Randi Claytor

Et veldig godt menneske. Alltid blid og ekstremt positiv. Meget godt likt og vil bli savnet️

So sad to learn about the loss of Randi, beloved wife of Hugh, my good friend from the time we were at Lancaster University. We had met in Greece many years ago on a vacation trip. I remember her for her gentle smile, kindness and warm personality, easy to become friends instantly. She and Hugh were a perfect match, well bonded together . What a pity that bonds, no matter how strong , cannot last for ever, we are all mortal. Randi may be gone as a physical entity but she will always live in our memory. My sincere condolences to Hugh and Vera.

Det var veldig trist å få beskjeden om at Randi var gått bort, men samtidig godt at hun fikk slippe💕
Jeg traff Randi første gang på Josefine klubb også kalt Hawk klubb ikke lenge etter Randi kom til Oslo. Vi var sammen der da hun traff Hugh for første gang og kjærlighet oppsto💕 Fine gode Hugh.
Randi var kunnskapsrik, varm, omtenksom og veldig god venninne å ha. Til tross for alle de årene de var i utlandet så holdt vi kontakten og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg var forlover da hun giftet seg med Hugh og de fikk mange fine år sammen. Det var så trist at Randi fikk denne forferdelige sykdommen. Var og besøkte henne på de to stedene hun var men de siste gangene var hun veldig urolig. Men det var et stort smil da jeg kom ååå er det deg Bodil og hun dro meg rundt og skulle vise meg frem og fortelle om oss, og om igjen og .klarte ikke å sitte ned . Det var ikke så lett å snakke med henne siden språket ble dårligere. Jeg valgte og ikke komme så ofte når hun ble så urolig men glad for de gangene jeg fikk være litt med henne. Jeg har masse gode minner og savner veldig mye den Randi som jeg kjente.
Mine tanker går til Vera og Hugh.

Randi was a kind, warm and loving lady who made my dear cousin Hugh very happy. My family and I have fond memories of her and send much love to Hugh and Vera.
Christine x

Gode blide og positive venninne, Randi fra før skolealder, har vi nå mistet. Vi har holdt kontakten i over 70 år. Vi hadde også en opplevelsesrik ferie sammen i Singapore. Takk Randi for et godt vennskap og opplevelser sammen i barndom, ungdomstid og voksen alder! Tenker på deg i takknemmelighet! Tankene nå går også til Hugh o Vera, som har mistet sin sjelevenn og mamma. Fred over Randis minne ️

Vi møttes hver gang jeg var på besøk hos min mor på Hovseterhjemmet. Din entusiasme, latter og varme gjorde inntrykk. Det er blitt «fattigere» på enheten uten din tilstedeværelse.

Fine, snille tanten min. ️
Gleden var stor hver gang vi skulle på besøk til tante og onkel. Randi og Hugh. Og selvsagt Vera. Min fine kusine.
Det var alltid så raust å komme på besøk til dere. Raust på godterier, du stakk alltid til meg og min søster 50 kroner hver for gå på kiosken, det ble det mye godterier av for 40 år siden.
Og raust på kjærlighet. Varm velkomst da vi kom inn den flotte entreen. Kyss og klem. Jeg følte meg alltid sett og hørt.
Elsket å være i denne nydelige leiligheten med lekkert dekorerte rom. Det ene vakrere enn det andre. Du var enormt flink med interiør og fargevalg og jeg gikk alltid rundt i leiligheten i beundring over hvor pent alt var. Det er nok du som har vært min største inspirasjon til min interesse for farger og interiør.
Min far, din bror, var enormt glad i deg. Han sa det aldri direkte med ord, han var ikke så god på det, men jeg merket det på han. Han var stolt og han skrøt av deg. Du var viktig for han i hans liv.
Jeg savner deg!
Du vil bli husket som den sprudlende, rause, varme, blide og imøtekommende fine tanten min.
Tanker til Hugh og Vera som også elsket deg høyere enn himmelen. ️

Kyss og klem fra din niese Ingrid.

Fantastiske Randi! Du var klok, morsom, intelligent, kunnskapsrik, utholdende, positiv, generøs og åpen. Det var en glede å kjenne deg. Jeg er takknemlig for å ha fått besøke deg og Hugh i Venezuela og England og ha flotte dager der. Og det var flott å få jobbe sammen med deg. Du var lett å like og jeg skvatt da jeg først etter flere uker som kollega med deg forstod at kunne vært mora mi - og at Vera og jeg var på samme alder. Ditt sinn var fritt. Og det var tydelig du hadde et godt liv med Vera og Hugh. ️

Jeg har kjent Randi gjennom hele livet. Først som barn og ungdommer på Byåsen i Trondheim,, senere som unge mødre med barn i samme alder. Vi vanket i den samme gjengen på Byåsen hvor vi møttes både til fest og hverdager.
Da Randi flyttet til Oslo og etter hvert også jeg, ble Eilert Sundts gate samlingsstedet for vennekretsen. Her møttes vi ofte til Randis vakkert pyntede selskapsbord i den romslige leiligheten. Her var det alltid stor takhøyde, bokstavelig talt! Randi med sitt smittende humør visste alltid hvordan hun skulle få alle til å kjenne seg velkomne og verdsatt. En egenskap som karakteriserte Randi gjennom hele livet.
Jeg fikk gleden av å besøke henne og Hugh etter at de flyttet til utlandet, først i Venezuela, senere også Singapore, London og i Hughs hjemby i England. Alle disse besøkene har jeg gjemt i minneboka som fine og uvurderlige opplevelser.
Randis uoppslitelige humør og optimisme har spredt glede og lys for alle som har kjent henne, også gjennom perioder med sykdom. Det er trist at sykdommen som til slutt rammet henne skulle bety slutten på livet hennes. En trøst er at Hugh alltid var i nærheten som støtte for henne når tilværelsen ble tung å bære. Stor takk til både han og til Vera for god oppfølging da Randi ble syk. Som venn langt fra Oslo ble kontakten med Hugh betydningsfull for meg, og jeg fikk oppdateringer jevnlig om smått og stort i Randis tilværelse, gjerne fulgt av bilder som viste små glimt av glede når den lille familien møttes til hyggestunder.

Jeg vil minnes min gode venninne med glede og vemod og ta vare på alle opplevelser i en rikholdig minnebok, som forteller om et innholdsrikt og spennende livsløp!
Hvil i fred,, gode Randi!
Varme tanker til Vera og Hugh fra
Venninnen i Trøndelag 🌺🌸💐💕

Hvil i fred blide koselige Randi. Mine tanker går til dere Hugh og Vera.

Fine Randi! Tenker på dere Hugh og Vera️<3

Kjære vakre, snille, gode, vidunderlige og fantastiske mammaen min, som døde fra meg så brått. Du var så full av glede og livskraft. Så mye pågangsmot og styrke. Så mye humor og latter. Du så det beste i alle, og voksne, barn og dyr ble trukket til deg, til varmen din. Den tindrende gleden din over de minste ting var smittsom; å være sammen med deg gjorde dagen lysere og himmelen høyere. Du gikk på problemer med krum hals, og du blåste i bagateller. Da jeg var liten og syntes noe var leit, trøstet du meg med mye kjærlighet og klokskap. Du lærte meg å ikke bry meg om det som var trivielt. Du lærte meg å gjøre noe med det man kan gjøre noe med. Og du lærte meg at det nesten alltid føles bedre i morgen.

Jeg har vært stolt av deg så lenge jeg kan huske. Allerede som liten var jeg så stolt at jeg skrøt av deg til vilt fremmede, som den gangen da jeg var 7 år og du tok meg med på Hansen & Dysvik i Grensen. Jeg hadde på meg en gråblå kåpe du hadde sydd til meg, med minkkrave. Mens du gikk og kikket på gardinstoffer, gikk jeg bort til en vilt fremmed dame for å vise henne kåpen. Er ikke kåpen min fin? spurte jeg, og damen kunne selvfølgelig ikke annet enn å bekrefte at jo, kåpen var fin. Det er mamma som har sydd den! Er hun ikke flink? Akkurat da kom du og hørte hva jeg sa, smilte brydd til damen, og tok meg med videre. Men jeg var kjempefornøyd over at jeg fikk gjort andre oppmerksom på hvor flink du var. Det var jo også veldig mye å være stolt av du var så flink til å håndtere alt mulig, ikke minst årene da du var alenemor, fulltids advokatsekretær og samtidig jusstudent at du fikk til dette er virkelig noe å være stolt av. Jeg var også stolt over at du var så blid og hyggelig med alle, og gledet meg alltid til å ta med nye venner hjem, så de kunne få møte deg og oppleve hvor fantastisk du var. Og ganske riktig, de ble imponert. Særlig punkervennene som kom på besøk i Eilert Sundts gate 28 med grønne og rosa hanekammer midt på 80-tallet. Et par naboer sa de syntes du ikke burde slippe dem inn, de så farlige ut. Men du kom smilende ut i gangen da jeg åpnet døren for dem, kastet et blikk på de knallfargede sveisene deres og utbrøt ivrig: Så fantastisk fine farger! Hvordan har dere fått til det? Er det noen som vil ha vafler?. Solstråle-mammaen min.

Da du og Hugh midt på 90-tallet påbegynte 20 års utlendighet i Venezuela, Singapore, Qatar og Australia gikk du igjen på med krum hals, gjorde deg kjent, skapte hyggelige og gjestfrie hjem, lærte det lokale språket. Du skaffet deg venner og bekjentskaper over hele verden ettersom dere flyttet fra sted til sted, og gjorde det best mulige ut av ditt nye liv som husmor. Å ikke jobbe var en stor endring og utfordring i livet ditt, etter at du hadde jobbet som advokatsekretær og deretter jurist hele ditt voksne liv. Men du klarte selvfølgelig å få også dette nye utenlands-livet til å fungere, slik du klarte alt annet. Det handlet om dette livsmotet ditt, som jeg også er så stolt av. Du presterte til å med å ta førerkort for første gang i ditt liv, i Venezuela i en alder av 52 år. Vel kjørte du litt som en venezuelaner, med mer temperament enn vi er vant til på norske veier dette var den eneste trafikkulturen din venezuelanske kjørelærer kjente og kunne lære bort. Men du sørget for at du ble uavhengig og kunne komme deg omkring uten hjelp av andre.

Og så ringte du hjem til meg. Sendte mailer hjem til meg. Snakket på Skype med meg. Jeg var over 30 år, men du passet likevel på å sjekke været på VG, og når jeg skulle på jobb i Oslo om morgenen, hadde du ofte sendt meg epost med beskjed om at det var ventet regn, så jeg måtte huske å ta med paraply. Eller at det skulle bli kaldere, så jeg måtte huske lue. Og så fløy du til Oslo fra Singapore i 2003, kun for å overlevere meg en pakke Tamiflu. Det var fare for fugleinfluensa, og Norge hadde ikke tatt inn nok medisin. Du fikk en pakke av legen din i Singapore, og så gikk du til en ny lege og fikk en pakke til. Jeg takket, og spurte hvorfor du ikke bare sendte medisinen i posten til meg. Du ville ikke risikere at pakken kom bort, eller at det ble problemer med ulovlig sending av reseptbelagte legemidler. Så du fløy tur-retur Singapore-Oslo bare for å gi meg medisin, som jeg mest sannsynlig ikke ville få behov for. For en mamma!

Det var så godt å få deg hjem igjen i 2017. Da skulle dere hygge dere og være fulltidspensjonister. Og så ble du så syk, og så ble ingenting som planlagt. At din siste tid her i livet skulle bli så smertefull, tung, forvirrende og skremmende har vært uutholdelig vondt å være vitne til, og del av. Vi gjorde så godt vi kunne, trøstet deg, forsøkte å gi deg nye opplevelser, utflukter, noe annet å tenke på. Vi klemte deg og strøk deg på kinnet, på pannen. Det hjalp litt, iblant. Men sykdommen var så mye sterkere enn hva både du og vi kunne hamle opp med. Jeg er så glad for at du slipper å ha det vondt mer, og særlig for at du slipper å være så redd. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være sammen med deg og holde deg da du gikk ut av livet. Og så er jeg så uendelig takknemlig for at jeg fikk akkurat deg til mamma! Tusen, tusen takk! Men jeg savner deg så voldsomt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hvil i fred, elskede mammaen min.
Vera.

Randi var min kjære kone og beste venn i over 40 år. Ekteskapet vårt var særdeles vellykket - vi var virkelige livskamerater!

Randi hadde Alzheimers sykdom. Selv om hun var dement, hadde hun noen klare øyeblikk hvor hun kommuniserte at hun hadde angst, var ensom, hadde ikke noe hjem, og mistrivdes på sykehjemmet (¨De andre er gale, du kan ikke snakke med dem¨). Hun savnet turer i Oslo by, hvor man kunne se på normale folk som gikk omkring. Hun kunne ikke forstå hvorfor hun kunne ikke flytte tilbake til leiligheten vår, slik at livet vårt kunne fortsette som før. Hver eneste gang jeg besøkte henne, var det underforstått at jeg hadde kommet for å redde henne. Enkelte ganger foreslo hun at hele problemet kunne løses gjennom en diskusjon med staben. Alt dette var hjerteskjærende å høre.

Jeg besøkte Randi dagen før hun døde. Vi kjørte inn til byen og stakk innom leiligheten vår. Randi virket relativt pigg, men klaget over sitt dårlig kne. Solen skinte. Vi satt ved kjøkkenvinduet og så ut over de store trær som hadde fått nye blad, Uranienborg skole over gaten og kirken i bakgrunnen. Etter hvert sa Randi at hun var sulten og ville dra tilbake til sykehjemmet for å spise middag. Da vi parkerte bilen ved sykehjemmet, gjorde Randi det klart at hun ønsket å la jakken og sekken sin ligge igjen i bilen, fordi etter middag ville vi kjøre tilbake for å overnatte i leiligheten.

Dagen etter fikk jeg og Vera telefoner fra sykehjemmet. Randi var bevistløs etter å ha hatt en ¨Episode¨ med sitt dårlige hjerte. Begge to av oss, mann og datter, var sammen med Randi i noen timer før hun døde. Til slutt, livet hennes opphørte uten dramatikk. Det skjedde plutselig, uten smerte. Hun bare sluttet å puste.

Dette var en lettelse. Hovedsakelig for stakkars Randi, som var torturert med angst og ensomhet. Men også for oss pårørende, som ønsket å hjelpe vår kjære men egentlig var helt maktesløse. Helsestaben på Hovseterhjemmet gjorde en formidabel innsats, og hjalp Randi veldig mye. Men det finnes ikke noe botemiddel for demens. Det eneste man kan gjøre er å forsøke å lindre symptomene.

Demens er en fæl sykdom, synes jeg. For meg, mannen hennes, døde den ekte Randi for lenge siden, da hun ble virkelig dement. Det som da sto igjen var bare en slags skygge av personen som hadde eksistert før sykdommen kom. Det verste var at denne skyggepersonen hadde selvbevissthet, og klarte å utrykke et ønske om å gjenoppta det livet som hadde gått tapt.

Nå savner jeg Randi dypt. Men det er den ¨Ekte¨ Randi som jeg savner og som jeg vil huske, det fine mennesket som jeg var sammen med i mange, mange lykkelige år, før hun ble syk.

Jeg beundret Randi for hennes mange fine egenskaper: intelligens, humor, optimisme, arbeidskapasitet, utholdenhet, kreativitet og praktiske evner. I tillegg hadde hun høye etiske standarder.

Randi var en sterk dame, både psykisk og fysisk. I sine yngre dager i Trondheim, lenge før vi ble kjent, var hun flink på ski. Senere, da hun var noen og tredve, imponerte hun mine amerikanske arbeidskolleger når hun sto på vannski (på første gang) i Oslofjorden, og kjørte som bare det, uten noe problem. Senere, da hun var over 70, jobbet hun til svetten rant da vi sagde ned busker og trær i hagen vår i England, før vi solgte huset der.

Hun var 43 år gammel da hun tok Juridikum. Dette var en bragd som jeg tror ikke jeg kunne ha klart. Slike studier er mye lettere å gjennomføre når man er i 20-års alderen, ung og uten en masse med forpliktelser. Slikt er det ikke når man har nådd middelalderen.

I 1996, etter at vi hadde bodd sammen i Oslo i 19 år, førte jobben min til at vi dro til utlandet. Vi ble borte i over 20 år, før vi endelig flyttet tilbake til Oslo som pensjonister i 2017. Under våre lange utenlandsopphold bodde vi i Venezuela, Singapore, Qatar, Australia og England (det siste i bare 1 år, etter slutten av det siste arbeidsoppdraget i Australia). Livet som en ¨Expat¨ kan være utfordrende. Feriebesøk til et eksotisk sted er en ting, men hvis man må jobbe og bo i et fremmed land i flere år er opplevelsen noe helt annet. Man må tilpasse seg en annen kultur, et nytt klima og (ved ekvator), en fast daglengde. Hver gang vi flyttet til et nytt sted, måtte hjemme vårt etableres på nytt. Som de gode livskamerater vi var, støttet vi hverandre gjennom mange krevende perioder. Randi organiserte mye av det praktiske. På hvert nytt sted som vi flyttet til (noen ganger i det samme landet) anstrengte hun seg for å skape et ordentlig hjem som vi kunne trives i. I tillegg hadde hun et veldig sosialt vesen, og skaffet mange venner. Alt dette bidro til å øke livskvaliteten vår i utlendighet. Livet er mye hyggeligere, og problemer lettere å takle, når man har et sosialt nettverk å støtte seg til. At vi hadde det så fint i dagliglivet i utlandet var til Randis fortjeneste!