Tenker på deg, Vedant <3
Det føles så kort tid siden du var her
"Minnet ditt
Og nå er det stille
for alle de andre lydene enn dine
er de eneste som er igjen her
og hendene vi holder hverandre med
de holder egentlig deg
og det tror jeg du vet
hva har vi nå da
jo
vi har minnet ditt og vi pakker det inn i silkepapir
putter det i lomma
og har det med på fest på eksamen
på tur hjem med trikken på butikken
til tannlegen og til tante og onkel
det er et bra minne å ha med
hvor enn det skulle være
for hvor skulle du ellers være enn her sammen med
oss
for det er du uansett om du er her eller der
så god tur hils de andre så sees vi
også finner du ikke på noe tull der oppe ikke sant
for da klemmer jeg litt ekstra hardt på minnet ditt
jeg bare sier det
for da klemmer jeg litt ekstra hardt på minnet ditt"
- Trygve Skaug
Tenker på deg hele tiden, og håper du har det bra hvor enn du er nå.
Tenker på deg forsatt her og der. Mye skulle ha blitt sagt og gjort mellom oss. Håper Gud har deg i sine armer nå. Synd å gå inn i 2020 uten deg.
I dag ville ein kjær nevø fylt 21 år. Vedant var alltid så positiv, blid, morsom og omgjengeleg. Ein så fin gut å ha i familien. Takk for den tida du var blant oss, Vedant!
Kjære Vedant, jeg beklager så mye. Jeg beklager for at jeg ikke skjønte og så at du hadde problemer. Jeg har også problemer daglig, og sliter hver dag. Vi kunne snakket sammen, vært sammen og forstått hverandre. Kanskje vi sammen kunne løst utfordringer sammen. Jeg føler en enorm angrende følelse på at jeg ikke så noe på ungdomsskolen. At jeg ikke gjorde noe. Jeg fikk ikke sagt hade engang i bisettelsen. Jeg fikk ikke vite om dette før dagen etter bisettelsen av en god venn på fb. Jeg beklager virkelig, jeg håper du kan tilgi meg. Jeg kan ikke tilgi meg selv. Hvil i fred Vedant. Du var en fantastisk person og klassekamerat. Jeg kommer aldri til å glemme deg. En trøst et at du sitter på den øverste stolen i himmelen, det garanterer jeg. Du var så snill at noe annet ville vært utenkelig. Hvil i fred og alle mine tanker går til dine nærmeste.
Kondolerer. Vi ber og tenker på dere i denne vanskelige tiden.
Minneord ved bisettelsen:
At du er borte, Vedant, er fremdeles nesten utenkelig.
Vi har fått et nytt innblikk i hvordan du opplevde livet. Nå er det mange situasjoner opp gjennom som står i et helt nytt lys.
Likevel vet vi ikke hva vi skulle gjort annerledes. Vi har ingen råd å gi andre heller. For dette var noe som lå dypt inne i din personlighet. Noe du bestemte deg for å gjøre. Ingen kunne hindre deg. Ikke vi. Ikke storebror eller venner. Ikke den hjertevarme psykologen på studenthelsetjenesten heller.
Du kom inn i familien med lek og musikk og et eneste stort smil. Talentene dine var åpenbare før du begynte å snakke. Rytmen i kroppen. Konsentrasjonen i lek. Evnen til å lære og tilpasse deg.
Det mest åpenbare talentet handlet om musikk. I kulturskolen Damini lærte du både harmonium, sang og indisk fiolin av Shri Lal før du begynte på skolen. Så ble du med i St-Hallvardguttene og St. Sunniva skoles blokkfløyteorkester. Ungdomsskolekoret på St. Sunniva var et godt sted for deg både å være og å synge. Og så begynte du på videregående skole på musikklinja på Foss der du fortsatte med fløyte som hovedinstrument. Selvfølgelig ble du med i studentkor så fort du kunne etter å ha startet studier på NMBU. At du ble valgt til dirigent i koret etter et år, fortalte du oss som om det ikke var noen stor ting. Men vi vet at du stortrivdes der.
Du unnlot ikke å bemerke at om vi hadde lagt bedre til rette for fotballtrening, kunne du kanskje gjort karriere i den retningen. Treneren på Holmlia så et keepertalent når du sto i mål. Men da vi dro for å være et år i India, ble det slutt på fotballtrening. Vi gjorde ikke mye for å få plass til det i programmet ditt da du kom tilbake til Norge. Du hadde nok med andre ting. Men om du ikke spilte mye selv, var fotball og spesielt Vålerenga en viktig del av livet. Ved frokostbordet tok du frem penn og papir og tegnet og forklarte for oss foreldre slik at vi kunne holde styr på cup-er og serier.
Du var sju og et halvt år da vi dro for å bo i India og du og broren din fikk plass på engelsk skole der. Vi ble overrasket da læreren din klaget fordi du ble oppfattet som en rampegutt. Du motsa læreren og nektet å gjøre det hun ba deg om. Slikt gjorde ingen andre i klassen. Så vi måtte sitte vakt utenfor klasserommet og bistå læreren om du skulle finne på å skape problemer. Noen måneder senere hadde du funnet deg til rette og ble lærerens assistent. Senere beskrev hun deg som «perfect». Det var et hardt år. Fra så vidt å kunne forme bokstaver, gikk du på to måneder over til å skrive rask skjønnskrift slik at du kunne kopiere det læreren skrev i full fart på tavla. Vi glemmer aldri da du fikk ordet på morgenoppstillingen foran 1500 lærere og elever: «Good morning: The thought for today is: There is no substitute for hard work» og så videre lød stemmen din utover.
En utpreget side ved deg er den umiddelbare trangen til å ta ansvar, planlegge og finne veien både bokstavelig og i overført betydning. På alle våre reiser som familie var det du som hadde best oversikt slik at vi kom til riktig sted til riktig tid. Helt ukjente flyplasser og kaotiske jernbanestasjoner nedover Europa var ingen stor utfordring for deg.
Ansvarsfølelsen innebar også en stor porsjon av omtenksomhet. En håndsrekning til en som hadde behov, støtte til en som følte seg utenfor, stor innsats for at de små som begynte i St Hallvardguttene skulle føle seg trygge og glade.
Men denne ansvarsfølelsen ga også det utslaget at det ikke fantes noen problemer du ikke mente du kunne løse selv. Våre råd var unødvendige og lite velkomne.
Du var heldig og fikk være med noen utvalgte elever på St. Sunniva på utveksling til Zambia. Vi har fått høre at du hver morgen måtte skynde deg til hundegården for å hilse på hundene. Like bra det som å se på flodhestene i nasjonalparken. Det overrasker oss ikke. Du var en stor dyreelsker. «Hils Salomo», sto det i avskjedsbrevet du skrev til oss. Salomo er katten vår.
Du hadde ikke havnet på NMBU uten denne interessen. Den fikk deg også med på spørrekonkurransen «Kvitt eller dobbelt» der du røk ut med et poeng for lite i konkurranse med en fem år eldre konkurrent. Du var ni år og visste det meste om store kattedyr.
Vi gledet oss stort over ditt liv som voksen. At du var selvstendig og flyttet inn i kollektiv, begynte studier og gled lett inn i nye miljøer. Vi gledet oss til å bli kjent med den personen du skulle være som voksen. Det tegnet til å bli et strålende liv. Vi var forventningsfulle. Lykkelige hver gang du kom hjem eller var på tur med oss.
Vi trodde du hadde det ualminnelig godt. Det tror vi fortsatt at du hadde. Du elsket jo vennene, koret, studiene, kollektivet og oss. Vi tror fortsatt at det meste av livet ditt var glede. Slik vil vi minnes deg, kjære Vedant.
Hilsen fra mamma og pappa
Aldri skulle jeg tro at du ble borte. Takk for våre gode stunder. Håper din evige hvile blir oppfylt. I Kristus. Amen
Kjære Verdant
Vi tenker på deg med kjæreligt. Takk for de gode minner.
Kjære enestående korgutt. Takk for alle gode minner fra øvelser og turer i inn og utland. Du tok vare på de små og fikk jevnaldrende korbrødre til å føle seg betydningsfulle. Du skapte magi med sangen og din tilstedeværelse. Vi savner deg.
Kjære Vedant.
Takk for gode og lyse minner du har gitt oss!
Vi minnes deg i kjærlighet.
I believe in the sun when it isn’t shining,
I believe in love even when I don’t feel it.
I believe in God even when He's silent
Sender varme tanker til Amol, Astrid og Kjell Ove.
Toril & fam
Sender varme tanker til Amol og resten av familien
Kjære umistelige Vedant
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Og natt og dag er du like nær,
og best er ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer.
Eg sprett frå stolen og vil meg te;
men snart eg sig atter ende ned.
Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar;
når sumt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og fele-låt,
men endå best i min eigen gråt.
Pappa og mamma