Olav Øystein Siggerud

Det var trist å høre om Olav. Det er ikke så mange uker siden jeg fikk ham på tråden da jeg ringte til Grete. Jeg ønsker deg alt godt, Grete! Så fint at dere har lagt ut talene så alle kan få se! Hilsen datteren til Gretes gode venninne Olaug, Anne Sofie

Hilsen også til din familie fra slektning Bjørn (95 år).

Minnetale for farfar, lest av Helle i bisettelsen. Kjære farfar. Selv om man vet at alt en dag tar slutt, kan man aldri forberede seg nok på å miste en som man står så nær. Miste en som man alltid har sett opp til og beundret. Det er så utrolig rart at nettopp du er borte, Du som alltid har vært der for meg. Alltid stilt opp for meg, og alltid lært meg så utrolig mye. Du har blant annet lært meg verdien av en kongle, og hvor mange man kan samle i løpet av en sommer med lommepenger som motivasjon. Du har lært meg hvordan jeg skifter dekk på en bil, noe du mente enhver person med lappen måtte kunne. Og da mamma og pappa bestemte seg for å ta en tur utenlands, bestemte du og farmor dere like greit for at det var på tide at jeg lærte meg å ta mine første skritt. Du har også lært meg at man kan si: «alt jeg ønsker meg er snille barnebarn» til hver eneste bursdag og julaften, selv om man allerede har det. Ikke minst har du lært meg hvordan man er en dårlig taper, og en enda verre vinner, og at man alltid skal avslutte en runde vri åtter med ordene «brahm brahm brahm puff» mens man slipper vinnerkortet fra minst 1 meters høyde. Jeg var så utrolig glad i deg farfar! Og vi var gode venner vi to, med vår ertende og frekke humor som nesten alltid fikk frem et smil, og en hånelig latter. Jeg tror det hele startet da jeg var liten, og du lærte meg at: «alt som ligger på gulvet er til å tråkke på», inkludert barnebarn. Senere lærte jeg meg at dette også inkluderte besteforeldre, spesielt morfarfarer. Selvfølgelig skjønte jeg alltid hva du egentlig prøvde å lære meg, at jeg måtte plukke opp tingene mine og rydde etter meg, og det har jeg nok også lært, til en viss grad, takket være deg. Du hadde også andre måter å oppdra oss barnebarna på. For eksempel med de håndlagde risene som stod stående på hytta i Bø. Vi fikk vi jo aldri ris, men trusselen om ris fikk oss til å vise deg den respekten du mente du fortjente. Iallfall til vi ble gamle nok til å innse at det kun var tomme trusler, og vi samlet alle risene vi kunne finne for å ta hevnen vår. Vi ble altså mer utspekulerte med årene takket være deg, og da du skremte oss alle med et hjerteinfarkt, bestemte vi oss like greit for at det var på tide å beslaglegge alle røykpakkene du gjemte rundt i blomsterkassene på terrassen, og i vedstablene på hytta. Jeg minnes utallige ganger på denne hytta, i Bø: hvor du stelte i stand Bø sommerland 2 for oss i egen hytte-hage med vannspredere og alt for små plastikk badekar. Jeg minnes også turer til «badekaret» og inn i huggormgress med slagstøvler på. Blåbærturer, fuglekasse snekring, flaggheising, nedbør måling, pepperkakebaking, grillkvelder med myggspray, og legokloss tårn helt opp til taket er andre ting vi har vært så heldige å få oppleve med deg. Du lagde også tur-stokker til oss på hytta i Bø, som du så fint dekorerte for oss med svimerker i alle former og figurer, og ringer tilsvarende årene vi fylte. Det var alltid en sann barndomsglede å komme til hytta å få enda ny ring på stokken, som markerte enda et år fylt. Så fort vi vokste ut av stokkene våre, ble det lagd nye for oss, og vi kunne se hvor stolt du var over oss hver gang en ny ring eller stokk kunne lages. Turene til Seljordsvannet må også nevnes, hvor vår spreke farfar enten ble med på tråkkebåt-tur, eller fulgte stolt med fra vannkanten mens barnebarna stupte fra flytebrygga for 10kr per stup. Hver sommer var Bø sommer, og jeg er så utrolig takknemlig for all tiden du tilbragte sammen med oss og hvor tilstedeværende du alltid var. Vi er så heldige som har hatt en farfar som deg. En farfar som var brun året rundt. En farfar som hadde retten til å stå opp sist av alle på hytta. En farfar som alltid visste best. Og en farfar som ble feiret av hele Norge på bursdagen sin, den 17. mai. Jeg kan ikke fatte at du er borte, kan ikke fatte at jeg ikke skal lære enda mer av deg, eller at du ikke skal være her for å se meg fullføre medisinstudiet, noe jeg vet du gledet deg til nesten like mye som meg. Endelig kunne du få din personlige lege, og endelig kunne en ny person i familien ta over kvakksalver praksisen din. Å vise frem hvor stolt du var over andre, var en ting du var meget flink til. Og jeg vet hvor stolt du var av meg, av kona di, livet ditt, vennene dine, barna dine, svigerbarna dine, alle barnebarna dine, og oldebarnet ditt. Og ikke minst keiserpingvinen Nils Olav, en historie vi alle har hørt flere ganger enn vi egentlig trengte. Men det du kanskje ikke visste, er hvor stolte vi er over å ha hatt nettopp deg i livene våre. Jeg skulle så gjerne alltid hatt mere tid med deg, bare en klem til, en samtale til, og et smil til... men sånn er det ikke.. selv om jeg ikke kan forstå det helt enda. Du var en sprek, tilstedeværende, støttende, stolt, kunnskapsrik og god farfar, en ordentlig god farfar. og jeg er så utrolig stolt over å ha vært din «snupp nr. 5». Tusen takk for alle minner.. minner jeg vil ha for livet. Hvil i fred farfar.

Minnetale Olav Siggerud, lest av presten i bisettelsen. I dag tar vi avskjed med Olav, som har levd et langt og innholdsrikt liv. Vi skal nå dele noen hendelser fra hans liv og minner som dere nærmeste har fra årene sammen med ham. Olav ble født 17. mai 1931. Han vokste opp på Bekkelaget sammen med foreldrene Thor og Wally, hans eldre bror Thor og Bestemamma og Bestepappa, som også bodde i samme hus. Han gikk på Bekkelaget skole og fortsatte på Holtet høyere skole. Grete minnes at Olav håpet de skulle komme i samme klasse. Det ønsket fikk han oppfylt da de begge valgte real-linjen på gymnaset, og de feiret russetiden sammen i 1950. Samme år startet Olav på befalsskolen, og dette ble starten på hans lange karriere i Forsvaret. Olav ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1954 og Hærens stabsskole i 1965. Han tjenestegjorde en rekke steder, blant annet som instruktør ved Krigsskolen, stabssjef ved Brigaden i Nord- Norge, stabsoffiser ved Forsvarets overkommando/Hærstaben. En tid tjenestegjorde han som nestkommanderende ved HM kongens Garde. Fra 1977-79 var han sjef for Skyte- og vinterskolen for infanteriet. I 1979-80 stabssjef for 6. divisjon og i 1980-82 sjef for Brigaden i Nord- Norge. Han tjenestegjorde så fra 1982-85 i den internasjonale militære stab ved NATO i Brussel. Videre var han sjef for Plan- og beredskapsavdelingen i Forsvarets overkommando i 1985-86, stabssjef ved Forsvarskommando Sør- Norge i 1986-88, og til sist sjef for Vestre Oslofjord forsvarsdistrikt/ Telemark infanteriregiment nr. 3 fra 1988 til han gikk av med pensjon 1. mai 1991. Ved uteksaminering fra Krigsskolen, søkte Olav seg til IR6 og Hønefoss. Der bodde og jobbet allerede Grete og her startet deres lange, gode liv sammen. Olav likte godt at ting skulle være i orden og system. Slik ble det også i familien. Grete og Olav forlovet seg i 1954 og giftet seg i 1956. I 1958 ble Øystein født, Eirik i 1960 og Gro i 1962. Yrkeskarrieren var viktig for Olav og han jobbet mye. På hjemmebane var det Grete som styrte, og når han ikke skulle gå i uniform var gjerne spørsmålet: «Hva skal jeg ha på meg i dag Grete». På jobbreiser var alltid kofferten klar og pakket av Grete. Familielivet ble svært preget av jobben som yrkesmilitær og det ble mye flytting på hele familien. Øystein, Eirik og Gro har mange gode minner fra forskjellige steder de har bodd og ferier familien hadde sammen. Det var campingtur med hele familien og utstyr i folkevognbobla på tur i Nord-Norge, og luksus da de i Kirkenes bodde i campinghytte og ikke bare i telt. Det ble også bilturer i Europa. De årene familien bodde nærme nok, ble det påske på hytta i Bø. Det var et visst militært preg også på skiturene, med graving av latriner og snøhuler. Olav var glad i korpsmusikk og drillopptredener. I 1972 var Olav med som sjef for Gardens avdeling som opptrådte på Edinburgh Military Tattoo, en oppgave han satte stor pris på. Det var ekstra stas at pingvin-maskoten til HM Kongens Garde i Edinburgh Zoo ble oppkalt etter han og sjefen for musikktroppen. Året etter gikk familiens ferietur til Scotland og Edinburgh Military Tattoo og gjensyn med pingvinen Nils-Olav. I forbindelse med feiring av Olavs 85 årsdag var det ny familietur til Edinburgh, hvor han satte pris på gjensyn med Nils-Olav og å få oppleve Edinburgh Military Tattoo. Da familien bodde i Elverum var Olav engasjert i speideren som barna var aktive i. Han var primus motor i foreldreforeningen, satt i byggekomiteen for bygging av speiderhus og var med å starte speidernes beredskapsgruppe. Olav var to perioder ved Brigaden i Nord-Norge, og det regnet han nok som karrierens høydepunkter. Herfra er det også mange gode familieminner. Gro husker spesielt godt fisking i midnattssola på Senja som en fin opplevelse. Fisketurene kunne også blir litt langtekkelige. Isfiske med Olav, som ikke kunne dra hjem før han hadde fått fisk, var ikke alltid like populære. Da Olav gikk av med pensjon i 1991 flyttet de tilbake til barndomsmiljøet og kjøpte hus i Sørlihaven. Olav var lei av å flytte og sa: «Her skal jeg bo til jeg bæres ut». Han tok også av seg armbåndsuret og sa at nå skulle han ikke lenger leve etter klokka. Livet i Forsvaret var mye flytting. Samtidig knyttet Grete og Olav tette, gode vennskapsbånd til andre yrkesmilitære og deres familier, som de gjerne traff igjen på flere steder i løpet av karrieren. Som pensjonister var det tid for å reise, både sammen med, og for å besøke alle gode venner. Reisene gikk blant annet til Australia, Afrika, USA og rundt om i Norge. Lange sommersesonger ble tilbragt på Hytta i Bø. Her arrangerte morfarfar Sommarland 2, det var luftgeværskyting og mange forskjellige aktiviteter for barnebarna. Badeturer til Telnes var det også, med en 50-lapp til hver av barnebarna etter hvert som de viste at de kunne svømme. Det ble spilt mye vri åtter, og Olav ble karakterisert som verdens verste taper. På Hytta var det også mye besøk av gode venner og familie, med bærturer og årlig tradisjonstur til Dyrskun. I tillegg til somrene på hytta har Grete og Olav de siste 15 årene reist fast til det samme stedet på Gran Canaria, en tur i januar og en i november. Olavs forhold til solen endret seg gjennom livet. Da ungene var små, satt Olav gjerne i skyggen for han ble så lett solbrent, men de siste årene kunne han ikke få nok sol og varme og trivdes derfor veldig godt på Gran Canaria. De siste to årene hadde Olav en del helseutfordringer. I uken etter påske falt han hjemme og ble sendt på Ullevål sykehus. Der døde han etter kort tids sykeleie den 16. april.

Takk også fra meg for mange hyggelige samvær i Rotary-klubben å Nordstrand, både på møter og reiser. Du var aldri likegyldig i møte med noen av oss. Du strammet oss opp til tider når det trengtes, men det skjedde alltid med glimt i øyet og vilje til å dele av historie og fellesskap

Takk for hyggelige samvær i Rotaryklubben

Takk for alle gode stunder. Hilsen Toto og Odd

Takk for mange gode minner