Jann Åge Pettersen

Detter er et dikt jeg skrev til pappa i 1985.
Tapt skiløper
lager lydspor
i viddas ensomhet
hvit snø
svart sinn
glir i uendelighet
- veien tilbake
finnes ikke
galskapen leker
med retningen-
danner en myk ring
i kuldas grusomhet
- ønsker bare å
ligge ned
trekke pusten
dypt og rolig
føle fred
- tapt skiløper
vil sveve i fjellheimen
pulsen dunker rødt
pusten iser sprøtt
kroppen faller i myk bue
fly i stillhet lille mann.

Takk for hyggelig prat om tidligere tider på Mariehaven i april. Vi hadde mange felles minner om en svunnen tid. Ekstra gledelig var det at du husket Hansejordet hvor jeg vokste opp på 1950 og -60 tallet. Min bror husker også en blikkenslager som hadde verksted i bunnen av Nesleinbakken. Kanskje var det deg? Takk for en minnerik prat. 🕯

Fred være med deg Jann.

Jeg har aldri kjent deg, men du har vært med meg hele livet.
Selv om du nok ikke var klar over det, var du en trygghet i bakgrunnen i mine yngre dager.

En mystisk fadder som en gang bodde i Liomveien.
Så vidt jeg vet, en barndomsvenn av min far.
Og en mann min mor sa jeg kunne være stolt av at var min fadder.

Hvorfor dere, (eller vi,) ikke holdt kontakten vet jeg ikke,
men jeg mener å huske vagt å ha hilst på deg en gang, for veldig lenge siden.
Selv om jeg nok har villet, har jeg aldri turt å ta kontakt.
Og nå er det jo for sent.

Mine kondolanser til familien.

Takk for mange fine treningsrunder!

Vi tenker på dere, kondolerer

Takk, kjære venn, for alle treningsturene våre, og alt du gjorde for meg og min firbeinte venn Wilma. God tur videre, Jann.