Kjære Hagbart…
Himmelen gråter etter deg og det samme gjør våre hjerter. Brått ble du revet bort fra oss. Selv om vi visste om sykdommen, så virket du så sterk og så stødig i din tro… Ingen og ingenting skulle overvinne deg… Men nå er du borte…
Vi har vært heldige at vi har blitt kjent med deg og vi er takknemlige for all den tiden vi fikk sammen med deg. Ingen fjelltopper har vært for høye for deg, ingen innsjøer for lange, ingen skispor for vanskelige. Ingen oppgaver har vært umulige for deg. Med et barn på den ene armen og skjea i den andre har du stått ved grytene og laget mat. Du har pusset opp mens barna kravlet rundt deg. Alltid seriøst, men alltid med lur smil rundt munnen og glimt i øynene. Selv når sykdommen kom snikende, fortsatte du som før. Tid med familien, tid med venner, tid for det meste. Og det mest beundringsverdige er hvordan du har fått med deg barna med på alt. Barna i pulken i ski spor, barna i bæresele på en fjelltopp, barna i kano og med på fotballtrening. Du viste aldri at det er tøft eller vanskelig, men tok det med et smil.
Du har vært med i viktige begivenheter i vår familie. Holdt de nyfødte barna våre, vi har feiret Jul sammen, vi har delt gleder og sørger. Du har satt spor i våre hjerter og der vil du alltid leve videre.
Kjære Hagbart… Hvil i fred!
Ilze & Maris, Nora Emilie og Eirik
Kjære Hagbart,
Gode venn og gode vinkenabo - du etterlater deg et stort tomrom, og tomrommet står i forhold til den personen du var.
Jeg husker godt første gangen vi møttes her utenfor husa våre og du ble raskt den supersosiale og positive kameraten jeg har hatt gleden av å ha rett over gata i alle de årene du har bodd her. Du var alltid klar for en kaffekopp og en prat ute på benken, eller i det ene eller andre atriumshuset. Jeg kommer til å savne å løse verdensproblemer med deg, dra på tur med deg eller å bare sitte ute på benken i solveggen.
Du var alltid en positiv fyr med et utrolig pågangsmot, og alltid med et smil - selv når sjukdommen kom klarte du å holde fast ved det. Fortsatt var du åpen for andre og alltid klar for å hjelpe til om du hadde tid og overskudd - også når nabobarna hadde låst seg ute eller var sultne på litt ferskt bakverk. Det har vært utrolig imponerende og sterkt for alle oss rundt deg å se - for jeg vet jo du var både redd og sliten, men du valgte å fokusere på kvaliteten her og nå, og at ingenting blir bedre av å være negativ og bitter. Du valgte å fokusere på håp i stedet for sorg - fordi det ga deg energi og livsgnist. Det er lett å si, men du gjorde det, og det er et valg jeg tror falt helt naturlig for deg - fordi du var den du var!
Det er med stor sorg jeg skriver disse ordene for jeg har mistet en god kamerat i deg - men jeg er utrolig glad for at jeg fikk bli kjent med deg kompis.
Du vil bli dypt savnet.
Henrik
Kjære Hagbart!
Takk for at vi fikk gleden av å være dine lagkamerater. Du var en glimrende keeper og utespiller. Du ga alt på hver eneste trening og hver eneste kamp. Vi hadde mye moro sammen. Livet lekte. Men så kom sjokket. Du ble syk. Enhver annen ville lett blitt knekt. Men ikke du. Dette skulle du vinne. Så du fortsatte blant oss. For hver trening hadde du to økter. En med oss og en mot kreften. For hver kamp spilte vi en mens du kjempet to kamper. Allikevel var du den best trente av oss. Du løp mest og du taklet mest. Fra å være en god lagkamerat så ble du et forbilde for oss alle. Med din iver. Med din livsgnist. Med ditt fantastiske pågangsmot og gode humør. Samtidig var du fotballtrener for ungene. Et stort forbilde. Ikke bare for oss, men for hele Ski IL Fotball. Du lærte oss så mye om de viktige tingene i livet. Satte ting i perspektiv.
Kjære venn! Hvil i fred. Du har kjempet så tappert. Du har satt dine spor og etterlatt oss med mange gode minner. Det tar vi med oss videre. Du er en av oss. Det vil du alltid være. Takk for at du lot oss få leke med deg, Hagbart. Du er den beste og varmeste lagkamerat vi kunne hatt. You'll Never Walk Alone.
Verden mistet en sjelden juvel med din bortgang. Men nå lyses himmelen opp av en ung stjerne som stråler av godhet og varme. Du blir aldri borte.
Den gamle keeperkjempen (uten såpe på hanskene), den store og sterke, seige, atletiske og solide vennen vår, pappaen til tre flotte gutter, den snille mannen til Aija og vår alles helt ekte superhelt er ikke mer. Og det er ikke til å tro.
Det er ikke til å tro at noe skulle klare å slå denne gutten. Uansett hvilke utfordringer han fikk, taklet han dem. Alltid rolig, alltid stødig, og med et smil på lur. Og da kreften kom krypende, fikk vi for alvor se hva som bodde i Hagbart. Det motet og den viljen han har demonstrert over år tror jeg først ikke vi greide å forstå, men etter hvert som det har demret hvor formidabel denne mannen har vært, har han blitt til en stor inspirasjon og et forbilde for oss. Han har til fulle vist hvor mye det kan bo i en mann.
Det fins ingen riktig eller feil måte å leve et liv på, men Hagbart har i hvert fall disponert sine dager på jorden slik at det har blitt plass til veldig mange gode opplevelser. Han har satt store og fine spor etter seg, og han har betydd mye for de som har vært så heldige å ha ham i livene sine. I sommer var han alvorlig syk, men klarte likevel å gjøre ting som fikk oss andre til å måpe.
Hagbarts mesterlige innstilling ble i sommer kronet med en fjelltur opp til Lovundfjellet. Der er det nok mange som har gått før ham, men det er ingen som har gravd dypere for å få det til. Det er ikke mulig for oss å forstå hvor mye den turen kostet av krefter, men hvis noen skulle klare det var det Hagbart, og han viste på nytt hvor mye det kan bo i en mann.
Det er så vanskelig å se for seg at en så ung, vital og tilstedeværende pappa skulle falle fra. Når man er tidlig i 40-årene er det ingenting som rimer med at en jevnaldrende venn skal dø. Men en så grusom sykdom tar dessverre ingen hensyn.
Hagbart er død, men han vil leve videre i hjertene til hver og en av oss, og han skal være til stede hver gang vi trenger noen ekstra krefter. Hver gang vi trenger et rolig pust ut for å få overblikk i en stressende situasjon, vil han være der. Han blir vår inspirasjon når vi må grave i dypet for å finne ut hvor mye det kan bo i en mann.
Hvil i fred, Hagbart. Vår helt og forbilde.
Hilsen dine venner.
Takk for at vi fikk bli kjent med deg og din flotte familie den uka vi var sammen på Montebello. Du var en fantastisk far og et forbilde for oss alle med din positive holdning og din åpenhet og din styrke. Takk for alle tårer og all latter som vi delte. Hvil i fred Hagbart ❤
Du vil alltid ha en plass i mitt hjerte