Reidar Johansen

Minnedikt til Far lest i bisettelsen
Skrevet og lest av Svein Johan

FAR

Vi hadde ikke møtt deg ennå
da du ble født i skogen, på Stykket, langt ovenfor bygda
på Otnes i Rendalen,
hos bestemor og bestefar.

Det var ikke til å forstå
at det var så lite med mat at
du ble fødd opp på møssmørsuppe,
laget av sur brunost,
«Det er flere som har overlevd enn dødd av møssmørsuppe,
svarte bestefaren din, da ei av bygdens damer kom for å inspisere kostholdet.»

Vi visste ikke noe om deg
da moren din reiste fra deg 2 år gammel
for å ta tjeneste på Austmarka og lot deg være igjen
hos bestefar, som var den snilleste i verden
og bestemor som slett ikke var så snill.

Vi følte med deg da du fortalte
at du som fireåring
ble sendt til mor på Austmarka
og møtte folk som ikke var gode med deg
og du bare lengtet hjem til bestefar.

Du fant på alt som var galt
for at de skulle sende deg tilbake, fortalte du
og vi trodde på deg da du fortalte
at en av dine lykkeligste dager i livet var da du ble hentet hjem til bestefar.

Det var nesten ikke til å tro at
da du møtte faren din på butikken
og kalte ham far, for de sa jo at han var faren min,
og bommet ham for en brus,
som du fikk.

Vi forsto at vi vokste opp
i en annen virkelighet enn din,
da vi hørte om sult og hardt arbeid
fra veldig tidlig ungdom.

Vi tenkte at det var tross alt fint
at du uten en mor og far som var der for deg,
hadde besteforeldre og tanter og onkler
som brydde seg om deg
på begge sider av familien.

Vi frydet oss da vi fikk høre at
første gangen du så Mor
så sa du til tanten din at
«Hun skal jeg gifte meg med,»

Vi fikk tårer i øynene på tanken
om at da du og mor giftet dere
så var det to hjemløse
som hadde funnet hverandre
for å stifte familie
og
kunne gå inn i en leilighet og låse døren.

Vi lo litt da du sa at
det var rart at den første ungen kom så fort.
Det tok så mye lenger tid med de fem andre.

Vi hadde ærefrykt da vi fikk ta på den tunge sølvmedaljen
fra Carnegies Heltefond som du fikk
etter å ha reddet 3 barn ut av et brennende hus

Det satte seg fast i meg da jeg som liten gutt møtte
deg gråtende i bakken fra veien, ned til huset
noen dager etter at Kirsten druknet.

Vi kjente tårene presse på da vi hørte
at du hadde sagt at jeg reddet tre unger
men ikke min egen datter.

Vi hadde gode stunder da
vi hadde høytlesing fra
bøker vi hadde lånt på skolebiblioteket

Vi koste oss på lørdagskveldene
i den vesle stua på Kustein
da mor lagde noe ekstra godt
og vi satt og snakket, fortalte historier og sang.

Vi kjente på stoltheten da du og mor fikk kjøpe
huset på Kustein og ble huseiere for første gang
og hvor trist det var da sykdommen
til slutt gjorde at dere måtte flytte derfra.
«Jeg hadde tenkt jeg skulle dø», her
sa du da.

Vi følte på hvor trist det var at du gjennom
ditt harde yrkesliv ødela ryggen
og smertene begynte å ta mer og mer plass.

Vi så at da barnebarna kom så
elsket du å tøyse og tulle
og kose deg med dem

Vi gledet oss over å se deg
kvikne til og krøkte deg ned på gulvet
uten tanke på at du skulle opp igjen,
når det kom små oldebarn på besøk

Vi forsto det når vi hørte du hadde sagt,
etter en av dine mange runder på sykehuset,
at «du ikke kunne dø fordi
du hadde så mange du var glad i».

Vi så sorgen over at
du måtte overlate det meste til Mor,
som du var så glad i,
når du ikke lenger hadde krefter igjen
til å gjøre stort selv.

Det var alltid godt å oppleve
at du nesten helt til det
siste var klar for en spøk
og en kjapp replikk

Vi vet også at du viste
at vi alle sammen var veldig
glade i deg,

Kjære faren vår.

Tack för allt Reidar vila i frid