Pål Hansen

Dette minneordet vart trykt i Standpunkt 1-2021. Avisa går til Nei til EU sine 20 000 medlemer. Standpunkt sin faste teiknar Pål Hansen gjekk bort 13. januar i år, snart 71 år gammal. Pål leverte fast teikningar til Standpunkt under kunstnarnamnet Ukrut, frå 1997 til og med sist nummer i oktober i 2020. Dei første åra stod teikningane på baksida. Etterkvart vart dei flytta til andresida, der dei stod som ein kommentar til leiar-artikkelen. Pål samarbeidde først med Heming Olaussen, og deretter med Kathrine Kleveland om tema og innretning på leiarartikkel og teikning. Under EU-kampen i 1994 laga På Hansen teikneserien AstEUrix Valgets kvelertak, for Ungdomskampanjen mot EU. «Tegneserieheftet AstEUrix lagde jeg i akvarell. Rekord-opplaget tok kun tre uker å skape og distribuere. De Sandvigske samlinger, Maihaugen stilte ut originalene», skreiv Pål i ei oversikt over alt det mangfaldige han laga gjennom livet. Då EU-kampen tilspissa seg var han med på å starte opp Ikke Dytt Nytt, ei sjølvstendig humoristisk dagsavis som vart delt breitt ut i Oslo-området, og som vi også fekk lese utover i landet. I Studentar mot EU kastar vi oss over kvart nummer med stor glede. Pål teikna, koordinerte redaksjonen, og hadde layout og design på avisa. Eg blei sjølv kjend med Pål gjennom mange kreative prosessar for å vidareutvikle måten Nei til EU kommuniserte på. Vi snakka om logoar, design, utforming av bodskapen til langt på natt. Og Pål delte av dei uendelege historiene sine og viste oss det han hadde laga. Det var ekstremt lærerikt og veldig morosamt. I 2008 blei Pål heidra ved å bli årets landsmøtekunstnar på Nei til EU-landsmøtet på Hell, og han heldt han eit foredrag for landsmøtet der han presenterte arbeida sine. Pål vil bli sakna, både av Nei til EU og meg sjølv.

Teksten under er en nekrolog over en av de mer minneverdige passasjerene jeg har kjørt. Jeg kjørte sykekjøring i Oslo i 2016 og fikk en tur fra Ullevaal til Ljan med rullestolpassasjer. Underveis hadde vi en hyggelig prat som jeg ofte har med de som vil snakke. Når vi kom hjem til han spurte han om litt ekstra hjelp for å komme helt hjem. Han bodde slik at det var ganske bratt fra veien og opp. Jeg trillet han opp den bratte bakken, før han anviste meg inn i garasjen sin. Det syns jeg var litt merkelig, men ok. I garasjen var det nemlig heis som gikk rett inn i stua hans. Stua hadde fantastisk utsikt over Oslofjorden, og langs rekkverket på verandaen gikk et modelltog fram og tilbake. Ellers var stua fylt med staffelier, fargepenner, bøker, aviser, og masse andre ting. Beviser på et rikt liv. "Vent litt", sa han, mens jeg stusset over hva han skulle finne på nå. Så begynte han å rote i en haug av tegninger og trykk før han fant et passende som han skriblet ned noen ord på. "Værsågod", sa han, "og takk for god service". Da ble jeg jo paff, for det visste seg at han hadde bakgrunn som karikaturtegner, først og fremst fra Dagbladet under pseudonymet "Ukrut". Og for de som husker lemmenet som var i Dagbladet-logoen, var det han som var mannen bak det. Glad og fornøyd returnerte jeg til minibussen med en håndfast påskjønnelse for godt utført jobb. Det er trist å se at veien er slutt nå for Pål Hansen.

Nekrolog i Aftenposten 12. februar 2021: Pål Hansen Pål Hansen døde 13. januar på Ullevål sykehus, like før han ville ha fylt 71 år. Et flammende, kreativt bål har sluknet. Pål vokste opp blant stjerneblokkene på Furuset, og det var han stolt av. På Aars & Foss gymnas fikk han utløp for sitt boblende visuelle talent i kulissegruppa i revyen. Veien videre gikk til Kunst- og håndverkskolen og den første industridesignerutdanningen i Norge. Pål jobbet først på arkitektkontor, men det var i Dagbladet han utfoldet seg de neste tiårene. Da Dagbladet skulle endre format til tabloid i 1983, manglet avisa et symbol som kunne utløse begeistring. Pål var tilfeldigvis innom avisa, og tok utfordringen på strak arm. Løsningen, lemenet som «står på», ble Dagbladets varemerke i mange år. Pål ble kreativ leder i Dagbladet. Han organiserte sommerkampanjer med hesteskokast og grillkonkurranser, og han leverte sprelske illustrasjoner til alle avisas avdelinger gjerne først skissert på servietter i kantina. I Dagbladet visste alle hvem Pål var. Han hadde en egen evne til å inkludere ferskinger. Pål tok oss nyansatte typografer med i sin virvelvind av tegninger, prosjekter og sterke meninger Pål la aldri fingrene imellom! Vi ble venner og samarbeidspartnere for livet, også etter Påls tid i Dagbladet, i firmaet Ukrut. Pål jobbet med folk over alt. I Nei til EU, i A-Fordklubben, på Lillehammer der han tegnet OL-plakat og solgte i Storgata, i Breim og i Undredal der han tegnet hus, logo og laget avis, og selvsagt i Morgan-klubben. For Pål kunne jo ikke ha hvilken som helst bil, det måtte være en rød bil med treramme! Takk for reisen, Pål, og hvil i fred om du kan. Eirik Lindahl Kjell Erik Berg Peder Kvello

Savner deg, rart at vi ikke skal sees og snakkes igjen.

Kjære Pål. Fakkelen fyrt opp igjen ved hjemkomst. Passet godt i balkongflaggstanga. Nå er flammen dødd ut. Takk for alt.

Takk, Pål. Takk for inspirasjon, tegneteknikk og moro. Tegningene dine vil jeg alltid ha med meg videre!

Pål var full av gode og morsomme ideer, alltid latter både på telefon og ved besøk. Pål var uvurderlig ved hjelp til både fagforeningsfane i Ringnes og ved spesielle anledninger.

Jeg skulle ønske Pål godt nytt år, og så - var han borte. Vi hadde et muntert og ordrikt vennskap i 6 år. Lenger fikk jeg ikke kjenne han, dette oppkomme av talent og kunnskap og - raushet. Vi møttes aldri annet en på telefon, og det kjennes rart. Men vi traff en humornerve hos hverandre, så telefonsamtalene ble lange. Og nesten med en gang sendte han meg ting han hadde laget og - for et talent! Ukrut forgår ikke så lett..Nei, det skal være sikkert, han måtte igjennom mye, men holdninga var : Videre, stadig videre. Jeg er virkelig lei meg over tapet av en , ikke så nær, men god venn.

Jeg ble kjent med Pål tidlig på 80-tallet, da var jeg i et SV-lag sammen med Ellen. Pål hadde en evne til å ta folk til seg, han hjalp så mange, og han adopterte meg også på et vis. Jeg husker godt en tur vi hadde til Breim hvor vi besøkte Per Svein, vi kjørte i min Citroen. Pål tok over rattet på vei ned fra fjellet, han syntes det var utrygt med min kjøring. I Breim sendte han meg på fest med det lokale avlslaget eller noe sånt, det var både uvanlig og interessant. I mange år hadde jeg gleden av å være julenisse for alle barna i huset på Bekkestua, jeg lever i den tro at de ikke kjente meg igjen, de var helt sikre på at det var en ordentlig nisse som kom ned fra veien med en stor sekk, den hadde Pål gjort klar og lagt ut. Pål var veldig stolt av alle sine barn, men det kan hende han var flinkere til å fortelle det til sine venner enn til barna. Det var aldri kjedelig å være sammen med Pål, han var et åndsmenneske og tålte ikke bullshit. Fantastiske tegninger, modelltog, fotoutstyr og mye fint verktøy gjorde ikke besøkene mindre interessante, men det som gjorde størst inntrykk av det han laget var faktisk Spillet om det evige liv. Jeg vet ikke hvor det er blitt av, jeg har det kanskje i en kasse et sted, men det fortjener å bli tatt frem, og kanskje utgitt på ny. Synds- og forlatelses-kortene var et kapittel for seg ... Jeg savner Pål allerede, og vil huske ham for det han var - en svært god venn.

Har sittet og sett på Ukruts fantastiske web-side. Det var mye jeg ikke visste om deg, Pål.

Kjære Pål. Du var den første som inkluderte meg da jeg som en landsens gutt fra Valdres kom til Dagbladet i 1994. De første stedene jeg var i Akersgata var kantina i kjelleren og ditt kontor langt der oppe i etasjene. Det ble starten på et langt vennskap. Vi gjorde mange jobber sammen i disse åra. Den første husker jeg var da du jobbet med en utstilling på Oslo S om Gardermobanen før den skulle åpnes. Kreativiteten var din, og jeg bisto deg etter beste evne med Photoshop og Illustrator. Da dette var i starten på internett, var det mange som på den tida skulle ha hjemmesider. Også dine tidligere kunder. Du hadde kontaktene, ideene, strukteren og illustrasjonene, og jeg prøvde etter beste evne å få det kodet og gjort alt ferdig. For ei tid vi hadde sammen! Og innendørs svømmebassenget du hadde, var populært for mine barn når vi kom på besøk. I 2003 jobbet min kone med Åpen dag for Brannvesenet på Romerike. Du hadde laget noe materiell som skulle deles ut, men du nøyde deg ikke med det: Du ankom Åpen dag med din røde Morgan, med Brannvesenets logo på dørene, og en gardintrapp påmontert bak. Moro for store og små, ikke minst brannsjefen sjøl som fikk prøve din Morgan. Det ble også mange besøk på Ljan da du bodde der. Vil savne mailene og telefonsamtalene, i tillegg til samværene vi hadde. Det er en historie jeg har lyst til å dele som også Pål å nevnte iblant: Året etter jeg begynte i Dagbladet skulle jeg hjelpe tidligere partivenner i Valdres med å lage et program til valget i 1995. I kantina nevnte jeg dette for Pål om han hadde mulighet til hjelpe med noen tegninger Han laget da noen skisser på serviettene i kantina. Jeg falt for de med én gang, og tok med meg serviettene. Pål stusset litt med det samme, han hadde jo tenkt å rentegne de etterpå, men det var det ikke tid til, sa jeg. Så serviettene ble skannet inn , og fargelagt elektronisk før jeg sendte de med posten til trykkeriet i Valdres. Om det var tegningene som gjorde utslaget, vet jeg ikke. Men jeg mener å huske at partiet økte i kommunestyret ved valget det året. Nå blir det ikke flere episoder med Pål, men minnene har vi. Hvil i fred, kjære venn