I have only just now learned from Mamadou Ndoye of Sissel's passing. I am extremely saddened. And shocked. Sissel was my president at ADEA for several years (when I was Executive Secretary) and I hugely enjoyed working with her. And learning from her.
So many good memories. Such as:
- dinner in Oslo with a just-appointed Norwegian education minister who was slated to come to the ADEA biennial and who tried to get us to eat Lutefisk which we both declined and afterwards Sissel told me that she'd always avoided it;
- convincing me of the benefits and overall good taste of avoiding the first person singular when writing and presenting;
- her own tales from the development business -- Zambia, Tanzania, Pakistan (where I once had dinner with her), Norway, and elsewhere;
- her excellent management -- both firm and gentle -- of our Steering Committee meetings and then, once the meeting would be over, telling me of how nervous she was throughout;
- her son's progress in football and in school;
- her deep commitment to all aspects of our work, not only in ADEA but in the issues of concern to us, especially those related to justice in general and girls' education in particular;
- and so much more.
As president of the ADEA Steering Committee, Sissel was greatly appreciated by all the agency and ministerial members. To such an extent that several African ministers told me that only another Scandinavian could properly replace her.
My thoughts ave very much with her and her family.
Selv om det er flere år siden jeg har møtt Sissel, føles verden litt tommere uten henne.
Et minne som har brent seg fast, er dype samtaler på takterrassen i Islamabad. Jeg slukte historiene hennes, alt hun hadde opplevd. Sissel fortalte om urettferdighet, men også om det vakre; om naturen og den rike kulturen i Pakistan. Jeg tenkte at dette er den kuleste, klokeste dama jeg har møtt. Jeg forteller fortsatt elevene mine om turen til Pakistan og om Sissel, som gjorde så sterkt inntrykk på meg. Det virket som alle vi møtte behandlet henne med dyp respekt. Og hun var så snill og omtenksom. Jeg husker de kjærlige, varme blikkene hennes til Simen, et eget bånd mellom dem, en egen humor og forståelse for hverandre.
Gjennom manges minner vil Sissel leve videre, men hun vil også leve videre gjennom den flotte familien hun etterlater seg. Slik jeg kjenner dem (spesielt Simen) vil godheten, verdiene og måten å se verden på, leve videre i dem.
Det er så trist at Sissel har gått bort, i altfor ung alder. Hun var min første leder i Norad. Hun var en mentor for meg! Hun lærte meg svært mye om hvor viktig høyere utdanning og forskning er for utvikling.
Sissel var raus, klok, tålmodig og strategisk, og hun hadde en egen evne til å se sammenhenger og bakenforliggende årsaker. Jeg har vært skikkelig heldig som har fått ha Sissel som nær kollega i mange år.
Minneord ved Sissel Volans bortgang
Sissel Volan var et kreativt, varmt og hardt arbeidende menneske. Hun var opptatt av fredsundervisning og menneskerettigheter, av utdanning for utvikling, av viktigheten av å forstå u-landenes situasjon og av kvinners rettigheter. Hun gjorde en fantastisk flott jobb både som leder av FN-Sambandets skoleavdeling og som leder av NORADs utdanningskontor.
Selv traff jeg henne første gang i 1979 i forbindelse med en komite jeg ledet foran UNESCO konferanse i nedrustningsundervisning. Konferansen fant sted fant sted i Paris i 1980. Hennes innspill i komiteen var alltid verdt å høre på. Rapporten vi laget fra et seminar om bakgrunnen for UNESCOs verdenskongress i nedrustningspedagogikk sørget Sissel for at ble utgitt av Norsk Samband for De Forente Nasjoner. Sissel var på denne tiden blitt leder av utdanningsavdelingen i FN-Sambandet og tok et initiativ til å lage et hefte i fredsundervisning. De fire forfatterne av heftet var foruten Sissel og meg også Severin Overaa fra FN-Sambandet i Bergen og lærer Anne Halvorsen, som jobbet på Møllergata skole. Heftet vi laget het: »Gi Freden en Sjanse» og kom ut i 1982. Sissel, Severin og jeg jobbet på teorisiden, mens Anne prøvde ut det vi var kommet fram til i klasserommet. Vi fire hadde mange kreative møter, der vi finslipte opplegget. FN-Sambandet fikk mye ros for heftet, som ble meget brukt i skolen.
Da Sissel giftet seg med Erik og de fikk Simen og hun ble stemor til Eriks to døtre, helle og Ine, endret livet seg for henne i noen grad. Hun kom til Zambia i hovedsak som Eriks kone, men hun var rask til å få seg noe arbeid ved NORADs lokale kontor og til å samle seg informasjon om utdanningssituasjonen i Zambia. Dette materialet skulle vise seg å bli viktig for henne da hun seinere skrev sin doktoravhandling, akkurat om utdanning i Zambia. Jeg fikk et nært forhold til henne da hun ble leder av utdanningskontoret til NORAD. I den jobben utviste hun en byråkratisk fantasi som kom både u-landenes utdanningssektorer og u-lands interesserte nordmenn til gode. Hun brukte meg til en god del konsulentoppdrag for NORAD og hun sørget for at jeg fikk min stilling ved Universitetet i Oslo overført til Universitetet i Dar es Salaam for en fireårsperiode. For dette er jeg henne evig takknemlig. Hun tok personlig kontakt med universitetsdirektør Olav Trovik og tilbød universitetet i Oslo hjelpelærermidler for å få frigitt meg fra undervisningsdelen av min stilling. Dette kaller jeg byråkratisk fantasi. Det ble for meg fire fantastiske år ved universitetet i Dar es Salaam.
Min avdøde mann, Gunnar Garbo, og jeg opplevde at Sissel og Erik ble kastet ut av Kenya av president Moi. De havnet imidlertid i Tanzania, der vi var og vi fikk en god del selskapelig omgang. Eriks datter, Ine, gikk sammen med vår sønn Gunnar jr. på den internasjonale skolen i Dar es Salaam. Siden gikk de to på Skjeberg folkehøgskole sammen, og vi traff Sissel og Erik også der. Sissel tok seg nær av kritikken som ble framsatt om den lave teoretiske kompetansen blant saksbehandlerne i NORAD. Men hun brukte kritikken positivt og tok seg ikke bare en mastergrad, men like godt en doktorgrad i utdanning og utvikling. I den forbindelse ble hun min student på master studiet jeg hadde bygget opp i komparativ pedagogikk. Der fikk hun en del av den teoretiske bakgrunn hun trengte for å fullføre sine doktorgradstudier i England.
Jeg opplevde henne også noe på slutten av hennes liv og syntes inderlig synd både på Erik og henne. Jeg husker siste gang jeg var hjemme hos dem mens Sissel fremdeles bodde hjemme. Hun var så forvirret at det var trist. Hun ville finne et arbeid til meg hun holdt på med sammen med en tanzaniansk forsker, men kom med stadig nye dokument til meg som ikke hadde med saken å gjøre. Jeg besøkte henne på hjemmet, der hun tilbrakte sine siste år. Hun var blid og velmenende, men hun var ikke lenger den aktive og vitebegjærlige Sissel jeg kjente. Hun minnes best slik hun var før sykdommen satte inn. Takk kjære Sissel for det du var.
Kjære Sissel,
Forfatteren Per Olof Enquist har skrevet :» en dag skal vi alle dø, men alle andre dager
skal vi leve». Vi som har vært nær livet og arbeidet ditt, blitt venn med deg mens du var deg selv, vil bruke av dagene vi fortsatt skal leve til å inspireres av deg og din livsgjerning. Selv om du er borte, vil du være med oss gjennom tanker, bilder og øyeblikk. De beste minnene i livet er korte, men de er evige. De gjør oss glade. De gjør oss triste.
Gjennom ditt opplysningsarbeid i Norge om FN og internasjonale utviklingsspørsmål,
din innsats mot apartheid og raseskille, for likestilling og kvinners rettigheter, for fredssaken og retten til og muligheten for jenters utdanning, har du satt spor og vært til inspirasjon også globalt. Jeg vil særlig nevne ditt arbeid for The Association for the Development of Education in Africa (ADEA), som du ledet og Forum for African Women Educationalists (FAWE). Dess lengre navnene/forkortelsene dess mindre økonomiske ressurser. Din innsats var nødvendig og viktig. Ditt hjerte banket for Afrika, men det banket også for Sør Asia og Pakistan hvor du i årene før du gikk av med pensjon gjorde en betydelig innsats på utdanningsområdet. Du kombinerte sunn fornuft, med god praktisk erfaring og avansert teoretisk kunnskap. Du visste å velge dine medarbeidere, også de lokale, du lyttet aktivt til dem og tok del i deres liv. For deg var en ambassade ikke et segregert rom.
Sissel, vi har delt arbeid mot ulikhet og fattigdom, for likeverd og bærekraftig utvikling. Både sammen og hver for oss har vi gitt våre små bidrag. Utgangspunktet i vårt samliv var at vi ikke eide hverandre. Men vi har hatt store felles opplevelser gjennom 35 år. Mange NORAD ansatte har kjørt langt på afrikanske «dirt roads». Men ingen, absolutt ingen, har kjørt lenger enn familien Volan Berg med et nyfødt spedbarn i baksetet. Felles naturopplevelser, enten i afrikanske nasjonalparker eller i fjellet på hytta, har vært unike. Vi har hatt gode og ikke fullt så gode dager, men i sum har vi arbeidet hardt for å skape et trygt og stabilt hjem for Simen, Helle og Ine. «Dere krangler jo aldri, sa en av dem engang. Vell, dere skulle bare ha visst.
Jeg vil takke alle som positivt og på ærlig vis brydde seg om Sissel. De siste par årene har det naturlig nok vært ansatte og ledere ved Solgården, Søndre Borgen og Nesbru bo og omsorgshjem som har stått i første rekke. Flere har fulgt Sissel hele veien mellom de tre institusjonene. Der var hender som ga omsorg, varme og humør, uansett arbeidspress og stress. Den respekt dere ga Sissel, og også familien, gjennom en vanskelig tid har vært til stor støtte. Til og med 8.mars 2018 markerte dere med henne og for henne.
Takk til alle dere som har stilt opp, til naboer, venner, kolleger fra fjern og nær. Takk for blomster, kondolanser og annen oppmerksomhet.
Kjære Sissel, jeg håper du får hvile i fred.
Erik
Til min kjære mor
En av de første skriveoppgavene klassen min fikk da jeg begynte å studere, gikk ut på å beskrive vår egen mor. Jeg valgte da å portrettere moren min som en superhelt. For i mine øyne hadde hun alle de egenskapene en ekte superhelt skal ha. Hun var både modig, sterk, engasjert og ikke minst kunnskapsrik, noe doktorgraden hun tok i en alder av 60 år understreker. Gjennom jobben sin kjempet hun også daglig, i beste superheltstil, en utrettelig kamp for å gjøre verden til et bedre og mer rettferdig sted. Og da spesielt for jenter i utviklingsland og deres rett til utdanning.
Hennes aller største superkraft var likevel den utrolige omsorgen og godheten hun hadde. Hun ville alltid det beste for andre, og lærte meg tidlig at noe av det viktigste her i livet er å ha evnen til å bry seg og å være god mot de menneskene du har rundt deg. Enten du kjenner dem eller ikke.
Modern sørget for å skape et trygt og godt hjem for både faren min, søstrene mine Helle og Ine og meg selv. Jeg husker fortsatt godt hvordan hun hver kveld satt ved sengekanten min da jeg var liten og leste Astrid Lindgren bøker for meg. Favorittene våre, som vi leste om og om igjen, var «Karlson på taket» og «Brødrene Løvehjerte». Vi lo alltid godt da hun kom til det partiet hvor Karlson blir beskrevet som en vakker, gjennomklok og akkurat passe tykk mann i sin beste alder. Og det dukket som regel opp en tåre eller to under de aller tristeste delene av «Brødrene Løvehjerte».
Slike gode minner har jeg utallige av. Jeg husker blant annet hvordan hun alltid kom hjem med Donald til meg på tirsdager. Jeg husker at hun alltid gikk med tøfler hjemme, og at hun alltid satte dem nøye fra seg på det nestnederste trinnet i trappa når hun skulle ut. Jeg husker at hun lagde risengrynsgrøt til meg hver kveld i en lang periode, fordi det var det eneste jeg ville spise til kveldsmat. Jeg husker at hun alltid prøvde å gjemme unna taxfree-godteriet hun hadde kjøpt, slik at faren min og jeg ikke skulle spise det opp med en gang. Jeg husker hvordan hun elsket å sitte i karnappet på hytta og lese. Jeg husker turen vår til Frankrike i 1998, hvor hun så sin aller første fotballkamp, som selvfølgelig var Norge – Brasil. Og jeg husker hvordan hun alltid ga meg en skikkelig god klem før jeg skulle legge meg, selv etter at jeg hadde blitt godt voksen.
Et annet minne jeg har, som understreker hvor tøff og uredd modern kunne være, kommer fra da hun jobbet i Pakistan i 2008. Hun ringte meg midt på dagen og fortalte at det akkurat hadde vært et bombeangrep mot den danske ambassaden rett nedi gata, og at trykkbølgen fra eksplosjonen hadde blåst inn vinduene på kontoret hennes. Jeg prøvde å overtale henne til å komme hjem, men da var hun tydelig på at hun hadde en jobb å gjøre og at hun ønsket å fullføre arbeidet hun hadde påtatt seg, terrorister eller ei.
Som dere sikkert skjønner er jeg utrolig stolt av henne. En stolthet jeg vet at jeg deler med både faren min, Helle og Ine. Moren min pratet også mye om hvor stolt hun var av begge søstrene mine, og hvor stas hun syntes det var at Helle fikk Anna. Endelig fikk hun muligheten til å prøve seg i bestemorrollen. Hun rakk også å bli kjent og glad i samboeren min Torny, og fortalte meg at dette var en jente verdt å satse på. Jeg er også evig takknemlig for at hun fikk møte sønnen vår Vilmer. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan hun lyste opp første gang hun fikk se ham.
Jeg ønsker å takke alle som har vært med på å ta vare på moren min disse siste årene. Og en spesielt stor takk går til personalet på Nesbru bo- og omsorgssenter, som har vist en utrolig omtanke for henne.
Mange har sagt at det er godt at hun fikk slippe nå på slutten. Og det er helt sikkert sant. Likevel klarer jeg ikke å unngå å ta meg i å ønske at hun fortsatt var her, uansett tilstand. For det gjør så utrolig vondt å ha mistet henne.
Jeg velger å avslutte med ordene jeg alltid pleide å si til moren min, da jeg besøkte henne den siste tiden på Nesbru: Kjære mamma. Jeg er så glad i deg, og jeg er så stolt av deg. Du er den beste mammaen jeg kunne ha fått, og jeg er så glad for at akkurat du ble moren min. Jeg er så takknemlig for alt du har gjort og betydd for meg. Du hadde fortjent så mye bedre enn dette, og jeg kommer til å savne deg så utrolig mye. Men du vil alltid være med meg. For jeg kommer aldri til å glemme deg.
Simen
Very sad to hear that Sissel has passed away. She leaves behind many memories of the work she has done for ADEA (Association for the Development of Education in Africa, Arbidjan) as well as for FAWE (Forum for African Woman in Education , Nairobi).
I remember her as an indomitable champion for woman's rights and girls' education; a talented speaker at ADEA's meetings who made even presidents sit up and pay attention and did not take no for an answer; a wonderful person to work with; very serious in the tasks she took on; but not without a nice sense of humour; and a great hostess.
May she now rest in peace.
It is with great sadness that I recently learnt of the passing away of my dear friend Sissel Volan. I remember Sissel as a passionate advocate for The Girl Child; the women and girls of Africa have truly lost a dear friend.
I also retain fond memories of our time together, especially the precious experience of visiting your mountain cottage in Oslo with my husband Daniel.
Please receive my and Daniel’s sincere condolences.
May Sissel rest peacefully.
Kind regards,
Eddah Gachukia.
Sissel Volan hører til de personene som setter et varig preg på kolleger og venner: en faglig sterk leder og et omsorgsfullt medmenneske, en leder som du kunne lære av og le sammen med, Ingen i mitt yrkesaktive liv overgikk Sissel som leder.
Sissel har vært savnet en stund nå, og hennes bortgang minner oss om at livet kan stiille oss overfor uoverstigelige utfordringer,
Sissel vil nå hvile i fred, men ikke glemmes.
Minneord til fagpersonen og mennesket Sissel Margrethe Volan
Med Sissel Margrethe Volans bortgang, har vi mistet Norges ledende forkjemper for bistand til uttdanning, inkl. jenters utdanning, under vår storhetstid som bistandsorganisasjon. Sissel skrev bidrag til mange meldinger og offentlige dokumenter.
Før hun ble leder av den nyoppretede utdanningsseksjonen i Norad mot slutten av 1980-årene (som jeg skrev utkast til etableringsnotat om) - da utdanning i en periode ble betegnet som "Job No. 1" av politikere og litt langsommere kolleger i Norad (og utdanning er igjen hoyt paa dagsordenen idag) - var Sissel i FN-sambandet og en periode i FN i Genev.
Jeg hadde gleden av å kjenne Sissel i fire tiår, og vi arbeidet sammen flere ganger og i flere land; i Tanzania var vi kolleger paa Den norske ambassaden, hvor også hennes mann Erik Berg arbeidet (i 1989-93), etter at vi hadde arbeidet i Kenya en stund.
Hennes siste ute-stilling ble som bistandssjef og nestleder ved Den norske ambassaden i Pakistan for nesten ti år siden. Jeg arbeidet for UNHCR og UNESCO og gjorde senere forskning om utddanningshistorien for Afghanske flykninger i Pakistan, noe takket vare Sissels hjelp (og noe støtte fra Telenor) ble til tre bøker i 2006/7. Sissel hadde selv nylig fullført sin Ph.D om utdanningsreformer i Zambia (et felt jeg også hadde arbeidet på).
Sissel var en førsteklasses fagperson og en mer korrekt og dyktig diplomat enn de aller fleste. Hun var dypkt opptatt av kunnskapsbasert saksbehandling, og av forskning, og hadde planer om å skrive om utdanning for jenter i Afrika på et så vidt påbegynt prosjekt sammen med prof. Penina Mlama, tidligere prorektor ved Universitet i Dar-es-Salaami og leder av FAWE, Forum for African Women Educationalists, som Sissel gav viktig hjelp til. Dessverre gjorde Sissels Azheimers sykdom det umulig å gjennomføre dette viktige prosjektet.
Ved Sissels bortgang må hele det norske bistands- og utdanningsmiljøet hedre hennes minne. Vi må huske hennes omfattende innsats ikke bare bilateralt, men også multilateralt, bl.a. at hun i en periode hadde vervet som valgt leder av ADEA, Association for the Development of Education in Africa.
Jeg vil minnes Sissel Margrethe Volan som en god venn og en førsteklasses fagperson med faste etiske og faglige prinsipper i all hennes ferd i det offentlige og private rom. Jeg er nå i Islamabad, og har fått utallige hilsner fra hennes venner og kolleger i landet etter at de ble kjent med hennes bortgang.
Fred over Sisel Margrethe Volans minne - med dypeste medfølelse til kolleger og venner - i særdeleshet hennes nærmeste familie: Erik, Simen, Helle og Ine.
Atle Hetland, Islamabad/Nairobi/Oslo
sissel var en god kollega i mange år. jeg har stor respekt for hennes virke i Norad. Hun var faglig dyktig, og tok doktorgrad med feltarbeid i Zambia. Hun gjorde en ekstraordinær innsats for utdanning av jenter i Afrika. Sissel var et godt menneske.
Det er trist å ha mistet Sissel, men jeg er glad for å ha hatt Sissel som venninne helt fra vi gikk på Sagene lærerskole sammen. Senere arbeidet vi begge med bistand til utdanning, med hyggelige samvær i Zambia og Bangladesh, og med ADEA. Sissel gjorde en stor innsats på utdanningsfeltet innen utviklingssamarbeid, både teoretisk og praktisk. Jeg vil savne henne og ta godt vare på minnene. Ellen Marie
Kjære Erik og famlien...
Jeg kjente ikke Sissel som kollega - men minnene er mange og vakre og gode....
Hennes engasjement og iver i våre lange samtaler om mitt engasjement (og senere arbeidskarriere) for den interkulturelle dialogen og det kulturelle mangfoldet i kunst- og kulturlivet - hvor hun umiddelbart sonderte over mulige kreative prosjekter og innsatser.
Og våre mange gode lange mamma- og kvinnesamtaler når vi var sammen fordi deres Simen og vår Marius var en slags "bestis'er" i Dar es Salaam frem til vi mistet Marius i 1991...
En varm god vakker og engasjert kvinne har gått bort -- men jeg lar ikke minnene svinne, de skal skinne....
Hvil i fred kjære Sissel....
Det er veldig trist å vite at Sissel har gått bort. Hun ansatte meg i sin tid og var en flott sjef. Hun hadde en utrolig energi og et ekte engasjement. Samtidig var hun mild og opptatt at man tok vare på seg selv. Jeg har mange gode minner fra tiden vi jobbet sammen. Også da jeg jobbet ved ambassaden i Islamabad før henne og vi samarbeidet videre på utdanningsfeltet. Hvil i fred kjære Sissel.
Det er uendelig trist at hun ble syk og døde så tidlig. Jeg arbeidet sammen med Sissel da jeg startet i Norad i 1995. Hun var engasjert og faglig dyktig og lærte meg mye. Hun var støttende og hyggelig. Jeg har gode minner om henne.
Ikke overraskende at det måtte gå slik, men likevel så vemodig. Ja, så uendelig trist. Dyktige, ordentlige og trofaste Sissel, som betød så mye for så mange. Med takknemlighet vil jeg alltid minnes henne.
Det er med sorg jeg mottok budskapet om at Sissel er gått bort. Jeg vil huske henne som et menneske som generøst delte alle sine kunnskaper og kompetanse, en kvinne med humør og pågangsmot. Hun vil bli savnet. Varme tanker til familien.
Veldig trist å høre at Sissel er død. I mange år var hun en av de fremste aktørene for å fremme utdanning innen norsk internasjonal bistand. Hun var målrettet, engasjert og stimulerende. Hun kommer til å leve lenge i våre minner og tanker.
Sissel var en sjelden oppdragsgiver. Faglig dyktig, spennende og interessert. Hun leste våre rapporter og ikke bare Ex.Sum. Behagelig spørrende, kreativ og kritisk. Aldri negativ og arrogant. Men hun lot ikke konsulentene slippe unna med lettvinte analyser! Jeg vokste faglig i det gode samarbeidet med Sissel. Hun evnet å flytte penger til hele utdanningsfeltet og spesielt jenter og utdanning i perioder der dette var et virkelig neglisjert område i bistanden. Og tenk på FEMSA og FAWE! Støtte til kvinner i matematikk og vitenskap og til kvinnelige utdanningsledere i Afrika. Takk Sissel.
Hvil i fred Sissel. At du er gått ut av tiden overrasker og smerter. Du var en god og humørfylt kollega over mange år i Norad. Det er utdanning og retten til utdanning jeg husker deg best for. Under tiden din i Pakistan jobbet vi tett sammen om mange prosjekter. Det jeg aldri oppdaget var at vi deler fødselsdag. 18. Juni. I årene som kommer skal jeg sende deg varme tanke om alt vi hadde sammen i jobben på min (og vår) fødselsdag.
Dette budskapet smertet virkelig. Oppegående, sterke og humørfylte Sissel er ikke mer! Jeg hadde også gleden av å være en del av Sissels team i Norad på begynnelsen av 2000-tallet. «Og så er det kulturen...» sa hun gjerne i gruppemøtene, smilte og så på meg. Sissel hadde stor integritet, rettferdighetssans og respekt for andres meninger. Mine dypeste kondolanser til familien. Sissel minnes med glede i våre tanker
Sissel var en flott og støttende kollega og god venn med mye energi og klokskap. Jeg er takknemlig for at jeg fikk samarbeide med Sissel i så mange år. Godt du fikk slippe nå, Sissel. Du er dypt savnet.
Sissel var min gruppeleder for forskningsstøtten til utviklingsland, da jeg begynte i Norad i 2005, og senere tok hun imponerende nok doktorgrad ved siden av jobb og så reiste hun ut som ambassaderåd til Pakistan. Sissel var vennlig, rolig, lun, kunnskapsrik, trygg og humoristisk som leder. Et flott menneske!