Lars Kristian Gylver

I går døde min elskede Lars Kristian. En helt spesiell mann og pappa. Verdens beste venn for meg og mange andre. For ett år siden fikk han konstatert alvorlig kreft med spredning og et uforutsigbart men relativt kort tidsperspektiv. Han fikk lite effekt og mye plager av kreftbehandling, og valgte å bare få palliativ behandling etter nyttår. Det viktigste i livet hans var familie og venner, hans kunstneriske arbeid, Molly (den gamle seilbåten han pusset opp) og Milla (vår fire år gamle Jack Russell terrier). Jeg er uendelig takknemlig for at vi fikk 35 gode år sammen. Han fridde tredje gang vi møttes, så veien ble til mens vi gikk sammen. Vi var ulike hva gjelder tro-livssyn og de fleste interesser, men respekterte og beundret hverandre enormt. Lars Kristian var en fantastisk mann, både utenpå og inni. Han hadde en utstråling, kraft, energi, lekenhet og skaperglede som satte spor over alt. Han så folk, hadde kjemi med alle slags folk, og lyttet fram fortellinger fra alle han møtte. Han var tøffere enn alle andre, løp rundt Jamaica og Mallorca og 100-kilometer i Russland med landslagstrøya på, men det var jeg som måtte skryte av det. Han var en dyktig (og umåtelig sexy) håndverker som satte gips-spor mange steder i byen, og han laget verdens mest fantastiske bilder – sjekk Gylver Art. Han lo i stykker en sofa når han satt og leste Tommy og Tigern, var en fremragende menneskekjenner, hel ved, kompromissløs i forhold til kvalitet på eget arbeid. Han var verdens beste uskolerte pedagog, kunne utrolig mye rart, og åpnet naturens og kreativitetens mirakler for ungene. Han var tydelig og generøs, klok, ikke tam. Han var elsket av så mange, og jeg var verdens heldigste. Elskede Lars Kristian, takk for all kjærligheten. Til dere alle: Ta vare på kjærligheten. Ikke vent på den rette, men gjør den du møter eller lever med allerede, til den rette (hvis det er mulig, det er det ikke alltid). Dyrk hverandre. Velg deres kamper. Lag minner. Bjuda på. Og ta vare på de rundt deg som ikke har så mange.