Kjell Henriksen

Minnetale fra begravelsen: «En bestefar har varme hender og et lunt fang. Hos han er det trygt og godt å være. Han tar deg tilbake til gamle dager og har kunnskap og erfaring uten like. Sammen med han er det alltid tid til lek og moro. Bestefar deler mange gode opplevelser og han får deg alltid til å le». Som er akkurat den bestefaren vi kjenner. For oss barnebarna har det aldri vært et tryggere sted enn i dine hender og på ditt fang. For på ditt fang kunne vi underholde oss selv med å dra deg i kinnskjegget, mens du jamret og bar deg, til du kom på at vi tross alt var mindre enn deg og kunne løfte oss opp i luften, så vi ikke rakk hverken deg eller kinnskjegget. Du har latt oss få oppleve Thorud, gården din, som i hele vår oppvekst har vært din hjertesten. Her har du hatt oss tassende med på gårdsplassen, i låven, på jordet og i hus, ikke bare i dine fotspor, men også til fotsporene vi ikke lenger ser etter våre oldeforeldre. På veien er nok du den som har lært oss «at hvis vi faller av hesten, så må vi opp igjen og fortsette videre». Du var alltid med ut i snøen for å se på oss ake ned låvebrua og fikk oss raskt opp på beina så vi kunne løpe opp for en ny runde, men jo mer moro vi hadde, jo mer fristet det å ta aketuren ned jordene. Du stod med lua tredd over skallen (men ikke øra), rudolf-nese og sneipen i munn´ og så oss fornøyde på akebrettene i ferd med å stupe utfor jordekanten. Ikke visste vi at du like fornøyd i vår avsats skulle fortelle oss at der nede stod det sultne bjørner klare til å ta oss imot. Dette endte med en ufrivillig donasjon av rumpeakebrett til trolig oppdiktede bjørner, barnebarn som brått syntes det var helt greit å sitte stille og lage snølykter, og en bestefar som sannsynligvis var mer enn bare lettet for at han ikke måtte begi seg ut på barnebarnjakt og plukke oss opp en etter en i snødunene. Du og vi hadde det ikke mer moro enn det vi lagde selv. Det skulle ikke mer til enn et smil fra deg, så var barnebarnas oppmerksomhet og bestefarshjertet fulladet. Dette har vist seg aldri skulle endre seg med tiden, til tross for at vi er blitt voksne og du bare gammal. Nå liker jeg å tro at du tenker for deg selv «frekk er´a au», så da tenker jeg at det er på sin plass å minne deg på barnebarnas nasjonalstrofe i bestefars nærvær: «Kjell, pell, potetskrell, landa på en karamell». Det var kun enkelte ting som kortvarig kunne stjele oppmerksomheten din fra oss de siste årene: Sushi, pølser, bokkøl, søtsaker og av en eller annen grunn den fascinerende gressklipperen utenfor vinduet ditt. Jeg lover at dette bare er en stor takknemlighet pakket inn i litt tøff kjærleik, for til syvende og sist, så var du alltid å finne når vi trengte deg. Så si meg, bestefar. Hvor er du nå? Overalt? Ingen sted? Helt usynlig? Jeg ser deg overalt i kornåkerens vindbølger. Du finnes overalt i bakgrunnslyden av en radio. Overalt er du i enhver kringlebit og overalt i Enebakk, er deg. Jeg finner deg ingen steder til å klemme. Jeg har ingen sted å ringe, ingen steder å nå deg og du er intet sted å sitte med. Helt usynlig derimot, finnes du i oss. Gjennom din eldste datter Cathrine som finner ro i eget selskap og liv i andres. Hun som du, takler en sykdom med latter, selvironi og galant mot. Den som alltid står i bakgrunnen og beskytter oss uten at vi helt ser eller forstår det. Sist, men ikke minst finnes du i hennes forkjærlighet til gjærbakst. I Marianne møter vi deg som et naturlig midtpunkt. En som trekker til seg mennesker uten å prøve. Du som er der i hennes rockefot som svinger til både danseband og det norske 80-tallet. Hun med de morsomme historiene som innimellom er for gode til å være sanne. Du fins i dine begge døtres raushet og hvordan de er i stand til å ta nesten hvem som helst under vingene sine, selv om det mange ganger strider mot deres egne følelser. I dem lever du videre i deres lattermilde, fjasete og sprudlende vesen. Helt usynlig er du å se i ditt eldste barnebarn, Cato, sin kjærlighet i å sitte bak rattet. Tungt eller lett kjøretøy har ikke all verden å si, så lenge den putrer av gårde på bensin og ikke strøm. Du er å se når han rusler over gårdsplassen i reflekstøy, men også i hans arbeidsomhet og trivselen av å være på jobb. Jeg ser deg kanskje aller best i hans glede ovenfor mors hjemmelagde kjøttkaker. Ditt rette element var nok gården og dens landskap og den samme tilfredsheten ser jeg i Sondre, når han er på vannet med fiskestanga. I han ser jeg deg som alltid ser løsninger enn problemer og som ikke gjør forskjell på de du er glad i. Du var så uselvisk og handlet uten å tenke på ditt eget beste, noe som skinner godt igjennom Jonas. Han som lett står opp for andre mer enn seg selv, til tross for at det går han selv på bekostning. Han som du, får hvem som helst til å trekke på smilebåndet og er som oftest en større trøst enn det han selv aner. Ta likevel ikke guttas sprell for gitt, for hverken du eller dem ville takket nei til en god bygdefest. Så har du deg og meg. Vi er litt som brannmenn du og jeg, for vi slukker alltid alle andres branner før vi tar kontroll på våre egne og hvis noen ser oss løpe, så er sannsynligheten stor for at alle andre burde gjøre det også. For å ta ting med en stormende ro, er vi gode på; men det betyr ikke at det ikke tordner for oss engang iblant også. Ikke minst kan vi det å le av oss selv, for selvironien har ingen grenser og den har du og jeg hatt det mye moro med i alle år. Helt usynlig finnes du også i din bonussønn Roar; som hjelper de fleste selv om kroppen er støl. Han som også går som en klokke og må trekkes opp en gang iblant for å spenne fjæra. Ved siden av seg har han Randi som har hjulpet litt til å holde deg i øra, men som deg, er hun en bauta. Sammen, har de gitt deg to flotte barnebarn som du også har etterlatt deg spor i. Anders som i likhet med deg viser at ingen motgang er for stor å håndtere og Signe som lever som våren med et livende sprell. I de ser jeg deg bestefar, for de byr på seg selv på måter jeg på et vis kun har sett i deg. Det har kommet deg godt med, noe det vil for dem også. Tiden er det eneste i livet vi aldri kan løpe etter og ta igjen. Nå har vi ingen mer tid igjen med deg og tiden sammen ble altfor liten. Om du bare kunne komme tilbake for en dag til, bestefar; så vi kunne tittet gjennom kikkerten utpå jordet etter rådyr, rev og harer. Bare en dag til, så vi kunne sitte i sofaen på Thorud og spise epler med epleknivene du hadde stående ved sofakroken. Bare en dag til, så lover jeg at vi alle skal løfte blikket opp fra telefonskjermene, ta ut øreproppene og helt og holdent ha en hel dag med bare deg. For tiden om en siste dag og en siste gang, har så lenge virket så fjernt. En dag var den siste gangen du lo deg i hjel av Grevinnen og Hovmesteren på lille julaften. En dag var den siste gangen du kjørte gråtassen. En dag var den siste gangen du ga meg en klem. Ingen andre i mitt liv, vil være med i de stadiene av livet der du har vært med meg. For du har sett alle sider med meg, som barn, ungdom og ung voksen. Du har sett meg på det gladeste og det såreste. Du har gitt meg så mye fint å se tilbake på og jeg må se meg selv som heldig som har alle disse minnene, som gjør at jeg aldri kommer til å glemme deg hvor enn jeg er. Nå er vi kommet til den tiden hvor jeg vanligvis ville holdt deg i hånden, gitt deg en klem og sagt at jeg er glad i deg. Du ville som vanlig tatt dette imot uten et ord eller kanskje allerede på vei godt inn i cowboy-strekken din. Så ville jeg klappet deg litt på brystet og spurt «Du er vel litt glad i meg også?», og du ville fnyst, til og med kanskje gryntet «jeg er vel det» med et smil på lur. Med smil om begge munn, ville jeg tatt på meg jakken, sagt farvel til vi sees neste gang og forlatt deg til middagshvilen. Ikke denne gangen. Ikke i dag. Denne gangen har du hengt kroken på døra og parkert raggsokkene. Denne gangen er det vi som mistet den umistelige. I dag forlater du meg til din evige hvile og et farvel som er altfor vanskelig å ta. For du bestefar, som i mitt liv var en av de første til å holde min hånd; er jeg en av de siste til å holde din. En hånd jeg skulle holdt en gang til, bare en siste gang, godt vitende at det fortsatt ville blitt en gang for lite. Mine hender skal likevel få holde deg en siste gang og du skal få ligge trygt mellom flere varme, kjærlige og sørgende hender. Sammen skal vi gå dine siste skritt og ha vårt siste øyeblikk med deg. Sammen skal vi minne deg med latter og gråt. Sammen savner vi deg. Kjell, pell, potetskrell; min kjæreste bæssfar: Så er jeg vel litt glad i deg også. Litt for glad i deg. Ha det bra til vi sees igjen og sov godt.

Vår dype medfølelse!

Til min umistelige, elskverdige, godhjertede og snilleste bæssfar. Jeg liker å se for meg at din bortgang var litt som å kjøre traktoren på jordet. At du ble beroliget av vuggingen, med vinden i kornet og kjente sola i ansiktet. At du kunne se på alt du skulle høste og etterlot deg en glatt og ryddig sti bakom deg. At du kjente en fred med å kjøre inn mot solnedgangen til en klarere og blåere himmel, et annet sted. Det ligger noe i uttrykket «du kan ikke beskrives, du må oppleves». For ordene blir for fattige til å beskrive hvordan du var alt for oss. Jeg kan skrive alle slags mulige minner, gullkorn og hvordan dine bestefarsklemmer og smil gjorde noe med oss. Jeg kan skrive alt om hvordan jeg føler at noe mangler etter at du dro, eller om et savn og en sorg som er en hjemløs kjærlighet og ikke har noen plass å gå. Det finnes ingen sykkelhjelm mot livet, men du som bestefar var nærme nok. Du som alltid sørget for at vi hadde oksygenmasken på først, før du satte på din egen. Du som gjorde myr om til den fineste jord. Du som reparerte sprekkene i andre. Du som lånte bort startkabler til (u)takknemlige sjeler tomme for batteri. Samtidig, så sydde du aldri puter under armene på oss. Du pakket oss ikke inn i bobleplast, men du var der til å hjelpe oss når vi falt og ikke klarte å stable oss opp på beina på egenhånd. Fornøyd har du blitt bært mer eller mindre knelende i trappeoppgangen på Romsås, klar til din datters bursdagsselskap med et stort smil og en Elvis-versjon av «oh yeah!». Fornøyd du satt på julaften og ble servert øl og smultringer til frokost, klar til å være med på «rulling» med barnebarna dine. De fornøyde øyeblikkene av å lukke opp øynene og se de du var glad i, med noe av det mest genuine smilet jeg noensinne har sett. Den mannen som mistet billappen til sin store besvær, men som i det minste beholdt humoren med rullatorlappen. Han som subbet og trasket i gangene, men plutselig skrudde opp turboen og pilte av gårde som et skudd. Han som «aldri» hadde en elektrisk rullestol, men en scooter. Den mannen som innimellom klødde seg så følt i huet at han var redd for å flis i fingeren. Han som gikk og gikk, men aldri kom til døra. Den tålmodige, men som tok ansvar for å ordne seg selv om ting gikk litt sakte. Som på julebordet når tante var for treg og litt gjerrig på akevitten, så den tok du på en slurk alene mens hun ikke så og var for «opptatt» med skravla. Sideblikket når vi var litt forsiktige på tempoet da vi hjalp deg med å spise. Han som ventet, sjeldent sa ifra og lett følte seg til bry for andre den siste tiden, om det skjedde eller var noe «ekstra bryderi». Han som har vært på cruise og reise i Dubai og kom hjem med historier om skikkelig «guttastemning». Han som koste seg foran TV-en med potetgull, noe digg i glasset og Rosenborg-kamp. Du som storkoste deg med mat og elsket å smake på nye ting. Han som lærte seg å spise kebab, sushi og «syrisk pizza». Bestefar den konfliktskye, som alltid tenkte at enten så går det bra, eller så går det over. Det har du fortsatt rett i. Du som var så takksom for det minste. Han som alltid svarte «du er jo her nå» hvis vi beklagde for at vi ikke hadde vært innom. Han som ikke forandret den gode i seg, etter at han ble syk. De snille øynene, det gode smilet og de varme hendene. Lyden av latter og et nærvær som ga hverdagen så mening, et innhold. En bestefar, en far, en fotefar som vi kunne følge i all vår tid. Du eide ikke alle svar, men gikk ved siden av oss mens vi fant vår egen sti. Du som også har vært liten engang og trengt en hånd å holde i, til å vokse opp til å bli vår trygge klippe og hånd å holde i. En bestefar i livet som har vært god å ha. Nå er det stille og denne stillheten har fått blitt en bråkete lyd. Lyden av å miste deg. Nå kjennes det tomt. En tomhet av den delen av oss du tok med deg da du dro. Nå bestefar, er du et minne som alltid er med. Et minne som alltid er i hjertene våre et sted. Nå bestefar, er du en påminner om at livet gir og tar. Så heldig jeg er med livet som fikk deg som bestefar, men så urettferdig av livet og ta deg fra oss på flere måter enn bare en. Vit at i en verden av midlertidighet, så vil du alltid være vår evighet. Jeg ønsker å avslutte en sangtekst som minner meg om deg: «En bæssfar ha sletti i mange år, ødelagt kroppen sin i ærbe på gård. Han har hølt på me maskin og dieselfat, gjort ærbe i både glede og hat. Og alle vil huske han ferr den han va, en ærbesmann en gohjerta kar. Han va en trofat slitar han bæssfar han, itj mang ha ærbet så my som han. Oppe tidle og sent i seng, han ha alder vørri kravstor på peng. Men no så e d slut» Jeg vil også avslutte med at jeg savner deg. Jeg er for alltid glad i deg. Takk for at du var du. Hvil godt.