Kjæreste Leif-Erik -og storebror.
Vi savner deg.
Jeg hadde tenkt å si noen ord ved minnesamværet på Strand Restaurant, men din bortgang gav meg så mange emotionale følelser at jeg ikke greide å ordne mine tanker.
Jeg har ofte sittet og lest i boken om „ Historien om Rigmor og Leif-Erik. Mange av dine historier fra barn- og ungdommen, har jeg som barn blitt fortalt av vår mor. Jeg kann høre stemmen hennes med en blanding av stolthet og litt fortvilelse.
Jeg husker ikke noe om deg fra min tidlige barndom – 15år er jo en stor aldersforskjell. Men fra
min 11-12 årsalderalder ble du sammen med Rigmor, mer og mer en meget viktig del av mitt liv.
Du var for meg en respektperson– en blanding av storebror og en slags pappa.
Du hadde en smittende latter, og jeg glemmer aldri da du den gangen satt og så på Fred Flintstone og din hjertlige latter klang gjennom stuen på Veståsen.
I løpet av de siste 20 år vokste det opp et fint og fortrolig forhold mellom oss. Med ditt åpent og klare språk ga du meg og også Hans mange gode råd. Det var ikke alltid så greid å høre, men fikk man tid til å tenke seg om – så hadde du jo rett.
Rigmor og du efterlater dere et stort tomrom, som vi -Hans og jeg – må lære å leve med.
Det såre, det som ennå er vont, blir nok med tiden mindre, men tomrommet blir.
Du er nå hos din kjære Rigmor og vi bevarer i våre hjerter mange gode minner av dere begge.
Stor klem fra lillesøster Unni
Mange hilsner fra Hans.
Kjære pappa.
Du forlot oss på dagen et halvt år etter mamma, på pinseaften.
Du er hos henne nå og vi må venne oss til at dere ikke er hos oss lenger.
Du ble født i Tromsø for 89 år siden og ble døpt Leif-Erik.
Etter hvert fikk du tre søstre, Vesla, Wenche og Unni.
Jeg husker godt huset på Holtveien hvor dere vokste opp. Det var stort med mange rom og trapper flere steder og store gobelenger vi kunne skjule oss i. Jeg har mange gode minner om besøkene til Tromsø. Farfar som fortalte historier før vi sovnet, kortspill og mil foran peisen.
Du har fortalt mange historier fra barndommen din, du var nok ganske rampete.
Mye av ungdomstiden din ble preget av krigen. Du ble også tatt av tyskerne et par ganger og banket opp. Den ene gangen fordi du jublet da Tirpitz gikk rundt og andre gangen fordi du ga brød til russiske krigsfanger.
Du tok artium i 1948 og var deretter i militæret, bl a et halvt år i Tysklandsbrigaden.
Så var det til Oslo og Handelsgym hvor du tok dispasjøreksamen.
På denne tiden ble du og mamma kjærester på ordentlig. Og i 1950 forlovet dere dere. Du begynte å jobbe hos Heitmann sammen med Egil, slik begynte deres karriere innenfor shipping.
I 1952 giftet dere dere og flyttet ut på Bygdøy, hvor dere leide en 2 etasje. Her ble jeg født i 1954 og 1 ½ år senere kom Morten. Da flyttet dere til rekkehus på Lijordet. Herfra har jeg mange fine minner, det var mange barn i nabolaget å leke med.
I denne tiden jobbet du hos Heitmann og mamma var hjemme med oss. I 1961 ble Leif født og like etterpå flyttet vi til Veståsen, hvor dere bodde i 49 år.
I 1962 kom Bjørn til verden og jeg ble storesøster til tre rampete småbrødre.
Du og Egil var hos Heitmann helt til 1969. Da var allerede tre båter bygget. Lysholmen som var den første båten ble kalt opp etter hytta til farmor og farfar som lå på en liten holme som het Lysholmen i innsjøen Lombola i Troms.
Simonsen & Slang og Lysline utviklet seg raskt i årene som kom og jeg husker at vi pleide å spise middag uten deg. Du og mamma spiste alene når du kom hjem senere, jeg husker dere satt på kjøkkenet og pratet.
Det var stadig nye båter som ble bygd , sjøsatt og døpt. Jeg fikk gleden av å døpe Lyspol i Sopot i Polen 1974.
I 1964 kjøpte dere Skuta, hytta vår ved Drammensfjorden. Det ble vårt sommerparadis. Alle sommerferier ble tilbrakt der. Du kjørte fram og tilbake til jobben fra skuta når du ikke hadde ferie, det var jo så kort vei.
Minnene fra skuta er så mange at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Vi var så nær sjøen at mye av tiden tilbrakte vi enten i vannet eller på vannet. Du elsket sjølivet, og det smittet over på alle oss.
Jeg har sterke minner om Binga Bongo og tusenball suppe. Binga Bongo er en figur du diktet opp og fortalte de mest fantastiske historier om.
Enkelte somre kom en Lysbåt forbi på Drammensfjorden. Det hendte de kjørte innom Skuta og ankret opp ganske nær oss, fjorden er dyp der. Noen fra mannskapet kom på land for en kopp kaffe. Dersom båten var på vei inn til Drammen hendte det vi fikk klatre opp leideren og bli med.
Du hadde alltid noe å pusle med på skuta, du vandret rundt med en hammer eller sag og skulle fikse litt her og der. Og det hendte ofte at Morten og jeg fikk oppdrag også.
Vi hadde ofte besøk av familie og venner. Da ble bålet tent nede på plassen ved sjøen om kvelden og mamma dro fram trekkspillet. Du gikk rundt med skipperlua di og pipen i munnen.
Skuta har alltid stått ditt hjerte nært. Helt inntil det siste var en tur ned på skuta noe du elsket. Du var en tur med Leif tidlig i våres, men fikk bare et glimt fra bilen. Du drømte om at du skulle komme ned en tur i sommer. Du hadde planlagt hvordan vi skulle bygge en slags stol som mine sterke svigersønner skulle bære deg ned på.
Utover på 1970 tallet utviklet Simonsen&Slang og Lysline seg i raskt tempo, i 1975 var det ni egne skip og så ble to til bestilt i Singapore, bl a Lystind som skulle utføre et helt spesielt oppdrag.
På grunn av flyktningekatastrofen i 1979 i Vietnam ble det besluttet at Lystind skulle delta i arbeidet med å ta opp flyktninger. Du hadde kontakt med Thorvald Stoltenberg som garanterte for at flyktningene skulle få komme til Norge. Lystind ble gjort i stand til å ta imot flyktninger og plukket opp 252 mennesker fra flyktningefartøy.
Jeg kan huske jeg var veldig stolt av deg da pappa. Geir og jeg var da i Tromsø og bodde hos farmor, jeg var gravid med Kristin. Jeg husker hvor jeg stod da du ringte og ba meg se på nyhetene.
Barndommen i Veståsen var trygg og god. Mange nyetablerte familier med mange barn. Dere voksne ble fort en fin gjeng som har hatt mye gøy sammen langt inn i alderdommen. Jeg vet du hadde travle tider og reiste ganske mye i perioder, men jeg har aldri hatt en følelse av å ha hatt en fraværende pappa. Dette har jeg heldigvis sagt til deg mange ganger. Du var streng, og jeg likte dårlig at du var misfornøyd, men jeg visste også at du alltid var der hvis jeg trengte deg.
Veståsen ble et viktig samlingssted for hele familien også for barnebarna som etter hvert kom. Selv om det i starten var mamma som var ivrigst, ble du en interessant bestefar for de litt større barna.
Du likte å trylle litt, fortelle historier, se på stjernehimmelen om kvelden, spille forskjellige spill.
Stemningen dere skapte når det var familiefester var fantastisk, spesielt julefeiringen.
Apropos stjernetitting husker jeg spesielt noen kvelder på Huldrebakken,
hytta dere bygde i Valdres, hvor vi studerte stjernekartet og gikk ut å la oss i snøen og lette etter stjernebilder etterpå. Du kunne mye om stjerner og verdensrommet og det var fint å høre deg fortelle.
Huldrebakken ble også et sted du elsket å være.
Lysline ble på mange måter ditt liv , ved siden av familien var det der du hadde din lidenskap.
All din tid gikk dit når du ikke var med oss. Du var veldig dedikert, disiplinert og målrettet. Du hadde et ordtak som nok beskrev din holdning til deg selv og til oss rundt deg.
Den som har fått mye, kan det kreves mye av.
Du var en krevende pappa og sikkert også krevende i ditt arbeid.
Jeg tenker det var viktig for deg å bevise at du klarte deg selv, du og mamma sammen har ofte snakket om det. Dere kom begge fra Tromsø med to tomme hender og klarte å skape dere et godt liv for dere selv og alle oss som kommer etter.
I 1992 trer Egil ut av selskapet, i 1995 overtar Morten som adm dir og i 2002 selges Lysline til DFDS.
Det var nok ikke slik du hadde tenkt det skulle gå pappa, men du forsonet deg med tanken og har i ettertid sett at det var den riktige beslutningen.
De siste 20 årene har du hatt mer tid til andre ting.
Du og mamma har gjort mange spennende turer, eventyrlysten har du alltid vært, tror mamma syntes det ble litt i overkant noen ganger.
Dere flyttet fra Veståsen for 10 år siden.
Du sa det ble for mye å holde orden på hage og stort hus, og hadde funnet en fin leilighet på Bekkestua. Det tok litt tid før dere fant roen der, men i ettertid var det et bra valg. Og vi som nå skal rydde opp etter dere får en litt lettere jobb.
Jeg tror du savnet å ha ha en hage å holde på i, for det var bl a der du koblet av i Veståsen. Skuta ble din nye hage, den var jo der allerede men ble nå enda viktigere. Helt inntil sommeren for to år siden dro du regelmessig ned for å sjekke om alt var i orden.
Du har alltid vært en spennende samtalepartner. Din kunnskap i geografi, historie og politikk var imponerende. Du husket som en elefant helt til det siste.
De siste årene har du slukt enorme mengder litteratur og gjerne med en historisk vri.
Du fulgte med på politikk til det siste. Vi diskuterte det danske valget da du lå på sykehuset, og vi snakket om Carsten Jensen synspunkter på dansk flyktningepolitikk.
Både du og mamma forble stolte tromsøværinger hele livet. Vi reiste nesten årlig til Tromsø hele oppveksten, sommer som vinter.
Du og mamma fortsatte å reise til Tromsø og var der senest i august forrige sommer med Vebjørn og Wenche.
Jeg var der sammen med dere for 3 ½ år siden og gikk rundt og mimret med dere. Du fortalte historier jeg ikke kan huske å ha hørt før. Bl a viste du meg hvor tyskerne holdt deg da du ble tatt under krigen.
Minnene er mange.
Et av de siste er akkurat fra fire uker siden. Da var vi i konserthuset og hørte på en Glenn Miller konsert. Du hadde fått invitasjon av våre døtre til bursdagen din.
De siste 20 årene opplevde jeg at du myknet opp. Eller for å si det på en annen måte. Dine myke sider kom mer til syne. Du har alltid hatt en sosial samvittighet, du støttet mamma da hun ønsket å hjelpe sine pasienter og dere var store bidragsytere til SOS barnebyer. Du hadde en fast tigger på Bekkestua du gav penger og slo av en prat med.
Du besøkte venner på sykehjem helt til du ikke kunne mer.
Du hadde mange egenskaper pappa.
Du var jo både streng og raus, autoritær og lyttende, impulsiv og reflekterende på samme tid. Det her jeg tenker at de varme sidene kom oftere til syne etterhvert.
Vi har hatt mange nære samtaler og jeg har kunnet være helt åpen i hva jeg har ønsket å si. Det gir en sterk følelse av samhørighet.
Etter at mamma døde forandret alt seg. Du sørget så dypt og så ikke helt grunn til å leve, enkemann var ikke noe du hadde tenkt å bli.
Du fikk lungeemboli i begge lungene i januar og i mars fikk du en svært alvorlig kreftdiagnose.
Du var fast bestemt på å komme deg hjem så lenge som mulig.
Du fikk to måneder hjemme med familie og venner nært rundt deg. Pga kortisonbehandling fikk du litt bedring og veldig god appetitt. Dette ble på en måte en litt fin tid også, men med et trist bakteppe.
Du klaget ikke, var utrolig lett å være rundt. Vi snakket om alt, også døden.
Jeg hadde ikke sett for meg at vi skulle miste deg så fort. Du har nesten aldri vært syk, men nå fikk du oppleve det meste.
Du var klar i hodet helt til de hang opp morfinpumpen dagen før du døde.
Takk for at du var pappaen min. Gi mamma en klem fra meg.
Jeg savner deg.
Tale minnestund:
Kristin:
Kjære Bestefar,
Vi savner deg sånn allerede. Tenk at jeg fikk ha deg i livet mitt i nesten 40 år. Både du og Mormor har vært så stor del av livet mitt at det føles som en æra er over og nå starter en æra uten besteforeldre. Du har virkelig vært en enestående bestefar og har mange barnebarn og oldebarn som i dag sitter igjen med masse gode minner og historier om og med deg.
Marie:
Det er både trist og velig fint å tenke tilbake på i fjor sommer hvor både bestefar og bestemor var friske og raske. Jeg minnes da de, en sommerdag i juni, kjørte ut til Holmsbu for å spise lunsj med oss. De kom begge to gående opp trappene til hytta – bestefar, elegant som alltid, med sixpence og linskjorte. Og jeg kan se han for meg der han sitter ved bordenden, ute i solen, med en skål med jordbær og fløte foran seg og, som han selv sier, «nok sukker til at det knaser mellom tennene» strødd utover bærene. Bestefar skrøt alltid av hvor fint bordet var dekket og hvor godt maten smakte. Og lettere rørt, og med en klump i halsen, kunne han ofte finne på å kikke stolt rundt bordet og si «vi er heldige vi». Sånn vil jeg huske bestefaren vår: tilstedeværende, med godt humør og veldig glad i familien – og kanskje ikke så langt fra hva pappa, Leif, Morten og Vibeke kaller han, nemlig høvdingen.
Kristin:
Du var Bestefar over alle bestefedre for oss. Det var alltid en ny historie om Binga Bongo, din oppdiktede jungel gutt med snakkende papegøye, apekatt og elefant som vi fikk være stemmene til og være med og forme fortellingene med. Bestafar hadde også en hånd-dukke av en slags apekatt som bare var ute når det ble mørkt. Den bodde i flosshatten hans øverst i klesskapet og noen ganger på kvelds tid kom den ut å hilste på oss, sjenert som den var med armene rundt halsen på Bestefar. Jeg skjønte ikke da at det var en hånd-dukke men tenkte at jeg hadde verdens kuleste Bestefar som hadde en ape boende i skapet sitt.
Vi var mye i Veståsen på besøk og med Bestefar som lekekamerat og med hans fantasi var det uendelig med ting å gjøre. Vi var mye i skogen bak huset i Veståsen på tur. Bestefar sitt triks for å få oss med på tur opp i skogen var at han på forhånd gjemte en gjeng små nisse figurer i røttene på trær rundt om i skogen. Det var ikke vanskelig å overtale oss om å lete etter nisser i skogen som vi selvfølgelig trodde bodde i hva som var for oss var en magisk skog. Det gamle hopp tårnet i Hagabråthen var også et morsomt sted å leke. Bukkene bruse kunne gjentas igjen og igjen med en meget innlevelsesrik Bestefar som trollet. Med Bestefar sin innlevelse og fantasi kunne det bli riktig så virkelig. Bestefar minnet meg ofte på at jeg måtte stoppe leken da jeg var liten for å forsikre meg om at det bare var på lat. I tillegg til mye lek var det alltid lærerikt å være sammen med Bestefar ute. Han kunne alt om blomstrer og trær og var flink til å formidle kunnskapen sin. Vi plukket mye liljekonval som Bestefar elsket duften av, spiste mengder rabarbra fra hagen dynket i sukker og fikk klatre høyt opp i morelltreet og høste de når de var klare. På vinteren var det mye aking og han var rå på å kjøre oss på spark, noe jeg har skjønt i senere tid kommer fra barndommen i Tromsø. Bonzo, som vi så på som Bestefar sin bestevenn var også alltid med.
Marie:
På tross av at det er en del år mellom Kristin, Marianne og Solveig og Ingrid, Peder og jeg så har vi alle den samme oppfattelsen av hvordan det var å være sammen med bestefar som barn. I likhet med hva Kristin beskriver har han alltid vært veldig fantasifull og tilstedeværende. Da Peder var liten var han veldig nysgjerrig på stort og smått – han spurte spørsmål om alt og ingenting, hele tiden. Vi andre gikk kanskje litt lei av å skulle svare på Peders spørsmål støtt og stadig, men bestefar var begeistret over Peders spørrelyst – han elsket å lære bort og fortelle historier. Og på den andre siden, var bestefar nysgjerrig og god til å stille spørsmål selv. Det siste halve året har både jeg og Ingrid skrevet to store skoleoppgaver. Det nytter ikke å gi bestefar en litt overfladisk innføring i oppgavens tematikk. Nei da, han skal forstå alle aspekter og nyanser og gjerne også diskutere innholdet, uavhengig av om det var snakk om økonomi, filosofi eller sykepleie-faget. Da vi var barn, var Ingrid, Peder og jeg, i likhet med hva Kristin forteller, masse ute å lekte i rundt huset på Veståsen eller i skogen som omringet Hagabråten, alle gangene vi var på besøk eller overnattet hos bestefar og bestemor. Bestefar var veldig glad i blomster og jeg husker spesielt godt da Ingrid, Peder og jeg sådde hvert vårt solsikkefrø og hadde en konkurranse om hvem sin solsikke som vokste seg lengst. Vi spilte også uendelig mange spill med bestefar og mens bestemor var hovedansvarlig for lunsj og middag, husker vi alle sammen lukten av egg og bacon som bestefar lagde til oss på morgenen.
Kristin:
I Veståsen ved pulten til Bestefar i stuen hadde han et lite bord med hva vi syntes var de kuleste dingsene som fantes. Det var ulike magneter, figurere, newtons vugge, og andre kule små knep og triks Bestefar kunne vise oss. Denne samlingen av duppedingser har de siste årene vært det første oldebarna søker etter på besøk på Bekkestua. Han var også flink til å trylle og gjøre morsomme triks til vår begeistring og igjen til oldebarnas begeistring de siste årene. Han lærte oss Mil som vi spilte og spilte. Alltid på samme brett som hadde arvet fra faren til fin far. Han har også lært oldebarna Mil. Jeg tror alle vi barnebarn og oldebarn vil minnes Mil som spillet til Bestefar da vi alle har fått god opplæring og spilt dette spillet med han fra vi var små frem til nå nylig.
På skuta har vi tilbragt mye tid sammen. Bestefar som alltid pusler rundt med et nytt prosjekt. Nye husker til oss, dukkestue med innlagt vann, ny hengekøye, luking av sandbunnen rundt brygga fordi vi barna ikke likte sjøgress, fisking og snekring sammen med han av små skip i snekkerboden hans. Han tok seg kun pauser for en liten lur i Hammocken. Et perfekt sted å oppsøke han for små historier og fortellinger som han var utømmelig på. Bestefar var en skikkelig fikser. Altmulig mannen som hadde en «Reodor Felgen» løsning på det meste. Som barn tenkte jeg at bestafr kunne alt.
Vi har kost oss på masse ferier og turer med Mormor og Bestefar. Stått ski i Verbier, turer i Valdres, kjørt fallskjerm bak båt med han på Kypros, tatt karuseller i København, jaktet Loch Ness i Skottland, sett Norge på sitt beste fra hurtigruta og oppfylt barnedrømmen i Disney World.
Marie:
Så lenge jeg kan huske har både bestemor og bestefar fortalt mange historier fra oppveksten deres i Tromsø og spesielt spennende synes vi det var å høre på historiene om hvordan det var å leve under krigen. Ingrid, Peder og jeg har vært heldige som har fått være med bestemor og bestefar på tur til Tromsø og til Lysholmen, hytta i Lombola, hvor bestefar tilbrakte sine sommerferier som gutt. Det er en liten, hyggelig hytte midt i en liten innsjø og man må ro ut fra bilen til hytta. Jeg minnes dagene der ute, med midnattssolen som farget himmelen oransje, bestefar som badet naken og robåt-turene vi hadde på vannet mens bestefar fortalte historier om alt fra Binga Bongo til oppveksten sin i Tromsø. Gjennom årene har vi vært på mange ferieturer sammen med bestemor og bestefar. Vi dro regelmessig på ferier til Skuta og Huldrebakken. Ellers har vi vært på Norefjell, i Frankrike, på laksefiske i Namsen og ikke minst, i Binga Bongos hjemland; Masai Mara. Både bestemor og bestefar har vært en stor del av vår oppvekst. De har formet oss og gjort oss til de vi er i dag. Det tenker jeg ofte på, og trøster meg med; tanken om at både de og minnene våre lever videre inni meg og oss alle.
Kristin:
Noen av de beste minnene som liten var jul og andre feiringer i Veståsen. Det var alltid god stemning, masse lek og moro. På slutten av kvelden hendte det at Bestefar satte på Glenn Miller Band og danset. Jeg elsket å danse med Bestefar. Han var flink til å danse og hadde innlevelse og mye glede som smittet. Jeg har vært å sett Glenn Miller Band i Oslo konserthus noen ganger med Mormor og Bestefar og nå sist i slutten av mai fikk vi han med oss på en siste konsert. Nan storkoste seg med musikken og åpenlyst alle minnene knyttet til den.
Bestefar hadde et behagelig og rolig vesen. Mulig dette kom med alderen men det er slik jeg husker og ser for meg han i hvert fall. Han spankulerende med henda på ryggen, sixpence på hodet og alltid plystrende på en lystig tone. Bestefar hadde mer kunnskap enn wikipedia og var enormt god på å huske historier med de minste detaljer. Han var flink til å formidle og fortelle og tok seg alltid god med nøye bekrivelser rikt på adjektiver. Han likte å holde taler og har holdt mange vakre, flotte og rørende taler. Bestefar var følsom og god med masse livserfaring og gode råd. Jeg forundrer meg enda over hukommelsen hans. Selv på slutten var han like skarp som alltid og hadde slått meg på flatmark om vi skulle ramset opp datoer på alle familiemedlemmers bursdag- for de kunne han alle.
Marie:
Jeg har alltid sett veldig opp til bestefar – fascinert over valget han tok som attenåring hvor han flyttet fra Tromsø til Oslo og begynte å jobbe hos et meglerfirma. Etter noen år tok han det modige valget og, sammen med to kollegaer, startet det som skulle bli Lys Line. Det var alltid stas å være på Skuta når et Lys Line skip kjørte forbi hytta og tutet, som for å hilse på oss som beundret det fra land. Bestefar har alltid vært en selvsikker mann, men også nysgjerrig og ydmyk i møte med det ukjente. For eksempel har planeter og universet alltid fascinert han. Jeg minnes bestefar, som ofte satt like spent oss barna og fulgte med på vitenskapsprogrammet Newton som kom etter barne-tv. Bestefar tok oss med på forskjellige arrangementer om universet og planeter og ellers kunne turen ofte gå til Teknisk Museum. Peder har, den siste tiden, vært mye sammen med bestefar på Bekkestua hvor de har spist middag sammen og sett på serier laget av National Geographic. I tillegg til å være fascinert av universet, var bestefar også ydmyk og oppsøkende i møte med de mer ukjente delene av vår verden, noe vi fikk oppleve på de mange turene vi har vært på sammen. Det var, og er, også veldig stas da bestefar og bestemor donerte penger til SOS barnebyer og fikk, med de, bygget tre barnehjem i Peru. De tre husene fikk navnet Casa Ingrid, Casa Pedro og Casa Maria.
Kristin:
Bestefar var opptatt av å henge med i tiden og var dreven på smarttelefonen sin. Han var alltid oppdatert på hva som skjedde i verden og med alle han var glad i. Selv om de siste 6 månedene var tunge for han uten Mormor og etterhvert kreften har det vært veldig hyggelig å være mye sammen med bestefar nå på slutten å snakke om livet. I samarbeid med Bjørn har vi laget en bok hvor bestefar forteller om livet sitt, små historier så vel som fakta om familien. Ingrid startet også et lignende prosjekt med mormor så vi har samlet alt dette og funnet frem bilder helt fra de begge var små frem til i dag og laget en bok. Det ligger flere eksemplarer rundt her for de som vil lese eller titte litt. Det har for meg vært enormt koselig å sette meg ordentlig inn i livet deres og høre på bestefar mimre og glede seg over det flotte livet han har levd. For det har han virkelig og ved å lese hele livshistorien føler man enormt på både stolthet og beundring på hva de har opplevd og oppnådd.
Nå håper jeg Bestefar er sammen med Mormor og at de vet hvor mye vi kommer til å savne dem og hvor høyt de var elsket av alle oss.
Marie:
Kjære bestefar. Tusen takk for at du har vært vår bestefar. Tusen takk for alle gode samtaler, måltider og turer vi har delt. Tusen takk for alt du har lært oss, som vi tar videre med oss i våre liv. Takk for at du har vist oss din nysgjerrighet og interesse for det ukjente, din fantasifulle tilgang til det barnslige universet, din selvsikkerhet i ditt virke og din evne til å være tilstede både som bestefar, oldefar, far, svigerfar, ektemann, venn og skipsreder. Vi savner deg og bestemor og selv om det er sårt at vi kanskje aldri ses igjen så trøster vi oss med minnene våre og vil, så lenge vi kan, kose oss med å fortelle historier om både deg og bestemor.
Kjære alle sammen, familie, venner, kolleger – takk for at dere er her sammen med oss i dag og tar farvel med pappa og feirer hans liv.
Det er en trist dag, men samtidig føler jeg at når situasjonen ble som den ble så har slutten på livet til pappa forløpet seg slik som han ønsket. Etter min mors bortgang 8 desember i fjor var det mye som glapp. Gnisten forsvant, men kom noe tilbake før han ble rammet av kreft og til slutt lunge betennelsen. Han fikk god tid til å ta farvel med alle han var glad i og det er ikke alle forunt.
Pappa var en god pappa, han ga meg mange gode råd på veien opp igjennom og var familiens klippe på mange måter. I mine gryende skipsmegler år var jeg med han på jobben, spesielt på lørdager. Og som dere vet ble jeg skipsmegler av yrke.
Pappa har skapt en økonomisk trygghet for mange, ikke minst for oss barna men også for alle dere/de som har jobbet i Simonsen & Slang og senere Lys-Line – jeg må si jeg alltid har vært stolt av han. Olav Vikøren, pappa sin advokat sa det så tydelig da han
hørte dødsbudskapet; Han var for meg prototypen på en hedersmann.
Jeg kan stå her å fortelle mye, men det er ikke helt min greie. Jeg har laget en bilde serie, med bidrag fra mange, som kommer til å rulle over skjermen der borte – den gir et godt innblikk av han og min mor som personer.
Min mor sa når hennes far døde ”nå føles luften tynnere” - det stemmer – slik føler jeg det nå.
Vi kommer til å høre minneord fra Marie og Kristin sammen, Elisabeth og Vibeke skal lese en hilsen fra Vivian, pappa sin niese fra USA. Martin skal proklamere et dikt. Deretter er ordet fritt for den som måtte ønske å si noe.
La oss nå alle feire pappas liv
Leif-Erik - tale minnestund:
Første gang jeg møtte Leif-Erik var samme dag som jeg møtte Bjørn, på et arrangement under Nor-Shipping i 1990. Vi hilste kort og jeg tenkte at han var en flott, eldre mann. Siden den gang har jeg naturlig nok sett mye til Leif-Erik.
I starten var jeg litt redd for ham, og syntes det var enklere med Rigmor. Leif-Erik var en myndig person, og med det så mener jeg at han fremsto som litt streng, men også som et respektert familieoverhode og leder. Jeg tror den konservative oppveksten hos tannlege-foreldre i Tromsø preget ham hele livet, og jeg tror derfor at han i starten syntes det var litt vanskelig at Bjørn og jeg fikk Marie og Ingrid før vi endelig ble gift. Selv om verken han, Rigmor eller min mor aldri sa noe om det.
I familiesammenhenger ble jeg etter hvert kjent med en annen Leif-Erik. En dedikert og interessert bestefar som kom mer til sin rett da barna var blitt litt større, og kunne spille spill, likte å høre historier fra oppveksten til Rigmor og Leif-Erik i Tromsø, høre om Norges-historie, verdenshistorie - og ikke minst om stjerner og planeter. Leif-Erik var både gavmild og snill, ikke bare mot Rigmor og barna, men også mot barnebarn, oldebarn, svigerbarn og øvrig familie. Hans kjærlighet til Rigmor og familien var tydelig.
Rigmor og Leif-Erik kom alltid med blomster når vi inviterte til selskap eller søndagsmiddag, og han skrøt alltid uhemmet av middagsbordet når det var dekket med blomster og et pent servise. Han skrev hyggelig bursdagskort og holdt mange hjertevarme taler. Leif-Erik hadde øye og sinn for alt som var vakkert, og ble rørt av gode stemninger, musikk, dikt og historier, gamle minner og kunst og kultur. Spesielt nå de siste årene, da vi snakket noe som hadde skjedd, mennesker vi hadde møtt og ting vi hadde opplevd sammen.
I selskaps sammenhenger var Leif-Erik alltid en sjarmerende og interessert bordkavaler.
Hans store interesse for dem han møtte, både barn og voksne, gjorde at alle syntes det var hyggelig og spennende med Leif-Erik. Han kunne fødselsdagsdatoen til både barn, barnebarn, oldebarn, familie og venner, og han husket navnet til de fleste, ikke bare Bjørn sine, men også mine og barna sine venner. Helt til det siste var han genuint opptatt av og interessert i meg og mitt arbeid, ikke bare på en overfladisk måte, men han ville gjerne ha detaljer om hvorfor og hvordan. Hvilke utfordringer jeg sto overfor og hvordan jeg løste min arbeidshverdag. Han kunne være en krevende samtalepartner også, og det var bare å skjerpe seg da man med Leif-Erik var på vei inn i en lengre dialog om samfunnsaktuelle problemstillinger, politikk eller litteratur som vi begge hadde lest.
Leif-Erik, sammen med Rigmor, har med sin være-måte og sine tradisjoner preget vår familie. Med sin ujålete og jordnære livsstil har de gitt sine fire barn, og derigjennom hele stor-familien, verdier som det er viktig og riktig å ta med videre. Både Rigmor og Leif-Erik vil være med oss videre, på Skuta og Huldrebakken, og vi kommer alle til å savne dem enormt ved små og store anledninger i årene som kommer. På mange måter har de vært med på å binde familien ennå bedre sammen.
Jeg er takknemlig for alle opplevelser, gode stunder og interessante samtaler jeg har hatt med Leif-Erik gjennom mange år. Han vil alltid ha en plass i mitt hjerte.
Vi minnes Leif Erik med glede og takknemlighet. Han og Rigmor har gitt oss mange gode og interessante stunder. Varme hilsner fra Monica og Tor Dahl
Vi har mange gode og glade barndomsminner om Leif-Erik. Våre foreldre, Ragnhild og Olav Hestenes, satte stor pris på sitt livslange vennskap med Rigmor og Leif-Erik. Vår far kjente dem begge allerede fra deres felles oppvekst i Tromsø. Vi minnes dem med varme tanker.
En sista hälsning från oss i Lysekil och vila i frid.
Vi har mange gode og glade barndomsminner om Leif-Erik. Våre foreldre, Ragnhild og Olav Hestenes, satte stor pris på sitt livslange vennskap med Rigmor og Leif-Erik. Vår far kjente dem begge allerede fra deres felles oppvekst i Tromsø. Vi minnes dem med varme tanker.