Sommeren 1973 skulle Maria og jeg holde kurs i pedagogikk for yrkeslærere i Harstad. Maria var den erfarne, jeg var novisen. Hun ble min veiviser og mentor både i voksenopplæring og i nordnorsk kultur og lynne. Så moro vi hadde det! Maria hadde et arsenal av gode fortellinger, pågangsmot, klokskap og hjerterom. Studentene våre kom fra hele Nord-Norge og hadde mangfoldig og spennende yrkesbakgrunn. Maria hadde en egen evne til å oversette pedagogisk teori til urkespedqgogisk praksis, og jeg undret meg over hennes rike erfaringsbakgrunn.
En dag banket rektor på folkehøgskolen hvor vi holdt hus på døra og sa han reiste på ferie og lot nøkkelen stå i bilen om vi hadde lyst til å komme oss litt rundt. Jeg var himmelfallen, mens Maria takket og sa etterpå at sånn er det her i nord. Denne rausheten og evnen til å tenke sidelengs hadde Maria også, og jeg var lykkelig over å ha fått en slik kollega.
Nå, ved reisens slutt, vil jeg takke for det mangeårige vennskapet, det kloke og djerve blikket ditt på smått og stort, hjertevarmen, humøret og latteren. Det var alltid fint å møte deg. De siste årene var du mindre mobil, og det ble til at jeg la turen innom deg i Smedgata hver gang jeg var på Munch-museet. Bildene jeg så der og fortalte deg om, fenget etter hvert ikke så mye, det var andre bilder som lå ditt hjerte nær nå: Bildene du fikk tilsendt fra Inger og andre på Havnnes, og bildene til din tante som var fotograf. Du så ut over Oslo fra toppetasjen på Enerhaugen og nøt utsikten, mens tankene dine fløy nordover. Mer og mer, og det gjorde deg glad. Og latteren din smittet.
Takk, Maria!