnt til æresmedlem i Norsk barnelegeforening i 2011 for sin imponerende innsats. Helt til det siste var han en aktiv og engasjert deltaker på våre møter. Det var alltid hyggelig å slå av en prat med vår positive og kunnskapsrike kollega. Han vil bli savnet i det norske barnelegemiljøet. Vi lyser fred over Øysteins minne.

Det var vemodig å se at Øystein er død. Han var en bauta i norsk barnemedisin! Jeg er glad for at vi for noen år siden fikk markert hans store innsats med et æresmedlemskap i Norsk Barnelegeforening. Det var i aller høyeste grad fortjent! Øystein fortsatte å være vital og faglig aktiv opp i meget høy alder. I så måte var han et forbilde for mange av oss. Siden jeg p.t. er på Stanford University, får jeg dessverre ikke deltatt i hans begravelse, noe jeg selvfølgelig ellers ville gjort. Fred med hans gode (og glade) minne. Beste hilsen Thor Willy Ruud Hansen