Hei kjære mor!
Nå sitter jeg her alene og passer på deg på Veslestugu og tenker på de årene vi har vært så heldige å fått være sammen.
Det er 4 dager siden hjerneblødningen kom som lyn fra klar himmel. Du hadde slått deg godt til ro her på Veslestugu og sa flere ganger at du hadde det godt der. Hasse hadde besøkt deg mandag middag og på kvelden hadde du danset med Anne Synnøve. Av og til var du med og ryddet av bordet etter mat, og du var alltid i godt humør, men av og til litt trøtt. Hele familien var glad for at du hadde funnet deg så godt til rette.
Tirsdag den 6.10 klokka 08.25 ringte Dr. Anne og sa du hadde fått en kraftig hjerneblødning om morgenen, og etter en CT klokken 15 var beskjeden at den var 6 cm stor i venstre hjernehalvdel og at det var lite de kunne gjøre. Det var forferdelig trist, men både mor Oddveig og bror Audun opplevde det samme, henholdsvis 79 og 80 år gamle.
Helt siden Hasse og jeg var små, og far forlot oss på midten av 60-tallet, har du vært klippen i livet vårt. Du klaget aldri på noen ting. Du klarte å brødfø oss på de 200 kronene som ble sendt deg fra Oslo hver 14 dag, selv om vi av og til måtte ned i første etasje og låne litt mat fra bestemor Helga. Vi hadde nok ikke like mye klær og skiutstyr som andre, men vi klarte oss likevel, og når vi begynte i svømmegruppa så var ikke utstyrsjaget så stort; vi trengte bare ei badebukse og et par svømmebriller. Jeg husker med glede at vi satt hjemme i andreetasjen i Gamlevegen 11 og så på tv, og mandagsfilmen på slutten av 60 tallet var som regel amerikanske spillefilmer. Du visste alt om både filmer og skuespillerne, noe som imponerte meg i tillegg til alt annet du kunne noe om. Jeg følte meg alltid trygg på at det du sa var riktig. Var vi syke så visste du hva det var og vi fikk behandling deretter.
Etterhvert måtte du ut i jobb og et år var det fire arbeidsgivere som stod på selvangivelsen; det var vaskejobb og butikkjobber du fikk av lokale forretningsmenn som nok syntes synd på den hyggelige damen med de to guttene. Etterhvert ble du fast ansatt hos Olvar Opheim og senere Runar i kolonialbutikken. Vi klarte oss godt på skolen og hadde det trygt og godt hjemme. På ungdomsskolen var nok savnet etter en far størst da det, da som nå, foregikk mobbing av de minste. Det kunne vært greit å hatt en far til å rydde opp litt da.
I 1976 arvet vi Skansen og flyttet fra Gamleveien 11 til 15. Der bodde vi sammen til Hasse flyttet til Bergen i 79 og Bjørg og jeg bygget oss hus ved siden av deg i 1982-84. Fra da av har vi vært naboer i 36 år og hatt nesten daglig kontakt, og etter at barnebarna begynte å komme så ble du en naturlig del av storfamilien, sammen med oldemor Helga og oldefar Nils. Spesielt Helga hadde du et nært forhold til, og du tok deg av henne når hun begynte å bli gammel og trengte hjelp. Du var innom hver dag etter jobb og laget mat og ryddet for henne. Du tok deg av henne på samme måte som Bjørg har tatt seg av deg de siste 3-4 årene. Siden Trine, Aina og Idar vokste opp i nabohuset ble det også selvfølgelig et nært og godt forhold mellom deg og dem. Vi har vært på sydenturer sammen, vi har vært på hurtigrutetur sammen og vi har vært på biltur til Lofoten, og juletur til Bergen i tillegg til turer til Haugesund og Hønefoss for å besøke Trine, Aina og Idar.
Dagsturer til Gol og Geilo på handletur ble det også.
Etter at vi bygde om huset ditt i 1988-89 til to leiligheter fikk du også en kjærkommen ekstrainntekt som ga deg litt mer handlingsrom økonomisk.
Du er også en populær tante for alle våre søskenbarn hos Audun, Edmund og Magne. Alltid på plass med gaver til runde tall, barnedåp, konfirmasjoner og giftermål. Når så dine egne barnmebarn begynte å få kjærester og samboere så var de like velkomne alle sammen.
Da onkel Edmund på 80-årsdagen din kalte deg "Mama Familias" var det med rette; du brydde deg om alle i familien; om de var nære eller fjerne, og du var interessert i å følge opp barnebarn uansett hva de drev på med; om det var svømmestevne på Vikersund eller skoleavslutninger. Når Trine etter første skoledag lurte på hvorfor så mange andre hadde 4 besteforeldre, og hva de skulle med det, var vel det et uttrykk for at du hadde fylt bestemorrollen godt nok.
De siste årene har vennskapet med Vigdis blitt bedre og bedre; noe hele familien har fått glede av. Vigdis og du er svært like; snille, gode og opptatt av å hjelpe andre hvis dere kan. Vigdis har nok et større nettverk enn du pga jobben i barnehage og et stort engasjement lokalt, og stiller opp for alle, uansett hva det er. Hun har vært med deg i bryllupet til Trine, avslutningen hennes i Slovakia, den fine juleturen til Bergen og på besøk til Trine og Idar i Haugesund. I familen vår er det noe som heter at "Alle skulle ha en Vigdis."
Nå var akkurat sykepleier Diana innom og sa at pusten din var blitt litt mer overfladisk, ikke så dyp som igår, et tegn på at det går mot slutten. Uansett; når det skjer så vet du at du kan forlate oss med god samvittighet og et stolt hjerte. Du har vært vår beste støttespiller i over 60 år, og at vi er blitt som vi er, kan vi takke deg for. Du har alltid vært, og vil fortsatt være høyt elsket og respektert for den jobben du har gjort med oss, og for oss. Vi vil alltid minnes deg med glede, respekt og kjærlighet. Takk for alt, og hvil i fred kjære mor.
Hilsen Hasse og Finn.
Vis mer
Vis mindre