Ruth Noomi Weng

Ruth Weng vokste opp som en av 7 søsken på gården By i Rælingen.  Vi etterkommere har fått høre mange historier om livet på gården. Ruth var en flink forteller og barn og barnebarn lyttet med store ører til spennende fortellinger.     Hun fortalte også om sin mor og far som ble skilt da hun var 11 år. Det var en vanskelig periode i Ruth sitt liv. Foreldrene ble gift på hver sin kant, men deres ektefeller falt tidlig fra. Da ble det på nytt giftemål mellom foreldrene med stor fest der også barnebarna var med.     Besteforeldrene bodde på gården Østre Veng i Enebakk. Ruth leste mye for sin svaksynte bestemor. På den tiden ble hun også kjent med sin fremtidige mann, Jon Weng. Han var fra nabogården Vestre Veng. Ruth fortalte ofte at hennes bestemor var veldig fornøyd med valg av ektemann. Det var hun stolt av.   I starten av andre verdenskrig bodde Ruth på Lillestrøm gård i Skedsmo. Hun fortalte om nervepirrende øyeblikk da Kjeller flyplass ble bombet. I denne perioden gikk hun på husmorskole og var resten av livet fantastisk til å lage mat. Hun var flink til å samle hele familien på både sin egen og Jon sin side. Da ble det servert masse god mat. Det var aldri for lite.   Ruth tok også handelsbrev på Treiders handelskole i Oslo. Hun hjalp andre med å drive forretningsdrift. Hun viste allerede da stor omsorg for andre.   Det ble bryllup 10.mars 1951 med fest på Fagerborg hotell i Lillestrøm. De bosatte seg i Solkroken ved Ulven i Oslo. Her fikk de sin første sønn, Jon Gunnar.   Så flyttet den lille familien til Selvbyggerveien 76 på Tonsenhagen i Oslo. Da kom sønn nummer 2, Ole Morten. Etter det flyttet vi til Rådyrveien 7, Ytre Enebakk.   Vi hadde mye moro sammen. Først på hytta på Veng i Enebakk og så setra i Valdres.   Så døde Jon i 1975. Da var ny hytte i Valdres under oppføring. Ruth sto for finansiering og «gutta», som hun kalte barna, var snekre. I denne perioden var jobben viktig for Ruth. Her kunne hun glemme savnet av Jon.   Ruth viste stor omsorg for familien sin og var tett knyttet til sine barn og barnebarn. Opp igjennom var vi mye sammen i ferier. Ruth sto alltid for god mat og vi koste oss sammen. Det var gjerne hytta i Valdres som var utgangspunktet. Hun sørget der for mat på alle familieturer og var med på mange lange gåturer om sommeren og lange skiturer om vinteren. Men å kose seg i en god stol i sola var også viktig.   Ruth var hjemmeværende til yngstemann begynte på ungdomsskolen. Etter det jobbet hun på sosialkontoret i Enebakk fram til hun var 68 år. Førerkortet leverte hun inn da hun var 70. Synet ble dårlig. Hun hadde gledet seg til å lese når hun ble pensjonist, men dårlig syn umuliggjorde det. I yngre år leste Ruth mye i ferier, to bøker i jula var alltid for lite selv om det sto selskaper og mat på programmet.   Ruth gikk hele livet mye turer og var fysisk sprek. I 2009 fikk imidlertid Ruth en alvorlig belastningsskade i et kne. Mye smertestillende gjorde at Ruth mistet hukommelsen. Det gjorde at hun etter hvert kom inn på Kopås sykehjem. Hun ble gradvis fysisk svakere, men beholdt språket sitt og ga uttrykk for at hun trivdes.   Helt til siste slutt kunne Ruth fortsatt uttrykke seg og hun døde fredfullt på Ignagard fredag 30.september med flere av de nærmeste rundt seg.   Familien