Tormod Brenna

Kjær onkel Tormod.
Det e vanskelig å sette ord på ditte for de e vanskelig å forstå. Det kom brått på, og de kom som ett sjokk.
Du vil alltid være i hjerte mitt, og takk for alle fine minna vi he hatt ilag! Ej kjem alltid til å huske alle hytteturane og båtturane vi he hatt ilag!
Gla i dej onkel.

Hans Børli: .... det vanskigste av alt: å være seg sjøl - og synes at det duger.

Savner deg Tormod. Jeg viste du altid ville være der.

Nå er du borte, men jeg vil altid ha de fine minne fra en meget flott og god venn.

Olav

Tormod,
Vil for alltid være uendelig takknemlig for vår samtid.
I all ettertid vil du være dypt savnet.
Hvil i fred.

Hvil i fred, Tormod -
fra venner og kollegaer fra tida di i Glåmdalen
Frede Eriksen
Sigmund Fossen
Geir Christiansen
Tom Roger Hæhre
Bente Hauge
Arne Gaard
Kjell Ivar Wålberg
Ove Hansrud
Reidar Venberget
Lisbeth Andreassen
Jens Haugen
Inger-Johanne Marhinsen
Kari Gjerstadberget
Vera Wold

Kjære Tormod.
Jeg husker første gang jeg møtte deg. Det er nesten 30 år siden. Våren 1991. Jeg skulle ha arbeidsuke i Dagblad-sporten. Du var erfaren sportsjournalist. Den første jeg møtte var en mann med knallgrønn joggebukse, hvit jakke med gule, grønne og rosa firkanter (oppi buksa) og bustete stort hår. Det var selvsagt deg.

Og jeg tenkte: Så er det altså sånn, sportsjournalister er ikke helt som alle andre. De er fargerike. Du var fargerik. Du ga gode klemmer. Du var raus og varm.

Vi møttes igjen i 2006. Som “konkurrenter” i Dagbladet og VG. Vi var på samme sted ganske ofte, siden vi skrev mye om langrenn.

Vi snakket om Odalen, siden vi begge har røtter der, og dro noen “indianer-vitser” - og lo.
Jeg husker godt at du snakket med stor iver om en nyanskaffelse. Du hadde fått deg sykkelrulle, jeg husker ikke om den skulle stå i garasjen eller kjelleren. Men Brenna skulle komme i form. Og du var sprek. Og du var så fornøyd da. Du fortalte med stor begeistring og innlevelse at nå kunne du sykle uansett vær. Uansett årstid.

Mot slutten av et ski-VM var vi begge slitne. Du sa at nå gledet du deg bare til å komme hjem til kona. Vi måtte bare fullføre det siste rennet. Og du sto alltid på til siste løper var i mål. Du hadde god kontakt med utøverne. Du var grundig. Du inspirerte med stor vilje, iver og faglig kunnskap.

Journalister i VG har møtt deg på alle arenaer. Nå er vi lei oss. Dette er nitrist. Du er borte. Det er nesten ikke til å fatte.

Vi ønsker stor styrke for kona og sønnen din i tiden som kommer.

Hvil i fred, Tormod.

På vegne av kolleger i VG-sporten,
Camilla Vesteng

I de årene (1987-1996) jeg ledet Norges Svømmeforbund skrev Dagbladet mer om svømming enn hva de gjorde før og etter. Og journalisten var Tormod Brenna. Det var en glede å være sammen med han. Han lærte meg å forstå mer om en journalists hverdag, om hva som kommer på trykk og ikke på trykk. Vi hadde 2 opplevelserike uker sammen med andre fra norsk media under VM i svømming i Perth januar 1991.
Jeg lyser fred over hans minne.

Tormod var et fint menneske, en hedersmann. Og så var han en fremragende journalist og en kollega av den sjeldne sorten. Det var en stor inspirasjon og en glede å være på hans lag på jobb.
Han er dypt savnet.
Kondolerer

Tormod var en enestående journalist - og person! Hans genuine respekt for hvert menneske og hvert intervjuobjekt var et absolutt krav og en selvfølge for ham. Jeg husker ham best fra mine unge år som idrettsmann på Kongsvinger, men møtte ham igjen for få siden i forbindelse med min jobb i NFF - og det var slik en fornøyelse å slå fast at han var akkurat den samme gode mannen. Alle hans kolleger i Oslo-pressen hadde utelukkende godord å si når Tormod ble et samtaleemne.
Jeg glemmer ham aldri. Hvil i fred, Tormod!
Even Pellerud