Thoralf Eilert Johansen

Hellvikskog vel takker vårt æresmedlem for mange års innsats for felleskapet i området vårt. Våre varmeste tanker går til familien. Beste hilsen Inger Næss, leder i Hellvikskog vel

Takk for deltakelsen i begravelsen både dere som kunne få komme i korken og dere som fulgte den på nett. Det ble en fin stund og en fin avskjed️❤️❤️

Kjære Pappa, Det er med tung hjerte jeg mottok beskjeden om at du sovnet inn, men med den trøsten at du er nå gjenforent med Mamma, din kjære Anne Marie. Jeg kom som utvekslings elev til å bo hos deg, Mamma og Elin i 1988, helt uvitende om hvor heldig jeg var at dere valgt ut akkurat meg. Maken til snill og kjærlige familie må en lete lenge etter. <3 Jeg husker at etter rundt 3 måneder spurte Elin meg om jeg kunne kanskje tenke meg å kalle Anne Marie og Thoralf for Mamma og Pappa. Da jeg prøvde det forsiktig ut var mottagelsen varm at det ble sånn fra da av. <3 Pappa og Mammas rolig, kjærlig og åpensinnede støtte er en rød tråd gjennom de siste 32 år i livet mitt. Det har blitt til mange kjære og dyrebare minner. Pappa og Mamma delte gjerne sin tid og kunnskaper. Min første høstferie tok de meg og Elin på en uforglemmelig tur til Kokelv der jeg ble introdusert til Otto og Grete og jentene, og Bestemor Aline. <3 Der lærte de meg om Samekulturen. Kjempe spennende for en Amerikansk jente fra en søvnig liten by i Michigan! Det var mye å lære i mitt nytt land og Pappa, Mamma og Elin tok oppfordringen på alvor. Etter det planlagte året var over, og jeg dro ikke hjem, så valgte de å likevel fortsette rollen som min familie. Jeg er fortsatt utrolig ydmyket og takknemlig for deres valg. Da sønnen min, Adriano, kom til verden ble han mottatt som barnebarn og, sammen med Jostein, Anders og Jens. De vokste alle opp sine snille Bestemor og Bestefar på Nesodden. Pappa delte gjerne sin glede for fisketurer og opplært i tilhørende fiskesløying. Han hjalp meg vedikeholde bilene mine. Han og Mamma også begge lærte meg å lage mange tradisjonsrik Norsk matretter og bakst fra bunn av, De beste minnene er likevel de utallige rolig og gode pratestunder rundt kjøkkenbordet over god mat, kaffe og kakebit. Pappa og mamma har vært et sterk festepunkt, et fyrtårn gjennom både godt og vondt i livet mitt, Takk for alt. Dere lever videre i minnene.

Siste hilsen

Med vemod fikk jeg vite at onkel Thoralf er død. Vil bestandig minnes både ham og tante Anne Marie med stor glede. Både som unge fra somrene på Finnmarka og senere på besøk på Nesodden. Var alltid velkommen der. "Blir det sent og vi har lagt oss vet du hvor nøkkelen er" var beskjeden jeg fikk når jeg ringte og spurte om det passet. For passet gjorde det bestandig. Nå er onkel Thoralf historie, men minnene om ham vil fortsatt være der!

Kjære Thoralf. Situasjonen nå er dessverre slik at Astrid og jeg ikke får sagt farvel ved vår tilstedeværelse under begravelsen. Det synes vi er trist. Men som bror har jeg nå tenkt mye tilbake på vår oppvekst i Kokelv i årene etter krigen. Da jeg er 5 år yngre enn deg, og vi ikke vokste opp under samme tak, så tok det noen år før jeg fullt ut forstod at jeg hadde to storebrødre, nemlig deg og Åge. Du vokste jo opp hos dine besteforeldre, med sterke sjøsamiske røtter. Dette gjorde at du, i likhet med de fleste andre i Kokelv på din alder, ble to-språklig, og da med samisk som hjemmespråk. Dette var du stolt over, og jeg merket meg senere at du ønsket å snakke samisk når du traff på gamle kjenninger. Fem års aldersforskjell førte til at vi ikke lekte, eller holdt på med så mye sammen, i oppveksten. Men om vinteren, i 1950-årene, husker jeg at vi hoppet mye på ski i bakker vi laget i skråningen ovenfor der du bodde. Disse ble etter hvert for lite utfordrende (opptil ca 15 m) for deg. Så da du var 16 år, i 1954, valgte vi, og flere andre gutter, å lage en større bakke i skråningen opp mot Juksavannet. Der lå det til rette for lengre svev. Da vi mente bakken var klar til å hoppes i satte du som førstemann utenfor. Høyt og langt ble, men bakken var helt ny så du ble nærmest stående fast i nedslaget. Følgen ble en brukket fot. Jeg minnes oppstyret etterpå, samt da vi besøkte deg på sykehuset i Hammerfest. Det ble ikke flere hopp den dagen. Mitt sterkeste minne er fra 12 år senere, fra 1966. Da hadde du seilt utenriks som maskinist i flere år, og vi treftes kun i korte perioder, ca annenhver sommer. Men i 1966, da Jan og jeg var studenter i Trondheim, dukket du opp like før påske, og foreslo at vi skulle feire påsken sammen. Jan skulle imidlertid på hyttetur sammen med Marit, og et felles vennepar. Så det ble til at bare vi to feiret påsken sammen. Du leide bil og bestilte hotell på Røros. På tur opp kjørte vi innom hytta som Jan og Marit hadde leid. På Røros ble det noen lange og fine skiturer på oss. Da ble jeg veldig overrasket over din gode kondisjon, minnes jeg. En kondisjon opparbeidet i maskinrom, ofte med temperatur opptil 50 grader. Etter påske ble du værende noen ekstra dager i Trondheim siden mamma, pappa og søster (Ellen) skulle stoppe der på vei til USA. Sammen fikk vi noen fine dager i Trondheim. Vi så at pappa ikke hadde god helse, men legen hadde sagt til ham: «du kan reise». USA-reisen endte i Oslo. Pappaen vår døde om morgenen de skulle reise videre. Du var fremdeles i Trondheim, og jeg minnes at dette var en tung beskjed å få, for oss begge. Vi reiste sammen nordover med fly. I Tromsø møtte vi søster og mamma - og kista med vår pappa. Reisen videre gikk med hurtigruta til Hammerfest, og så med lokalbåt til Kokelv. Det ble en reise med sterke følelser. Og for deg Thoralf tror jeg det var ekstra sterkt å komme til Kokelv den gangen. Din bestefar John hadde gått bort ca en måned tidligere. Så da var situasjonen at to av dine nærmeste ikke lenger var der. Dette preget deg sterkt hele denne sommeren, og jeg tror også de nærmeste årene etterpå. Disse felles opplevelsene, i april 1966, førte til at vår bror-relasjon ble styrket. Du er jo født to år før krigen kom til Norge, og hadde dermed sterke opplevelser bl.a. fra evakueringen. Din beskrivelse av reaksjonen til bestemor Eline da tyskerne slaktet dyrene og brant husene, er noe jeg aldri glemmer. Jeg skjønner at dette var sterke sener for en 6-åring. Denne historien fortalte du for ca 20 år siden. De første par årene etter 1966 møttes vi relativt sjelden. Du ble på et vis borte. Forklaringen fikk jeg senere da Anne Marie dukket opp. Og historien etter kjenner jo de fleste. Først kom Elin, og senere tre barnebarn, som betydde utrolig mye for deg. Så Thoralf - takk for gode minner og hvil i fred. Odd Harald

Takk for alle gode stunder. Du vil bli dypt savnet.

Kjære Thoralf. Det var med sorg vi mottok at du var gått bort. Heldigvis fikk vi besøkt deg, Elin og guttene en ukes tid før du gikk bort. Det gjorde godt for Otto og meg, og jeg tror også at du satte pris på at vi kom, selv om du ikke kunne gi uttrykk for det. Du har alltid vært en elsket bror, svigerbror og onkel. Ikke minst har du stilt opp for våre døtre etter at tre av dem flyttet til Oslo, med husrom og middager, vært med på visninger av leiligheter og hjulpet til med diverse i niesene sine leiligheter opp gjennom årene. Du har vært en fantastisk onkel, alltid hjelpsom og omsorgsfull; noe alle jentene har satt stor pris på. Vi har alltid følt oss velkomne på Nesodden, og vi har alltid satt pris på alle de gangene du, Anne Marie og Elin har vært her hos oss i Kokelv. Dessverre kan vi ikke komme i din begravelse på grunn av restriksjonene i forbindelse med korona, men vi er sammen med dere i tankene, og via streaming. Vi lyser fred over ditt minne. Grete og Otto

Siste hilsen ️

Har vært en glede å få bli kjent med Thoralf - Hvil i fred

Savnet er stort, men det var din tur nå. Vi har mange gode minner og verdier du har gitt oss.