Sara Moss-Fongen
Kapellan i Østre Aker og Haugerud menighet
Preken lest under bisettelsen til Astrid
Hage med evig sommer
Det er fortalt på Bibelens første sider om hvordan Gud skapte en vakker hage og ledet menneskene dit. Der hadde de alt de trengte. Hagen var evig-grønn og de manglet aldri noe.
Men så ble det sånn at menneskene ikke ville nøye seg med det de hadde fått. De ville ha mer. Da sendte Gud dem ut av hagen igjen og sa at de måtte dyrke jorda selv.
Slik kom den første bonden – han fikk navnet Adam, som betyr matjord. Derfor sier vi: Av jord har du kommet.
Mennesket kan godt lignes med en hageblomst, en lilje, en rosebusk. Det starter som en knopp som springer ut til en fargerik blomst i ungdommelig skjønnhet, bærer frukt og vokser.
Vakre farger lyser mot alle som nærmer seg. Bladene duver forsiktig i vinden. Blomstene står side ved side i hagen. Alle kan se at her er det noen som passer på. At her er det ikke noe som står helt alene. Det finnes en gartner som aldri sover.
Og så går det mot høst, fargene endrer seg og blomstene begynner å synke sammen. Noen ganger kommer frosten brått mens de fleste bladene ennå er grønne.
Men heldigvis kommer den ikke alltid så brått. Så den som eier hagen, får gjøre den klar for vinteren. Hun rydder varsomt og dekker over bedene med bar så rosene skal tåle snøen.
Og det blir stille, stille. Hun kan kikke ut av vinduene og vet at under der ligger det noe som venter på at frosten skal slippe taket. Hun skal snart ta granbaret vekk og la sola komme til. Høstens visne blomster skal vekkes av vinterdvalen og spire på ny.
Den kristne tro er et håp om at det skal komme en ny vår for hver enkelt av oss, og etter den, en evig sommer.
Vinden skal alltid være sval. Vannet i sjøen skal alltid være lunkent. Rosene skal alltid dufte deilig. Barna skal alltid leke på tunet. Humlene skal surre, maurene skal bygge.
Ingenting skal visne lenger, og ingen skal fryse. Man gjør seg ingen bekymringer og savner ingenting. For Gud har selv gjort alle ting nye.
Nå er det Astrid som venter på våren. Vi takker deg for henne og det du ga oss gjennom hennes liv.
Barmhjertige Gud, vi overgir oss i dine hender. Du som har skapt oss i ditt bilde og gitt oss Jesus Kristus som vår frelser, reis oss alle opp på oppstandelsens dag, til evig liv og evig sommer.
Sara Moss-Fongen
Kapellan i Østre Aker og Haugerud menighet
Minneord lest under bisettelsen til Astrid
Astrid Irene Gullesen
Astrid ble født i Stavanger 20. april 1923. Hun var bare tre år da familien flyttet til Oslo, men beholdt skarre-r hele livet. Det var henne og tre eldre søsken: Ester, Julius og Ingolf. I Oslo flyttet de inn i den vesle hytta «Sommerfryd» på Hellrudtoppen. Her vokste barna opp og de hadde en god og trygg barndom.
Da Astrid var 17 år, kom krigen til Norge. Dette preget henne nok resten av livet. Broren Ingolf ble skutt av tyskerne og faren døde i en sabotasjeaksjon som ble utført på arbeidsplassen hans. Så moren ble tidlig enke og familien merket godt konsekvensene av krigen.
Astrid var tett knyttet til moren sin. Da barna ble voksne, ble det skilt ut to tomter på Sommerfryd og Astrid og Julius fikk en hver. Ester dro til Argentina. Astrid bodde hele livet på Sommerfryd, tett sammen med moren og søsknene. Da Ester flyttet hjem til Norge, overtok hun selve «Sommerfryd» og bosatte seg der, så de tre søsknene bodde på samme tun.
Astrid og Willy giftet seg i 1953 og året etter fikk de sønnen Ingolf, oppkalt etter Astrids bror. Hun var en snill og oppofrende mor, som ville Ingolf det aller beste og støttet ham i alt han gjorde. Han har mange gode minner fra barndommen. Willy var bilinteressert, og man kan si at bilen ble familiens hytte, når de dro på mange bilturer, både korte og lange.
På en slik tur tok hun med seg dvergbjørk og andre fjellplanter hjem fra Hardangervidda, og plantet i hagen. Både hun, Ester og Julius var veldig interessert i hage og planter, og det var veldig vakkert på tunet. Det var selvsagt bærbusker og frukttrær i hagen, og matauk var viktig. Etter at Astrid fikk slag for to år siden, trengte hun litt mer hjelp, men også i sommer var hun ute og plukket rips. Og hun fikk hjelp av Ingolf og Lise til å lage plommesyltetøy og rørte jordbær. Astrids spesialitet var kransekake – det bakte hun til jul hvert år, og Ingolf og Lise har fått arve oppskriften.
Willy døde tidlig og Astrid har vært enke i femti år. Derfor var det bare henne og Ingolf lenge, og båndet mellom de to var veldig sterkt. Ingolf er derfor takknemlig for at han kunne være der for henne på slutten, da det var henne som trengte støtten fra ham.
Astrid gikk på Bryn Skole, og hadde en lang og bratt skolevei. Etter skolen jobbet hun noen år på en tekstilfabrikk. Etter at Ingolf ble født, gikk hun hjemme. Men etter at Willy døde, tok hun seg noen vaskejobber for å få litt ekstra inntekt. Det var godt for både henne og Ingolf å bo tett på familien på Sommerfryd i denne perioden.
Ingolf møtte Lise da de begge studerte i Kristiansand. De har vært sammen i omtrent førti år nå, og Astrid var veldig glad i svigerdattera si.
Etter at Ester kom hjem fra Argentina, holdt de to søstrene mye sammen. Begge var glad i hagen og begge samlet på frimerker. Og de dro på bussturer sammen. En gang var de på tulipantur til Nederland, da var det blomster som lokket. Men lenger hjemmefra var Astrid aldri.
Hun var veldig glad for at hun fikk lov til å bo hjemme og klare seg selv. Det ble bare noen få dager på sykehus og sykehjem på slutten, før hun fikk sovne rolig inn mens Ingolf og Lise var hos henne. Hun var seg selv hele veien, holdt humøret oppe og var takknemlig for det hun hadde. Til 90-årsdagen ønsket hun seg smart-telefon, og lærte seg å bruke den. Hun trengte litt mer hjelp etter at hun fikk slag, men klarte seg greit.
Astrid var ikke en dame som tok mye plass. Hun ble ganske stille i store forsamlinger og trivdes i eget selskap. Men sammen med sine nære var hun skravlete og sosial. De husker henne som en nøysom, omsorgsfull og litt stille dame, som alltid ville dem det beste og var glad for det hun hadde.