Einar Hauge

Til minne om Einar, den store høvdingen, hvis visdom resonnerer i sjelen som hvisken fra tidevannet, føler jeg behov for å sette ned disse ordene, ydmyke som de måtte være, for å gi ham den hyllest han fortjener. Å gå sammen med Einar var som å være ved siden av et eldgammelt tre, hvis røtter flettes sammen med tidens visdom, og nærer jorden rundt det med stille visdom. Einar lærte meg å møte livet på strak arm, uten å vende meg bort fra vanskeligheter, men med nåden til en som vet at tiden, nådeløs som den er, kan temmes med den rette ånden. De eldste har denne gaven - de gir videre det usynlige, sannhetene som ord ikke kan nå, og Einar gjorde det med hver gest, hvert blikk, hvert smil, alltid med det subtile til dem som ikke trenger å påtvinge seg å være en gigant . På sin siste reise så jeg en mann som møtte motgang med roen til en som vet at livet er et veikryss, og at hvert skritt, uansett hvor tungt det er, er en del av veien. Smilet han delte med meg sist vi møttes, holder jeg inne i meg som et fyrtårn - subtilt, men likevel strålende. Det var en gave, et farvel, og samtidig en påminnelse om at livet, med all dets smerte og usikkerhet, fortsatt er noe å ta vare på. Og så, denne hyllesten er skrevet, et skjørt forsøk på å udødeliggjøre storheten til @ BIG CHIEF

En siste hilsen og takk for din innsats til den kulturelleskolesekken på Huseby. Skedsmo Historielag

Du vil bli savnet, kjære onkel Einar. Du har vært en viktig person for meg i alle år . Takk.