Mari-Ann Kjøita

️ Kjære, hjertegode Mari-Ann ️ Den første gangen vi møttes, brøt vi ut i latterkrampe av noe som tilsynelatende bare vi forsto. Alle andre satt like alvorlige, mens vi lo så tårene trillet. Alt som skulle til var å veksle et blikk på tvers av rommet, og så skjønte vi begge at vi hadde fått ei ny venninne. Siden da har vi gått mange titalls mil sammen, slitt ut flere par tursko, delt et uanstendig antall nistepakker, funnet opp helt nye middagsretter, byttet mer og mindre vellykkede bakverk, delt livshistorier og irritert oss grønne på bagateller. Vi har grått litt, og ledd mye. Vi har vært slitne og vi har vært energiske. Vi har diskutert, og vi har blitt enige. Vi har vært svært ulike, og klin like. Vi har delt, sett, ment og hørt. Dansa, klatra, og ramla. Og lagd en hel masse minner. Det er ikke mange dager siden vi lo så vi gråt av oss selv. Det er ikke lenge siden vi gikk tur og «tømte tankebøttene» mens vi planla alt vi skulle gjøre fremover. Det er ikke lenge siden vi satt med kart og planla turer for våren og sommeren, med kaffe i koppene og klirringen av strikkepinnene dine som bakgrunnsmusikk. Det er ikke lenge siden de siste «glad i deg»-hjertene ble sendt på melding, og det er få dager siden de siste «dette skal gå bra»-klemmene ble gitt. Men så var det ikke mer tid igjen. Latteren har stilnet, og strikkepinnene er lagt ned. Det er ufattelig å sitte igjen med minnene alene, og uvirkelig å må gå videre uten deg. Du var så tilstede i livet, kjære du. Du hadde så mange ting du ville oppleve, du hadde flokken din som du skulle ta vare på, og prosjekter du skulle fullføre. Tankene går først og fremst til dine aller kjæreste, nære. Det føles så fryktelig urettferdig at de ikke skal få ha deg hos seg lengre. Alt skjedde så fort og det blir så vanskelig å begripe. De betydde alt for deg. Kjære Mari-Ann. Du har satt dype spor der du har gått, og minnet ditt vil leve videre sammen med alle som er glad i deg. Jeg lover deg at jeg skal gå alle de turene vi skulle ha gått sammen. Jeg skal smile av stein i skoen, alltid ha P.P. i sekken, og jeg skal ikke spise hekk. Og en dag, når sorgen har dempet seg litt, skal jeg le så jeg griner av noe bare vi skjønner. Det er med stort savn men med størst takknemlighet at jeg sier tusen takk for følget, og sov godt. ️