Minneord over Nils Steen Egelien
Nils ble født på riksen av Ellen, hun med adelige aner, mens Reidar var sønn av en postmester.
Det var annen etage hos Kristensens hundekennel, halveis opp i hvalstadbakkene som ble basen for hans oppvekst, og det var nok her skøyern i Nils ble utviklet. Gutta kidnappet noen av hundene i kennelen og fikk deretter finnerlønn for «rømt» hund. Opptaket i gjengen besto av å stå midt inne i Hvalstadtunnellen, spenne beina mot svillene og ryggen mot steinveggen og håpe på at dragsuget etter sørlandsekspressen ikke kastet en veggimellom. Under potetplukking på Skaugum en høstferie ble han plaget av at sønnen på gården kastet poteter i rumpa på plukkerne. Når han mange år etter tok det opp med faren svarte Kong Olav Jaaaa, han var vel som andre gutter.
Nils kom raskt inn i speidern og gikk gradene til troppsleder i 1 Holmen. Troppsturen i Vestmarka med vinterovernatting endte med at alle speiderne utover ettermiddagen ble hentet hjem, så kun Nils og NKen frøys seg gjennom vinternatten.
Reiseskildringer og guttebøker tente eventyrlysten og Nils haiket flere ganger nedover til Spania og sydeuropa. Under opprøret i Algerie kunne det gått galt, med en rasende folkemengde etter seg ble han med nød og neppe reddet av en tysker med seilbåt og halvt bevisstløs fraktet til Spania.
Eventyret førte ham også til NORMASH i Korea som 19-åring, et opphold som merket ham for livet. Jeg har mange ganger sett Nils vise bildene av et utbombet Seoul for så å si; «Og se hva de har klart å få til, se hvor de er i dag.» Det har blitt opp i mot 20 besøk i Korea og vi er flere i familien som har vært med og forstått hans fascinasjon. Det internasjonale veteranarbeidet og Koreaforeningen betød svært mye for Nils.
En kontingent for FN-styrken i Gaza føyde nye kapitler til eventyret som den gangen han malte flere skilpadder med UN-merket for at inspiserende Force Commander skulle fristes til å se mer på skilpaddene enn tilstanden i leiren. Trikset virket.
En dag kom Gardesjef Schanke og trengte en sjef musikktropp. Nils var lite interessert og parerte med dårlig gehør, manglende musikkunnskaper og kveldsstudier som tok tid. Schanke på sin side mente at dette tvert i mot kvalifiserte spesielt godt, i tillegg til at Nils var infanterist. Såpass måtte til for å få orden på disse spradebassene. Og orden ble det. Fra braksuksess på Tattooen i 61 ble det utallige turer og opptredener fremover. Kveldsstudiene og artium ble erstattet med et yrke og en hobby, Garden.
Og godt var det, for det var i Garden han møtte Marit som var ansatt på skrivestua. Hun hadde riktignok fått forbud av gardesjefen om å legge seg etter offiserene, men det brydde de to seg lite om. Nå som Nils ikke kan si i mot, kan vi fastslå at de møttes over et sjakkparti som Marit vant. Så fulgte et samliv i 63 år, det er imponerende.
Tiden i garden er en egen historie, men den er langt fra A4. Tenkt dere Nordmarka og en barbeint kompanisjef i feltbukse, midt i kompanimesterskapet i pannekakekasting. Eller kontingentmesterskapet i kamelridning på en av tattoene, helgepermsedler som ble underskrevet når de var vedlagt en firkløver, forøvrig den samme firkløvern som under kveldsinspeksjon på grevlingposten på Skaugum ble puttet i lomma på vaktposten med ordene, til frivakta. Paradedusk under gardelua på oppstilling for å poengtere betydningen av velstelt hår. Historiene er mange, men de hadde en hensikt. Nils ville ha budskapet fram og forstått, samtidig som han hadde en stor omsorg for gardistene.
Som familie ble vi trukket inn i denne galskapen og har deltatt mange steder. Det har vært velferdskringle og flomlysrenn på Skramstadsetra, pannekaker i felt, tattooer, gardens dag, konserter, besøk på vaktene og reiser i inn og utland.
På ett tidspunkt i dette eventyret ble Nils visstnok pensjonert, men som familien har svart når noen spurte; Han ble pensjonert i 93, men det er ingen som har sagt det til ham.
Men Nils har også vært en familiemann og fulgt opp barnebarna. Kaja skulle til Polen med de hvite busser, Bestefar Nils stilte opp i siste øyeblikk og ble med som ansvarlig for de mest bråkete guttene. Det ble forskriftsmessig avmelding av hotellrom og lugarer og selvfølgelig «bomber og granater» når det ikke var bra nok. De elsket ham.
Simen var med til Korea og Nils var bristeferdig av stolthet på mottagelser hvor Simen uanfektet konverserte med øvrigheten på engelsk.
På hytta elsket Håkon å komme opp til Nils og Marit om morgenen for å få nystekt Egg og Bæik, eller å spille badmintonballen opp i treet slik at morfar måtte klatre opp i en redningsaksjon.
Det var alltid viktig å gjøre noe, støpe finstein inn i sement, male totempæler, lage pappmache, akvarellmalerier eller la seg male som en indianer av barnebarna før han tok dem med på biblioteket i full krigsmaling.
Randi og jeg har hatt det likedan i vår oppvekst. Det skjedde alltid noe uventet, som når han i basarene i Egypt fant en benløs krigsveteran som satt og tigget penger på gata. Nils formidlet at han også var soldat, satt seg ned ved siden av tiggeren, dro fram munnspillet og på et kvarter spilte inn mere penger en på en normaluke. Soldatens takknemlige smil glemmer jeg aldri.
I de senere årene har Nils vært vaktmester, kokk, innkjøper og ikke minst servitør i Iver Holters gt 40 innimellom Kiel-turer m Marit, telefoner, møter og planer om nye lysbildeforedrag. Han var også, som alltid, løpende opptatt av at «det skjer noe» i forbundet, gardistforeninger og befalsklubben, noe som bekreftes her i dag.
Det var ikke mulig å omgås Nils uten å bli påvirket. Hans engasjement, skøyerstreker, faglig fokus, humør og omsorg har vi alle følt og blitt merket av.
If my father knew that today was to be his last performance he would probably have said:
Dear Ambassador I say Khamsa Hamnida for all that Korea has given ME.
Kjære gardister og gardiner, koreavenner og øvrige venner tusen takk for alle opplevelsene og vennskapene dere gav meg.
Og til familien, takk for et fantastisk liv dere har gitt meg, og så ville han ha føyd til: Fortsett å utforske, søk nye opplevelser, gå stier andre ikke går, ikke ta dere selv høytidelig, prat med folk og nyt livet.
Jeg følger med.
For familien
Tor Egelien
Strømsø Krk 18/12-2020
Vis mer
Vis mindre