det finnes bare én nonno <3
Kjære Bruno
Du har, sammen med Simon, betydd mye for meg. Jeg håper du har en god vandring videre. Hvor du skal vet jeg ikke, men at du blir godt tatt i mot, det vet jeg.
dear bruno,
I will never forget how you lovingly took me under your wings at my first AGI congress in 1999 and walked with me through the old town of zurich... until today I assumed that you would never die either... well then, we still live a little longer and then we come too or then we go too: home ...
clemens theo from vienna
Du og Charlotte har gitt oss noen av de fineste, interessanteste og oppheteste stundene vi har opplevd. Vi "arrvet" deg fra mor Lillemor, som hadde engasjert deg for en forside i et blad - det ble til et varig vennskap. Våre møter i godt selskap - eller bare i vårt eget - beriket oss, og vi kommer til å ha minnene med oss for alltid.
I will never forget Bruno who impressed me so much during my whole life. He and Charlotte were very good friends with my parents. My father worked for the Swiss Embassy in Oslo between 1964 - 1968.
RIP Bruno and thank you for my memories....
Irene K. Dehs
Takk for alt det strålende du skapte for Norge og verden. Minnes den særegne varme interesse du spredte hver gang vi møttes på mangfoldige designarrangementer. Jeg ønsker fryd over Brunos minne!
Du gav så mye av deg selv Bruno og det ser jeg også i din sønn. Det vakreste jeg opplevde var da Simon barberte deg i de månedene før du gikk videre. så mye kjærlighet og varme. Takk for hvem du var og er som lever videre i dine barn og barnebarn
Mitt første møte med Bruno skjedde i 1985. Og for ett møte. Bruno ønsket å diskutere en trykksak og jeg jobbet da i Optimal Offset. Å tråkke inn i Bruno sin verden i BA var en stor opplevelse. Rent faglig var dette en fantastisk start på en lang og morsom reise. Rent personlig ble reisen enda større. Bruno var en stor personlighet, raus, humørspreder, inkluderende og snill.
Jeg føler meg veldig privilegert som ble tatt inn hans miljø og familie.
Bruno og ikke minst Charlotte sine interne julebord var årets høydepunkt og viste nettopp hvor flotte og rause de var.
Jeg er takknemlig for alt du ga meg, Bruno og lyser fred over ditt minne.
Gode minner
Litt av en type, altså . Nå sitter han og spiller munnspill et helt annet sted og ser ned på oss sammen med sin kjære Charlotte ️
Jeg flyttet inn som nabo til Bruno og Charlotte i mai 2003. Gjennom hhv. 16 og 18 år var de mine gode naboer. Bruno kalte inngangs veien for «Veien til Kabul», noe som beskrev hvor nedslitt den var med klart behov for oppgradering. Bruno tok initiativ å få den oppgradert. Det samme med oppgangene. Bruno var også svært glad i planter og brukte mange timer hver sommer som Sameiets gartner noe som gav oss en frodig og velstelt inngangsparti. Jeg var i Styret i sameiet med Charlotte i mange år og Styret hadde en årlig middag i Charlotte og Bruno leilighet. Mens Charlotte avsluttet middags forberedelsene stod Bruno for en Gin Tonic. Bruno vil bli savnet som det gode menneske han var og min nabo gjennom 17 år. Fred over hans minne.
Ulf traff deg fra tid til annen på 70, 80 og 90-tallet Bruno, gjennom, blant Anner gjennom dine dyktige sveistsiske design-medarbeidere. Men det er i de siste 16 årene etter at vi ble naboer med Charlotte og deg at vi ble "ordentlig" kjent. Det ble til et varmt, og i dobbelt forstand nært vennskap, som nå har tatt slutt. Først med Charlottes plutselige bortgang for et år siden og nå du Bruno. Vi føler et stort tomrom og savn etter dere begge . Takk for vennskapet.
Jeg traff Bruno for første gang i Verbier i Sveits for 45 år siden, hvor han og hans Charlotte, sønnene Thomas og Simon var på deres årlige skiferie. Året før hadde jeg lest en fantastisk artikkel om han i Graphis 182 og ble fascinert av hans arbeider og også av personen som ble portrettert. Helt siden da hadde jeg et stort ønske om å kunne jobbe i hans atelier i Oslo, og tok derfor reisen med tog og buss fra min hjemmeby Zürich for å vise mine arbeider. Der sto jeg ved bussholdeplassen i bitende kulde, ikledd i sort dress og tynne sko, med en diger Portfoliomappe under armen (jeg hadde helt glemt at det var vinter og snø i alpene, siden det var vår i Zürich). Bussholdeplassen var rett ved siden av alpinbakken hvor det kom noen personer kjørende på ski ned bakken. Til min store forbauselse ropte plutselig én av disse med et stort smil: "du må være Enzo " dette var mitt første møte med Bruno Oldani. Ikke visste jeg da at dette møte var begynnelsen på et livslangt og godt vennskap og samarbeide. Sensommeren 1976 ankom jeg i Oslo og resten er historie.
Kjære Bruno. Fred over ditt minne og takk for tanker, meninger, ordskifte, enigheter og uenigheter, tidlige morgener; kaffekopper, måltider, «et glass», latter, gleder og sorger; alle anledninger og dager jeg var en del av og delte med deg, Charlotte og kollegaer - det ga rik læring og erfaring. Du delte raust både faglig og menneskelig. Takk for alt sammen!
-så står et bilde for meg; en sortkledd skikkelse og forsiktige toner fra et munnspill langt borte
Kjære Bruno. Nok en vegg har forlatt vårt univers. Det blir tomt og rart uten deg, kjære Bruno. Jeg har kjent deg siden jeg startet som illustratør sent på 70-tallet. Du var allerede etablert på toppen av designmiljøet i Oslo.
En gruppe illustratører forsøkte den gang å etablere Norges første forening for illustratører. Du tok oss under dine vinger og lot oss få låne dine lokaler i kjelleren i kontoret ditt i Bygdøy alle - vederlagsfritt og betingelsesløst. Vi holdt til der i flere år med møter, planlegging osv til Norsk Illustratørforbund (NIF) ble stiftet her i 1983 - er usikker på om NIF hadde sett dagens lys uten din generøse bistand. Du ble da også Nifs første Æresmedlem,
Senere fulgte mange års muntert og fruktbart samarbeid i Grafill og spesielt i Galleri Grafill.
Raskt ble du og Bernie Partners in Crime og jobbet sammen på et utall prosjekter. Dere var begge entusiastiske, humørfylte perfeksjonister som fant hverandre med et skrått blikk og en humoristisk vinkling på den norske virkelighet. 2 fargeblinde utlendinger brant begge fori den gode ide og samarbeid som førte til flere priser og utmerkelser. Du sørget for at Bernie ble invitert inn i AGis eksklusive fellesskap. Med humor og litt galskap underviste dere begge på SHKS i en årrekke og utfordret der både elever og øvrige lærerstab!
Etter hvert utviklet dere et varmt og humørfylt vennskap og sammen med Charlotte ble det mange morsomme treff og vidunderlige middager. Takk Bruno - tusen takk.
Takk for at jeg fikk være litt sammen med deg de siste ukene....
Å ha prosjekter med Bruno på skolen var alltid gøy og utfordrende. Full av engasjement, kunnskap og med masse humor var han med på å forme flere generasjoner designere. Alltid raus med komplimentene og like flink til å påpeke hva man kunne ha jobbe mer med på en måte som gjorde deg motivert til å jobbe enda hardere neste gang. Senere, når vi møttes på forskjellige Grafill-arangementer, var det alltid kjempekoselig å slå av en prat. Han virket alltid så interessert, og genuint glad for å treffe en tidligere student. Jeg kommer til å savne Bruno. Han er en av de lærerne jeg har hatt som virkelig har gjort inntrykk. Takk for alt Bruno!
Det er trist at Bruno er borte. Første gang jeg traff Bruno var mens jeg studerte i Volda og var på et studiebesøk hos Finn Graff. Finn mente at jeg absolutt burde stikke innom landsmannen min, den sveitsiske designeren, som holdt til litt lenger nede i gata. Det gjorde jeg. Vi fant tonen med det samme og jeg fikk tilbud om jobb. Og slik ble det. Bruno ble min arbeidsgiver for en treårsperiode på åttitallet. Det var en fin tid og en meget lærerik periode for meg. Det hersket godt humør på jobben, og etter jobben var det ikke sjelden at vi ble invitert til en bedre middag på «ristorante del popolo», hjemme hos Bruno og Charlotte. Bruno var sjenerøs. Også når jeg valgte å starte for meg selv var Bruno behjelpelig med gode råd, en del frilansoppdrag, og, når jeg spurte om det, med konstruktiv kritikk på de første, større arbeidene mine. Jeg har Bruno i mitt beste minne og er takknemlig for alt han har betydd for meg.
Jeg ble kjent med Bruno Oldani under en gruppereise til Kina i 1977.. Den innbefattet en uke på den Transsibirske jernbane og to uker i Kina, og var en stor opplevelse for alle deltagerne. Men at vi hadde med Bruno gjorde det hele ekstra minnerikt. I vår vogn på Transsibiriske var fantes det russere, kinesere, vietnamesere og altså en gruppe nordmenn. Man skulle da kunne tro at språkproblemer og andre motsetninger lett kunne ha ledet til konflikter, når så ulike mennesker tvinges til å bo tett sammen i en uke. Men Brunos sprudlende gode humør og formidable evne til å komme i kontakt med folk gjorde at de som var med heller fikk øket sin forståelse for fremmede folkeslag i løpet av den uken på den Transsibiriske jernbane.
Jeg har ikke hatt veldig mye kontakt med ham i de nesten 45 årene som er gått etter vår Kinareise, Men hver gang våre veier har krysset hverandre, har han møtt meg med det samme gode humøret.. Jeg er veldig glad for å ha fått lov å kjenne Bruno, han har bidratt til å gjøre mitt liv rikere.
Takk for kreativitet og humor.
Tschüss lieber Bruno ❤️
Dein Bruder Ernst
mit Verena
Kjære Gigio,
Du vil for alltid være i våre hjerter… takk for alt du betydde og alle gode minner.
Lise og Enzo
Colourful in every aspect…
We lost a dear friend and colleague and a great designer
AGI Alliance Graphique International
En siste hilsen fra kollegaene Walter Grønli og Geir Skomsøy
Takk for din innsats i styret og for trivsel i Sameiet
Sameiet Bygdøy alle 28B