Takk for alle gode timer på ål ungdomsskole. Av alle lærerne der var du den jeg likte aller best, du var rett og slett kul .
Takk for de gode minnene som jeg sitter igjen med , har tenkt på deg nå og da i disse årene siden jeg gikk ut av skolen .Du var med i et skuespill som dere lærere spilte på avslutningen . Jeg lo så jeg grein av din karakter som du spilte.
Answers
Each day you stood before us
and gave to us your time.
You gave to us your patience
and helped expand our minds.
Thanks for what you gave me
And for what you have taught.
You helped me with the questions
For the answers I have sought.
Hilsen Siw Hege
Ca. 1949. Besøk av Bjørn og hans slektninger fra Steinkjer og Oslo. Sissi (kusine fra Steinkjer), Nils (Einars bror), Anne-Marie (Bjørns søster), Finn (Bjørns fetter fra Steinkjer), Åse (Bjørns søster) og Einar.
Ukjent år, antagelig ca. 1935. Hele familen samlet. Ola og Paal bak, Nils, Ingebjørg, Anna og Einar foran.
Einar vokste opp som den yngste av 5 søsken. Familien hadde i mange år støl ovafor Ustaoset. Her er de samlet på Nyestølen i 1930. Anna, Ingebjørg, Gjertrud, Paal, Nils og Einar.
Nyestølen 1930. Anna, Ingebjørg, Nils og Einar.
Kaupangen i Kvisla, påska 1935.
Ørterstølen 1940. Ola, Gjertrud og Einar.
Ørterstølen 1940. Anna, Gjertrud og Einar.
Einar og broren Nils på fisketur ved Ørterstølen i 1940.
Søster / min mor Anna og Einar i 1940.
Familien samlet i 1943. Anna, Einar, Nils, Ols og Ingebjørg med Gjertrud og Paal foran.
I 1953 fikk Kaupangen i Kvisla besøk av min oldemor Anna Bjørgo, Einars mormor. Alle måtte bli fotografert sammen med den sjeldne gjesten. Her er Margit og Einar samt hans kusiner Helga og Gunlaug.
I 1955 giftet Einar seg med Margit. To onkelbarn fikk være brudepiker, det var min kusine Gudny og meg. Jeg husker lite av det, men er blitt fortalt at jeg skjemte meg ut ved å løpe opp og ned på kirkegulvet og opp på trappa. Det var jo ikke like god plass hjemme! Gudny, derimot, vokste opp like ved en kirke (Hol) og ble trent for oppgaven. Hun satt dydig og pent på trappa hele tiden. Konsekvensen var at hun fikk være brudepike for onkel Nils og tante Ragnhild i neste runde, mens jeg ikke passerte nåløyet. Men hver gang denne historien kom opp, sa tante Margit at hun var så fornøyd med begge brudepikene og at hun ikke kunne ha fått noen bedre. Ikke rart man ble glad i henne :-)
På 1950-tallet bodde Einar og Margit en tid på Eiksmarka i Bærum, og jeg bodde ikke langt unna på Makrellbekken i Oslo. Jeg husker godt at vi var sammen jevnlig. Her er vi på søndagstur på Eiksmarka i 1955. Pappa ga dette bildet tittelen "Få smake, da!", og fortalte at jeg sa nettopp det til min onkel da han tok bildet. I bakgrunnen sitter Anna (min mor) og Margit.
Goffa og katten i hagen, i kjent stil!
Plassen, hausten 2015
Margit og Einar -
Ein ung Einar på fjelltur.
Ved Rondane
No ser eg atter slike fjell og dalar
som dei eg i min fyrste ungdom såg,
og same vind den heite panna svalar;
og gullet ligg på snjo, som før det låg.
Det er eit barnemål, som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med ungdomsminne er den tala blanda:
Det strøymer på meg, så eg knapt kan anda.
Ja, livet strøymer på meg, som det strøymde,
når under snjo eg såg det grøne strå.
Eg drøymer no, som før eg alltid drøymde,
når slike fjell eg såg i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid, som før eg gløymde,
når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus, som vil meg hysa,
når soli heim mot natti vil meg lysa.
Alt er som før, men det er meir forklåra,
så dagsens ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, så det såra,
det gjerer sjølve skuggen mindre svart;
sjølv det, som til å synda tidt meg dåra,
sjølv det gjer harde fjellet mindre hardt.
Forsona koma atter gamle tankar:
det same hjarta er, som eldre bankar.
Og kvar ein stein eg som ein kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som gut.
Som det var kjemper, spør eg kven som vinner
av den og denne andre høge nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til soli ned i snjoen sloknar ut.
Og inn i siste svevn meg eingong huggar
dei gamle minne og dei gamle skuggar.
SÅ KORT EIN DAG
Sorg, lat dine tunge hender løfte oss!
Legg den svarte kappa di kring oss!
Det vart så tomt og mørkt og kaldt.
Men sorga er både rein og varm
Midt i sorga dryp det reine dråpar av sylv
Minner av det som var gitt oss,
av det vi har mista
I dag er det vi som lever
i dag kunne vi slå opp augene våre
og glede oss over å være til.
Vi kan helse imorgon velkomen
og sjå på kvarandre med eit varmt smil.
Vi kan gå i det doggvåte graset
og høyre kor stilt det er
I dag er det vi som lever
og vi skal ta i mot hausten