Marit Nancy Oftedal

Marit ble født 3.september 1926 med Martin og Emma Røste som foreldre. De bodde i Styrmoes vei på Danvik. Hun var enebarn. Hun gikk på Danvik skole der alle hennes barn og også eldste barnebarn Martin har gått. Som liten var hun speider og gjennom livet hadde hun kontakt med "Engang alltid", som er en forening for gamle speidere. Under krigen gikk hun på Drammens Handelsgym og jobbet deretter på et kontor. Hun treffer sin mann Tor og bosetter seg på Bestum i Oslo. Der får de sitt første barn Espen i 1954 som faktisk kommer fra Oslo vest. Tor får etterhvert jobb i avisen fremtiden i Drammen og de flytter til området Hotvedtveien/Rebbansbakken som ligger på Bragernes. I 1957 får de sitt 2.barn Kari. Via fremtiden dannet en gjeng damer en syklubb som dannet et vennskap som bokstavelig talt varte livet ut. Hver gang de møttes hadde utlodning hvor inntektene gikk til en reisekasse. Reising var en stor interesse i livet hennes ved siden av håndarbeid. Hun sydde blant annet fane til Danvik Skolekor der Kari var aktiv og hun sydde to bunader hvorav den ene nå er sydd om til Mathilde. Det var ganske ikke like stas for en som var 10 år i 1970 med Deep Purple som forbilde å gå på skolen i hjemmesydde slengbukser. Mannen hennes Tor ble etterhvert Stortingsmann og hun ble med ham på reiser blant annet til USA og Island. De var på middager hos kongen, hun ikledd selvsydde selskapskjoler. En av de som er her i dag fortalte at flere år senere traff de på Thoralf Stoltenberg og hun ble stolt da hun ble gjenkjent. Martin Røste jobbet som lokfører og han eide en tomt i Strømliveien som han fått kjøpt som ansatt i NSB. Tomta blir under krigen brukt til å produsere mat. I 1959 tar Marit over tomta og de bygger hus og i 1960 blir barn nr.3 Terje blir født. Alle tomtene rundt var eid av ansatte i NSB, her var både konduktører og overkonduktører, det siste hørtes veldig fint ut til at vi fant ut at han jobbet på godstog. Mine første minner med mamma er handletur til byen og alle luktene. Inne i fiskehallen husker jeg en mann kledd i hvit frakk og lue som kommer med en varm fiskekake i matpapir som jeg kan spise der og da. Innom kaffebutikken med nykvernet kaffe, gulrøtter med jorda på kjøpt rett fra bonden. Mat lukter ikke lenger i butikken, den er innpakket i plast. Hun var husmor, jeg var hjemme, jeg har aldri gått i barnehage eller barnepark. Her var ikke tid til felles lek, å være en husmor var en heldagsjobb. Jeg husker tørkesnorer med sengetøy som blafrer i vinden og lukten av vaskemiddel og rent tøy. Jeg ble dratt med i aktiviteter som baking og lagde noen små boller på størrelse med store nøtter, med denne erfaringen har gjort at jeg fra første dag på hybel har laget maten selv. Mamma ble med til min første hybel på Kongsberg, i et ombygget butikklokale med en trapp ned i kjelleren, ingen dusj, vask på rommet og vinduer i høyde med fortauet rett ved en trafikkert vei. Her går det ikke an å bo sier hun. Joda dette blir bra mente jeg, 9mnd etter og 15cm med kloakkvann på gulvet en søndagskveld måtte jeg innrømme at mamma hadde rett. Mamma var sjefen hjemme og styrte huset med hard hånd, hun tok hånd om familieøkonomien så faren min måtte spørre pent om penger til røyk. Vi ble flinke til å spare og ble lært en sunn privatøkonomi. Som 40 åring ble hun første i familien som tok førerkort, jeg som enda ikke hadde begynt på skolen ble med og satt bak i førerbilen, ble bilsyk og kastet opp. En artig historie er at første bilen vi hadde var en splitter ny ford 17m 1967 modell og var en slede å kjøre på vinterføre men var prikk lik skolebilen så hun kjøpte en bil hun var kjent med. Bilen brakte oss rundt i Norden på utallige campingturer og i voksen alder dukker det stadig opp minner om flotte steder jeg har vært som jeg stått og kastet opp. Derfor ble jeg veldig glad da vi kjøpte hytte da jeg var 11 år gammel, de evinnelige lange bilturene tok slutt. Uten at mamma hadde tatt førerkort ville dette ikke vært mulig. På samme tid fikk vi hund og siden det var meg som hadde mast om dette trodde jeg at dette var min hund, dette var et matvrak av en cocker spaniel og mamma var jo sjef på kjøkkenet, jeg ble raskt nr.2 i flokken etter mamma. Nå er jeg nr.1 i flokken på vår hund, av meg får han både tur og mat. I tillegg til matlaging og husarbeid gjorde hun alt det praktiske i huset, tapeserte, hang opp lamper, malte etc. Jeg har alltid sagt at jeg har arvet mine praktiske egenskaper av henne, min bror og far var 100% teoretikere og ingen av dem har noengang kjørt et motorisert kjøretøy. Jeg endte opp med moped, bil, sommerjobb i e-verk, sjåfør i militæret og ble deretter Ingeniør. Ulempen med å være eneste mann i familien med praktisk sans var at jeg fra jeg var barn var den som byttet dekk på bilen og senere i livet var den ble ringt til om det var noe som ikke virket. Da hun blir enke i 1980 står hun ved et veiskille da hun har vært ute av arbeidslivet i mange år og ønsket å bruke tiden til noe verdifullt. Hun engasjerer seg fullt i besøkstjenesten i Drammen røde kors. Ved siden av tar hun tar også småjobber som blant annet eksamsvakt. I sitt arbeid i Røde kors besøker hun innsatte i fengsler og eldre som av en eller annen grunn har behov for besøk. Dette arbeidet holdt hun på med så lenge den fysiske formen hennes tillatet det. På slutten av den tiden var hun nok eldre enn mange av de hun besøkte. Som et eksempel på hennes stolthet var da hun rundt 76 år gammel begynte å få blodpropp i benet, men før hun dro på sykehuset dro hun opp til Fjell sykehjem og fullførte oppdraget som besøksvenn før hun dro hjem og parkerte bilen på Åssiden, tok en taxi til sykehuset og ble lagt inn. Marit var i flere år også formann i besøkstjenesten i Drammen. Da jeg ryddet i leiligheten hennes fant jeg en fortjenestemedalje fra 2009 fra Sven Mollekleiv som var president i Norges Røde kors. Denne hadde hun aldri vist frem eller fortalt om. I 1997 flyttet hun til Solåsblokka og brukte jevnlig trimrommet i 15 etg og hver tirsdag var det canastaspilling nede på menighetshuset på åssiden. Modern var Jern Erna, det var aldri tid til å bryte sammen selv livet gikk en i mot. Når jeg tenker tilbake på livet mitt med å miste en far i 20 års alderen, strøket til eksamen, samlivsbrudd, mistet jobber så har jeg aldri latt meg knekke men har klart å meg videre i livet. Tror jeg har arvet den egenskapen av mor. Forskjellen er at hun klarte motstanden uten å klage. Når hun ble 80 fikk hun sin første mobiltelefon, når hun ble 85 måtte hun få ny for å få tilsendt bilder av Mathilde som liten. 90 år gammel fikk hun nettbrett, Kari advarte meg, dette må du aldri gjøre du kommer til å være den som må hjelpe henne og stemmer: fikk engang en supporttelefon, det er noe galt med brettet mitt, jeg ser bena mine, hun hadde kommet bort i kamerafunksjonen og med brettet i fanget så hun sine egne ben. Brettet ble brukt til nettbank og senere til kolonial.no der hun kunne sitte i sin egen stue og bestille mat da hun ikke lenger kunne kjøre bil. Jeg jobber nå med IT og dersom noen klager at dette er vanskelig, det er ikke sånn vi har gjort det før, pleier jeg å si at når min mor har lærte seg nettbrett som 90 åring klarer nok dere dette også. De siste 3 årene har vært tøffe for henne med å miste sin første sønn Espen i 2017. Et og et halvt år senere mister hun sin datter Kari. Det er ikke å legge skjul på at det er de to som hadde tettest kontakt. Marit klaget aldri men en kan etter det merke at noe av livsgnisten ble borte. Hun har alltid fulgt med i nyheter og samfunnsliv og på eldre dager kunne hun komme med sånne oppmuntrende ord som "Nå går det dårlig med godset". Hun var vel ikke det man kan kalle spontan men var heller ikke den som hverken klaget over noe eller overøste andre med unødig skryt men på siste bursdagen hennes i september kom vi med kake og hun hadde tidligere på dagen fått blomster, da vi kom satt hun ved langbord med et lite norsk flagg og det var tydelig hun satte pris på denne oppmerksomheten. Opp gjennom tidene har jeg hatt to søsken som jeg sikkert burde ha brukt mer tid sammen med med bursdagen til mor og jul var alltid et naturlig samlingspunkt. Det var skjelden min mor ble sint med da jeg som typisk mann forteller henne at jeg skal på fotballtur med Kai blir hun morsk og sier "jasså du skal til Budapest når moren di fyller 80", familiebursdagen ble deretter flyttet til helgen etter. Dere har sikkert lurt på hvorfor jeg har dette bildet av henne på programmet her i dag, normalt finner man et fra før alderdommen har satt inn men her kunne jeg virkelig se et stort smil selv om hun ikke klarte å få følelsene over i ord. Hun var også farmor til Martin og Mathilde. Hun sa aldri nei til å være barnevakt, dette gikk foran alt annet og så lenge hun var i form til det dro de før jul til Oslo, møtte Kari og de dro på teater og var ute og spiste. Hun og Kari har vært i København med Martin og hun var med meg til Legoland med Mathilde. Dessverre har Mathilde som er endel år yngre enn Martin fått oppleve en farmor som grunnet alder ikke har orket å reise like mye. Men tilslutt vil jeg bare si til Martin og Mathilde at hun var utrolig glad i dere begge og i samtaler med de som jobbet rundt henne på slutten så sa de at hun strålte når hun kom innpå samtaler om barnebarna sine. Takk for alt