Kjære vakre, snille, gode, vidunderlige og fantastiske mammaen min, som døde fra meg så brått. Du var så full av glede og livskraft. Så mye pågangsmot og styrke. Så mye humor og latter. Du så det beste i alle, og voksne, barn og dyr ble trukket til deg, til varmen din. Den tindrende gleden din over de minste ting var smittsom; å være sammen med deg gjorde dagen lysere og himmelen høyere. Du gikk på problemer med krum hals, og du blåste i bagateller. Da jeg var liten og syntes noe var leit, trøstet du meg med mye kjærlighet og klokskap. Du lærte meg å ikke bry meg om det som var trivielt. Du lærte meg å gjøre noe med det man kan gjøre noe med. Og du lærte meg at det nesten alltid føles bedre i morgen.
Jeg har vært stolt av deg så lenge jeg kan huske. Allerede som liten var jeg så stolt at jeg skrøt av deg til vilt fremmede, som den gangen da jeg var 7 år og du tok meg med på Hansen & Dysvik i Grensen. Jeg hadde på meg en gråblå kåpe du hadde sydd til meg, med minkkrave. Mens du gikk og kikket på gardinstoffer, gikk jeg bort til en vilt fremmed dame for å vise henne kåpen. Er ikke kåpen min fin? spurte jeg, og damen kunne selvfølgelig ikke annet enn å bekrefte at jo, kåpen var fin. Det er mamma som har sydd den! Er hun ikke flink? Akkurat da kom du og hørte hva jeg sa, smilte brydd til damen, og tok meg med videre. Men jeg var kjempefornøyd over at jeg fikk gjort andre oppmerksom på hvor flink du var. Det var jo også veldig mye å være stolt av du var så flink til å håndtere alt mulig, ikke minst årene da du var alenemor, fulltids advokatsekretær og samtidig jusstudent at du fikk til dette er virkelig noe å være stolt av. Jeg var også stolt over at du var så blid og hyggelig med alle, og gledet meg alltid til å ta med nye venner hjem, så de kunne få møte deg og oppleve hvor fantastisk du var. Og ganske riktig, de ble imponert. Særlig punkervennene som kom på besøk i Eilert Sundts gate 28 med grønne og rosa hanekammer midt på 80-tallet. Et par naboer sa de syntes du ikke burde slippe dem inn, de så farlige ut. Men du kom smilende ut i gangen da jeg åpnet døren for dem, kastet et blikk på de knallfargede sveisene deres og utbrøt ivrig: Så fantastisk fine farger! Hvordan har dere fått til det? Er det noen som vil ha vafler?. Solstråle-mammaen min.
Da du og Hugh midt på 90-tallet påbegynte 20 års utlendighet i Venezuela, Singapore, Qatar og Australia gikk du igjen på med krum hals, gjorde deg kjent, skapte hyggelige og gjestfrie hjem, lærte det lokale språket. Du skaffet deg venner og bekjentskaper over hele verden ettersom dere flyttet fra sted til sted, og gjorde det best mulige ut av ditt nye liv som husmor. Å ikke jobbe var en stor endring og utfordring i livet ditt, etter at du hadde jobbet som advokatsekretær og deretter jurist hele ditt voksne liv. Men du klarte selvfølgelig å få også dette nye utenlands-livet til å fungere, slik du klarte alt annet. Det handlet om dette livsmotet ditt, som jeg også er så stolt av. Du presterte til å med å ta førerkort for første gang i ditt liv, i Venezuela i en alder av 52 år. Vel kjørte du litt som en venezuelaner, med mer temperament enn vi er vant til på norske veier dette var den eneste trafikkulturen din venezuelanske kjørelærer kjente og kunne lære bort. Men du sørget for at du ble uavhengig og kunne komme deg omkring uten hjelp av andre.
Og så ringte du hjem til meg. Sendte mailer hjem til meg. Snakket på Skype med meg. Jeg var over 30 år, men du passet likevel på å sjekke været på VG, og når jeg skulle på jobb i Oslo om morgenen, hadde du ofte sendt meg epost med beskjed om at det var ventet regn, så jeg måtte huske å ta med paraply. Eller at det skulle bli kaldere, så jeg måtte huske lue. Og så fløy du til Oslo fra Singapore i 2003, kun for å overlevere meg en pakke Tamiflu. Det var fare for fugleinfluensa, og Norge hadde ikke tatt inn nok medisin. Du fikk en pakke av legen din i Singapore, og så gikk du til en ny lege og fikk en pakke til. Jeg takket, og spurte hvorfor du ikke bare sendte medisinen i posten til meg. Du ville ikke risikere at pakken kom bort, eller at det ble problemer med ulovlig sending av reseptbelagte legemidler. Så du fløy tur-retur Singapore-Oslo bare for å gi meg medisin, som jeg mest sannsynlig ikke ville få behov for. For en mamma!
Det var så godt å få deg hjem igjen i 2017. Da skulle dere hygge dere og være fulltidspensjonister. Og så ble du så syk, og så ble ingenting som planlagt. At din siste tid her i livet skulle bli så smertefull, tung, forvirrende og skremmende har vært uutholdelig vondt å være vitne til, og del av. Vi gjorde så godt vi kunne, trøstet deg, forsøkte å gi deg nye opplevelser, utflukter, noe annet å tenke på. Vi klemte deg og strøk deg på kinnet, på pannen. Det hjalp litt, iblant. Men sykdommen var så mye sterkere enn hva både du og vi kunne hamle opp med. Jeg er så glad for at du slipper å ha det vondt mer, og særlig for at du slipper å være så redd. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være sammen med deg og holde deg da du gikk ut av livet. Og så er jeg så uendelig takknemlig for at jeg fikk akkurat deg til mamma! Tusen, tusen takk! Men jeg savner deg så voldsomt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Hvil i fred, elskede mammaen min.
Vera.
Vis mer
Vis mindre