Helge Birkeland in memoriam.
«Jeg blir rørt til tårer»
25. august 1987, min aller første dag som student på Østlandets musikkonservatorium.
Fortsatt glad og spent over å ha kommet inn som sangstudent, etter opptaksprøver fem måneder tidligere. Rektor Thor Scott Hansen ønsker velkommen, og holder tale. På slutten av talen introduserer han årets nyansatte lærere. Til slutt blir en diger mann, som jeg føler at jeg sikkert burde vite hvem er, introdusert. Skikkelig kunstnertype. Halvlangt hår, som allerede var i ferd med å bli hvitt. Sannsynligvis størrelse 48 i sko, og antagelig 1.90 på strømpelesten. Han er skolens nye sanglærer. Og han skal stå for det kunstneriske innslaget på åpningen.
Hans store bassbaryton fyller rommet. Det var imponerende både for øyne og ører. Ikke bare den store stemmen, men hvilken indre kraft og voldsomt uttrykk! Dette var altså Helge Birkeland.
Som lærer øste Helge av sin enorme kunnskap. Ikke minst i faget interpretasjon, hvor vi sangstudenter var samlet, sang for hverandre, og ble veiledet inn i fortolkningskunstens irrganger. Disse timene var unike og ble nærmest sagnomsuste. Det kunne være tøft for noen hver å først synge sin arie eller sang i påhør av alle de andre, for så å begynne forfra. Hvor Helge så stilte spørsmål ved hver eneste frase, hvert eneste ord. Om hva vi ønsket å uttrykke, eller hva som var tekstens egentlig innhold. Eller alternative innhold. Helge trengte langt ned i tekstenes dyp, og så klangmuligheter og klangvariasjoner i hvert eneste ord. Og han besatt en enorm kunnskap om både komponistene, tekstforfatterne, i hvilken kontekst teksten var skrevet osv., i tillegg til å være svært språkmektig. Så han dro oss inn i alle mulige tolkningsmuligheter, og vi prøvde å følge hans tanker så godt vi kunne.
Hans engasjement og begeistring var som en indre brann, jeg har knapt sett maken. Og slett ingen om har vært så genuint opptatt av tekstfortolkning. Og for meg, med min til da svært begrensede erfaring med klassisk sang, ble han en øyeåpner for en ny verden. En verden hvor det ikke fantes ende på hvor grundig man kunne jobbe, eller hvor langt man kunne gå i å analysere en tekst. Lieder og romansekunsten stod hans hjerte aller nærmest, og han var stolt da han i 1991 endelig fikk gitt ut boken «Å tolke lieder» på Universitetsforlaget. Vi kjøpte den alle sammen, og fikk med signert hilsen. På denne tiden var Helge også blitt min sanglærer, og han hadde store ambisjoner på mine vegne. Han synes jeg først og fremst burde synge romanser. Disse relativt korte mesterverk av sanger eller sangsykluser, av Schubert, Schumann, Wolf, Strauss, Beethoven, Løwe og Brahms.
Helge lot seg begeistre og bevege av sine studenter. En gang jeg sang «Nacht und Traüme» av Schubert på en interpretasjonstime sa han stille, i alles påhør:
«Det er så utrolig mye varm lyrikk i din stemme og ditt vesen. Jeg blir rørt til tårer.»
Medstudent Ivar Krogh Hovd (RIP) mente det var et kompliment å ta vare på, og skrev det ned på baksiden av en note, og ga meg etterpå. Denne har jeg tatt fram jevnlig siden 1988. En slik uttalelse er til å bli inspirert av for et helt liv.
Helge ble en venn. Vi dro ut på tur med snekka mi, og satt i Middagsbukta og pillet reker mens vi ivrig diskuterte teologi (han var utdannet teolog) og fotball. Slett ikke enige i alt, men å diskutere med Helge var til å bli klokere av.
Sangtimene ble stadig oftere avholdt i Solhøy, Helge og Kirstis fantastiske kråkeslott av et hjem i Oberst Rhodes vei på Nordstrand.
I tredje etg. bodde det en leieboer, som var en utrolig dyktig pianist. Og han kom ned og akkompagnerte på slutten av sangtimen. Det var Trond Lindheim, beste kollega og venn nå 30 år etter.
Å være i dette kunstnerhuset var som i en drøm. Eller film. Det oste kunnskap, fordypning og kunst av hver krok og bok. Huset var et levende kulturhus, i ordets beste betydning. Og leste man i gjesteboken så man navn som Robert Levin, Arve Tellefsen, Arne Nordheim og Knut Nystedt. Her hadde det vært hundrevis av huskonserter og kulturkvelder. Et unikt fellesskap med komponister, sangere, musikere, lyrikere og ekte kulturentusiaster, slik man ellers bare leser om i kunstnerbiografer fra tidligere tider i Paris, Wien eller Moskva.
Helge snakket stadig oftere om at «vi jobber mot konserten din», altså underforstått at jeg skulle ha en tradisjonell debutkonsert i Universitets Aula. Han gikk til og med ned på rektors kontor, og overtalte rektor til å at konservatoriet skulle sponse min debutkonsert. Han dyttet meg videre, og sørget for at jeg fikk være solist på flere konserter med konservatoriets symfoniorkester, bl.a i Universitets Aula. Men debutkonsert i aulaen ble det aldri for min del. Kordirigering tok stadig større plass, og det var den retningen det ble. Helge var jo selv også en lidenskapelig kordirigent, og forstod mitt valg.
I 2011, nesten to tiår etter at jeg hadde min siste sangtime med Helge (og like lenge siden jeg hadde sunget romanser for et publikum) ringte han plutselig og spurte om jeg ville komme «hjem» til Solhøy og holde huskonsert. Det var jo en ære, og jammen ble Trond Lindheim, min aller beste kollegavenn de senere år, med som akkompagnatør. Og for et gjensyn. Med kråkeslottet, stuen med Steinwayen, og Helge og Kirsti. Og stuen var fylt av deres kulturvenner. Jeg var nervøs som på en sangeksamen. Men Helge lukket øynene og foldet hendene, i dyp konsentrasjon for å gå inn i tekstene på mine premisser. Å synge for den gamle interpretasjonsmesteren på huskonsert i hans hjem, var utrolig inspirerende. Det var nesten så jeg igjen vurderte å skulle bli «sanger». Men bare nesten. For med Helge Birkeland som mal for hvilket nivå fortolkningens kunst kan holde, var det best å overlate det til dem som virkelig kan det. Så jeg skrev mitt navn ærbødig i gjesteboken, og har siden latt romansene ligge.
Helge forble en entusiastisk sanglærer helt til det siste. I en alder av 95(!) år var det faktisk pandemien som satte en stopper for undervisningen, i fjor høst.
Jeg kommer ikke over at Helge uttrykte at han ble rørt til tårer den gangen i 1988. Men det sier mye om hans sinn. Nå er det jeg som er rørt til tårer, i tankene om alt han var og formidlet.
Hvil i fred og takk for alt, store bauta.
Vis mer
Vis mindre