Takk for at dere har kommet hit i dag for å ta farvel med Mor.
Dette er en dag vi har gruet for lenge; at mor ikke skulle være her lenger. . . .
Hun etterlater seg et stort tomrom i våre liv, for hun var en veldig spesiell person.
Men vi må huske at hun var 94 ½ år, og at hun hadde store smerter, så hun ønsket å få slippe nå, det sa hun selv de siste månedene. Og at hun fikk slippe på den måten; hjemme i sin egen seng, det var godt – det fortjente hun.
Helt til det siste gikk hun daglig til Bekkestua og handlet mat, betalte sine regninger punktlig, vasket og holdt speiderorden i sin egen leilighet - og hadde oss på besøk. Vi fikk ikke lov til å gjøre noe for å hjelpe henne, for hva skulle hun da drive med Hun var alltid blid og positiv helt til det siste, og hun skulle ikke være til bryderi.
Ettermiddagen før hun sovnet stille, var jeg innom henne i Kleivveien, og vi satt i sofaen og så på bilder fra barnedåpen til lille Georg - hennes 4. oldebarn. Hun hadde ikke vært på Bekkestua, men ellers hatt en god dag. Vi hadde det som vanlig hyggelig, og mor syntes bildene fra barnedåpen var fine. Hun var veldig opptatt av oldebarna Emily, Kaia, Jonas og lille Georg.
Dagen etter, da både Ellen og jeg ringte henne flere ganger uten få svar da det var blitt middagstider, kjørte vi til Kleivveien, og der fant vi henne liggende i sengen sin – så fredsomt, med armene i kryss over brystet. Tøflene hennes stod parkert på millimetern ved siden av sengen. Den damen hadde orden og kontroll på alt, helt til det siste.
*
Mor hadde sine første barneår på Ankenes ved Narvik. De var 3 jenter og 3 gutter. Alt var normalt i den unge familien - inntil Bittelille julaften 1931. Mor var 9 år gammel. Hennes far, Hjalmar, som var mekaniker på fabrikken over fjorden, brukte en tresnekke til og fra jobb. På vei hjem i mørket sammen med noen kamerater, kolliderte de med et sjømerke, og Hjalmar falt i sjøen. Kameratene fikk dratt ham opp av det iskalde vannet, men de la ham på ryggen på dørken, så han ble kvalt. Plutselig var ALT forandret for den unge familien.
Tilbake stod min mormor, Ølgaard Iversen, alene med 6 mindreårige barn, helt uten det vi i dag tar for gitt av sosiale støtteordninger. Men Ølgaard var ikke typen som ga seg over, så hun pakket sammen ungene og det viktigste de måtte ha med seg, og tok rutebåt og tog sydover til hovedstaden. Her fant Ølgaard husly og diverse jobber, så de klarte seg. Barna lærte av sin mor at ingen ting kommer av seg selv – man må yte før man kan nyte – mor sa det ofte.
Etter en tid hadde Ølgaard spart nok penger til å kjøpe leilighet til seg og barna, men depositumet forsvant i lommen til en uhederlig person. Dette må ha satt en støkk i Ølgaard, for hun fortalte meg om det etter at jeg ble født mange år senere. Det gjorde inntrykk på meg også!
Men Ølgaard stod på og hun og barna fikk både leilighet og et godt liv, og hun selv møtte en ny og snill mann.
**
Etter hvert traff mor også mannen i sitt liv, min far, Finn. De gikk et år sammen på Svaes danseskole. På nyttårsballet danset de alle dansene sammen, og den 4. september ble jeg født.
Kari fikk aldri muligheten til noen høyere utdannelse, på grunn av det som skjedde bittelille julaften 1931 ved Narvik. Men hun hadde et godt hode og hun hadde lært av Ølgaard å stå på. Så hun jobbet seg opp og kom etterhvert inn i Elektrisk Bureau, senere ABB, hvor hun ble gruppeleder for etterkalkulasjon av anbud. En flott og velfortjent «klassereise».
Far hadde også et godt hode, og var en forsiktig mann, for han hadde levet i to verdenskriger, og mente det bare var et tidsspørsmål før den 3. ville begynne. Men den ble det heldigvis ikke noe av, så etterhvert flyttet vi til Sturlas vei på Holmen. Jeg begynte i 1. klasse på Slemdal Skole, men midt i skoleåret, flyttet vi til Kleivveien på Bekkestua, og da jeg skulle avslutte skoleåret på Slemdal, hentet mor meg der hver dag, og så tok vi trikken ned til Majorstuen og byttet ti Kolsåsbanen hjem til Gjønnes.
En ettermiddag vi gikk av på Gjønnes stasjon, oppdaget mor at hun hadde fått tilbake 60 øre for lite i vekslepenger av konduktøren. Mor, som vanligvis var ganske mild og rolig, var rasende. Jeg var bare trett og ville hjem. Men vi skulle ikke hjem, men ta trikken helt til Etterstad, hvor Kolsåsbanen hadde kontor, og der fikk mor tilbake de 60 ørene hun hadde fått for lite av konduktøren. For selv om det ikke var så mye, var det våre penger, og når man blir lurt, så skal man ikke bare stå der og la det skje, men stå i mot (Husk leiligheten i Hegdehaugsveien)! Det hadde mor lært av sin mor, og det lærte jeg av min mor, en mørk og regntung ettermiddag og kveld i 1956 på Kolsåsbanen!
En motpol til denne tøffheten din mor, var foruten din ubetingede kjærlighet til, og interesse for oss i familien –din lidenskap for klassisk musikk. Du lærte meg å like Mozart og Bach, pianokonserter - og leeeenge etterpå også opera. Til min konfirmasjon ga du meg en Bang & Olufsen platespiller, og en LP-plate med Bach. Takk for den gaven, mor. Jeg har den alltid med meg, overalt hvor jeg er.
Etterhvert traff jeg min egen kone, Ellen - vi har 40 års bryllupsdag den 1. juli i år - og mor og Ellen ble veldig gode venner – venninner vil jeg nok si. Og Ellen satte pris på mors smittende latter og grenseløse omtanke og interesse for andre - særlig sine barnebarn og oldebarn.
Nå vil Nina og Karen si noen ord til Kari, SIN FARMOR . . .