Gerd Moe

Kjære Tante Gerd. Det er lenge siden jeg gikk i barnehagen hos deg, og minnene fra den tiden har nok dessverre blitt noe vage med årene. Men juletradisjonen som jeg og mine søsken opprettholdt i tiår etter at vi forlengst var ferdige barnehagebarn, sitter fast i minnet. Det ble en fast og hyggelig tradisjon å komme på døren din julaften formiddag. Du var alltid like overrasket når vi kom på døren din for å ønske god jul. Og du sa også hver gang (i hvert fall når vi var blitt større), at vi nå måtte slutte å komme på disse besøkene – men vi ville ikke høre på deg. Du tok deg alltid tid til en liten prat om hvordan det stod til med oss og med mormor/morfar, selv om du var midt oppi forberedelsene til julemiddagen, med kjøkkenforkle på deg og kasserollene på ovnen. Vi fikk alltid komme inn i stuen for en liten julekake og noe søtt å drikke til. På peisen hang honninglysene som vi en jul for lenge siden hadde hatt med til deg, og som du ved våre besøk understreket du ikke hadde hjerte til å brenne. Nå har din flamme slukket, men vi vil alltid huske deg som vårt tante Gerd.
På vegne av Ongstad-barna