Informasjon

Knut Erik Næss

  • 15.10.1934 - 20.01.2021

Vår kjære Knut Erik - ektefelle, far, morfar, farfar, oldefar, bror, onkel, venn - har "checked out" for siste gang

Knut Erik var vår alles familiefar med stor F og med en hobby han forsørget sin familie med – pilotyrket. Dette dyrket han fra han var 17 år – og dro til USA 18 år gammel og ble, etter hva vi vet, landets yngste jagerpilot gjennom alle tider. Etter sin pilotutdannelse i USA fra 1952 til 1954 da kom han hjem og tjenestegjorde på Sola før han ble overført til 338-skvadronen på Ørlandet hvor han var til han begynte i SAS 8.april.1958. I SAS har han vært utsjekket på Convair Metropolitan, DC7, Caravelle, DC8, DC 9, MD80 og til slutt B767. Han har vært tillitsvalgt gjennom mange år og i en periode også formann i den Norske pilotfagforeningen. Han innga så stor tillitt både blant kolleger og ledelse at han etter sin tillittsmannsperiode ble utnevnt til sjefspilot først på DC 9, MD 80 og avslutningsvis sjefspilot på Boeing 767 før han gikk av med pensjon. Rent bomessig har han (og mor) bodd på Stjørdal, Bærum, Oslo og Asker. I sin tid som flyver var han generøs med å ta med familiemedlemmer på flyturer nær sagt på hele SAS’ rutenett. Han tok med mor uten vår deltakelse noen ganger og de gangene han tok med oss barna var vi mildt sagt begeistret – og lærte at far var to forskjellige personer; én i uniform og en annen uten uniform. Forskjellen fant vi ut de gangene vi fikk sitte i «cocktpit» og så far i arbeid. Vi lærte fort å ikke si noe før han selv henvendte seg til oss. Han og mor var også en del av en indre vennekrets som de dyrket til fulle: «Nedre Brusetfaret Vel» som arrangerte de årlige «Brusetlekene» med de underligste øvelser og fulle seremonier som avslutning på alle øvelser – herunder en «Bruset Special» hengende i miniatyrform rundt halsen. En annen veldig viktig del i både mor og fars liv var hytta på Veggli – Hompehei. Familiens høyborg som ble oppført i 1976 etter at tomten ble kjøpt i 1963 og oppført med hjelp av alle som kunne bære plank eller på annen måte gjøre nytte for seg. Fars far – vår alles farfar er mannen bak mang en peis og murerarbeid – fra Brusetfaret 55 på Hvalstad og til Hompehei. Mor og far gjorde et svært godt sjakktrekk da de i 2008 solgte huset og kjøpte seg leilighet i Bankveien midt i Asker sentrum. Det gjorde dagliglivet mye lettere enn å vedlikeholde et etter hvert gammelt hus i Norges Kunstnerdal. Han hadde i alt fem stasjoneringer og han tok alltid hele familien med – noe som i dag kan fortone seg voldsomt all den tid vi bodde både på hotellrom eller i leiligheter fra 6 uker og oppover. Først ut var Beirut i 1967 (hvor han fikk oss ut kvelden før seksdagerskrigen brøt ut), så ble det Nairobi i 1969 med safarier og biltur til Mombasa – besøk til Kikuyu-høvdingen hvis familie ble sponset av SAS til skolegang. Litt miljøforandring ble det da stasjoneringen i Seattle ble far til del og SAS fløy mellom LAX og SEA/TAC med passasjer-rettigheter. Far takket aldri nei til å komme seg ut med familien på slep og neste utenlandsopphold ble New Dehli i 1973 med alle de nye inputs indisk kultur hadde å by på……..inkl curry med en styrke som var oss ukjent. Det var ved å bli med på en tur til Bangkok fra New Dehli at vi oppdaget Thailand for første gang og det var derfor med store forventninger vi fikk vite at han hadde fått langtidsstasjonering i Bangkok fra desember -74 til januar -76. I den tiden vi var i Bangkok ble han utnevnt til Kaptein og livet på langruter ville ta slutt for en lengre periode. Vi, mor og fire barn var med på alt mer eller mindre hele tiden. Ettersom årene rullet avgårde så innfant han seg uten problemer med kortruteflyvninger – noe som tross alt innebar hele Europa. Han kom tilbake på langruter da han ble overført til Boeing 767 og ble sjefspilot der i 1989. Der var han fra SAS begynte å fly med 767 og til han landet siste gang 13.oktober 1994. Da fikk han sine tre fridager etter endt flight som var minste fri etter langrutetur iht tariffavtalen. Før han ble 60 år den 15.oktober. Da måtte han gå i pensjon. Sluttet han så å reise ette å ha gått i pensjon? Neida – det var da det hele begynte på ordentlig. Det finnes knapt det verdenshjørne mor og far ikke besøkte nå som de var pensjonister begge to og hadde all tid i verden til å nyte sitt otium og hverandres selskap. Logikken var enkel – reis så langt du kan mens helsa holder og dra inn på lengden etter hvert som alderen tynget. For å nevne noe: De har vært på Machu Pichu, tatt den Transsibirske jernbanen til Ulan Batur fra Moskva og med fly til Beijing, Australia, trekking og kanotur på Madagaskar og endte opp med time share på Lanzarote og på Amfi på Gran Kanaria – noe de trivdes utrolig godt med. I tur og orden fikk barnebarna sine eksklusive uker med morfar eller farfar til syden - enten på Lanzarote, Tyrkia, Mallorca, Rhodos, Kypros eller også på Amfi på Grand Kanaria. På Amfi var de sammen med flere enn bare barnebarna. En fantastisk måte å bli godt kjent med barnebarna som til gjengjeld elsket sine besteforeldre. Mor og far har vært en symbiose – de levde for hverandre og elsket å ha venner på besøk når de var i form til dette. I deres 65-årige ekteskap er det vel bare de to siste årene hvor helsa ikke holdt til selskapeligheter i heimen. Vi glemmer aldri da mor og far inviterte hele hurven av familie og faste venner med på et nyttårskrus til Kiel for å feire 60-års bryllupsdag. Er det noe rart vi kommer til å savne ham og med sorg registrerer at han ikke lenger skal være med på tilstelninger han selv har planlagt, eller i maskopi med mor. Han slet med manglende hukommelse en god stund, men klarte alltid å huske navnene på de som kom på besøk og også huske hva de drev med og hvilke andre personer som hørte til den enkelte - evnen til å fokusere var med ham helt til siste slutt. Som det sto 13.oktober 1994 da han sjekket ut; «Check out Verification – Next Duty; No further duty scheduled. Og slik ble det også da han landet etter stasjoneringen på Søndre Borgen; Kaptein Knut Erik Næss har sjekket ut for siste gang. Hvil i fred.

Vår kjære Knut Erik - ektefelle, far, morfar, farfar, oldefar, bror, onkel, venn - har "checked out" for siste gang

Knut Erik var vår alles familiefar med stor F og med en hobby han forsørget sin familie med – pilotyrket. Dette dyrket han fra han var 17 år – og dro til USA 18 år gammel og ble, etter hva vi vet, landets yngste jagerpilot gjennom alle tider. Etter sin pilotutdannelse i USA fra 1952 til 1954 da kom han hjem og tjenestegjorde på Sola før han ble overført til 338-skvadronen på Ørlandet hvor han var til han begynte i SAS 8.april.1958. I SAS har han vært utsjekket på Convair Metropolitan, DC7, Caravelle, DC8, DC 9, MD80 og til slutt B767. Han har vært tillitsvalgt gjennom mange år og i en periode også formann i den Norske pilotfagforeningen. Han innga så stor tillitt både blant kolleger og ledelse at han etter sin tillittsmannsperiode ble utnevnt til sjefspilot først på DC 9, MD 80 og avslutningsvis sjefspilot på Boeing 767 før han gikk av med pensjon. Rent bomessig har han (og mor) bodd på Stjørdal, Bærum, Oslo og Asker. I sin tid som flyver var han generøs med å ta med familiemedlemmer på flyturer nær sagt på hele SAS’ rutenett. Han tok med mor uten vår deltakelse noen ganger og de gangene han tok med oss barna var vi mildt sagt begeistret – og lærte at far var to forskjellige personer; én i uniform og en annen uten uniform. Forskjellen fant vi ut de gangene vi fikk sitte i «cocktpit» og så far i arbeid. Vi lærte fort å ikke si noe før han selv henvendte seg til oss. Han og mor var også en del av en indre vennekrets som de dyrket til fulle: «Nedre Brusetfaret Vel» som arrangerte de årlige «Brusetlekene» med de underligste øvelser og fulle seremonier som avslutning på alle øvelser – herunder en «Bruset Special» hengende i miniatyrform rundt halsen. En annen veldig viktig del i både mor og fars liv var hytta på Veggli – Hompehei. Familiens høyborg som ble oppført i 1976 etter at tomten ble kjøpt i 1963 og oppført med hjelp av alle som kunne bære plank eller på annen måte gjøre nytte for seg. Fars far – vår alles farfar er mannen bak mang en peis og murerarbeid – fra Brusetfaret 55 på Hvalstad og til Hompehei. Mor og far gjorde et svært godt sjakktrekk da de i 2008 solgte huset og kjøpte seg leilighet i Bankveien midt i Asker sentrum. Det gjorde dagliglivet mye lettere enn å vedlikeholde et etter hvert gammelt hus i Norges Kunstnerdal. Han hadde i alt fem stasjoneringer og han tok alltid hele familien med – noe som i dag kan fortone seg voldsomt all den tid vi bodde både på hotellrom eller i leiligheter fra 6 uker og oppover. Først ut var Beirut i 1967 (hvor han fikk oss ut kvelden før seksdagerskrigen brøt ut), så ble det Nairobi i 1969 med safarier og biltur til Mombasa – besøk til Kikuyu-høvdingen hvis familie ble sponset av SAS til skolegang. Litt miljøforandring ble det da stasjoneringen i Seattle ble far til del og SAS fløy mellom LAX og SEA/TAC med passasjer-rettigheter. Far takket aldri nei til å komme seg ut med familien på slep og neste utenlandsopphold ble New Dehli i 1973 med alle de nye inputs indisk kultur hadde å by på……..inkl curry med en styrke som var oss ukjent. Det var ved å bli med på en tur til Bangkok fra New Dehli at vi oppdaget Thailand for første gang og det var derfor med store forventninger vi fikk vite at han hadde fått langtidsstasjonering i Bangkok fra desember -74 til januar -76. I den tiden vi var i Bangkok ble han utnevnt til Kaptein og livet på langruter ville ta slutt for en lengre periode. Vi, mor og fire barn var med på alt mer eller mindre hele tiden. Ettersom årene rullet avgårde så innfant han seg uten problemer med kortruteflyvninger – noe som tross alt innebar hele Europa. Han kom tilbake på langruter da han ble overført til Boeing 767 og ble sjefspilot der i 1989. Der var han fra SAS begynte å fly med 767 og til han landet siste gang 13.oktober 1994. Da fikk han sine tre fridager etter endt flight som var minste fri etter langrutetur iht tariffavtalen. Før han ble 60 år den 15.oktober. Da måtte han gå i pensjon. Sluttet han så å reise ette å ha gått i pensjon? Neida – det var da det hele begynte på ordentlig. Det finnes knapt det verdenshjørne mor og far ikke besøkte nå som de var pensjonister begge to og hadde all tid i verden til å nyte sitt otium og hverandres selskap. Logikken var enkel – reis så langt du kan mens helsa holder og dra inn på lengden etter hvert som alderen tynget. For å nevne noe: De har vært på Machu Pichu, tatt den Transsibirske jernbanen til Ulan Batur fra Moskva og med fly til Beijing, Australia, trekking og kanotur på Madagaskar og endte opp med time share på Lanzarote og på Amfi på Gran Kanaria – noe de trivdes utrolig godt med. I tur og orden fikk barnebarna sine eksklusive uker med morfar eller farfar til syden - enten på Lanzarote, Tyrkia, Mallorca, Rhodos, Kypros eller også på Amfi på Grand Kanaria. På Amfi var de sammen med flere enn bare barnebarna. En fantastisk måte å bli godt kjent med barnebarna som til gjengjeld elsket sine besteforeldre. Mor og far har vært en symbiose – de levde for hverandre og elsket å ha venner på besøk når de var i form til dette. I deres 65-årige ekteskap er det vel bare de to siste årene hvor helsa ikke holdt til selskapeligheter i heimen. Vi glemmer aldri da mor og far inviterte hele hurven av familie og faste venner med på et nyttårskrus til Kiel for å feire 60-års bryllupsdag. Er det noe rart vi kommer til å savne ham og med sorg registrerer at han ikke lenger skal være med på tilstelninger han selv har planlagt, eller i maskopi med mor. Han slet med manglende hukommelse en god stund, men klarte alltid å huske navnene på de som kom på besøk og også huske hva de drev med og hvilke andre personer som hørte til den enkelte - evnen til å fokusere var med ham helt til siste slutt. Som det sto 13.oktober 1994 da han sjekket ut; «Check out Verification – Next Duty; No further duty scheduled. Og slik ble det også da han landet etter stasjoneringen på Søndre Borgen; Kaptein Knut Erik Næss har sjekket ut for siste gang. Hvil i fred.
Bestill blomster Blomster
Gi en minnegave Minnegave