Randi Hvistendahl

  • Født: 19. september 1925
  • Død: 11. september 2020

Til mamma, svigermor og bestemor

Selv om mamma var bare dager unna å feire sin 95-årsdag og fikk leve et langt liv er det allikevel ufattelig at hun nå er borte. Hun var en bauta i vår familie, og var også et sterkt og engasjert medmenneske som berørte alle hun kom i kontakt med. Hun var glødende opptatt av alt og alle rundt seg, og også hva som skjedde der ute i den store verden. Jeg fikk en god time med henne på sykehuset på fredag bare en time før hun plutselig gikk bort, og vi snakket som vanlig om hva som var nytt i vår lille familie, men var også innom både Trump, Erdogan og Covid-19. Hun ble så glad i alle som stelte med henne på sykehuset, men savnet å kunne følge med på hva som skjedde utenfor sykehusets vegger. Mamma evnet å skape kontakt med sine medmennesker gjennom sin sterke personlighet og evne til å engasjere og berøre mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag. Det var ikke alle som satte pris på hennes engasjement, tydelige tale og direkte væremåte, men hennes sterke personlighet rørte ved alle og jeg tror ingen møtte henne med likegyldighet. De hun knyttet tette bånd til ble hennes venner gjennom hele livet, og jeg vet hun har betydd mye for mange. Hun evnet også helt til det siste å skape nye forbindelser. Jeg har de siste dagene møtt og snakket med mange i Fagerborggata der hun bodde som har vært engasjert og opptatt av hennes ve og vel – ikke fordi hun var en eldre dame som bodde alene men fordi hun for dem var et spennende medmenneske som ga dem mye. Mamma ble formet av sin tid og hadde til tider et utfordrende liv. Utfordringene gjorde henne imidlertid bare sterkere, og hun sloss utrettelig for sine nærmeste. Det var av og til en utfordring å vokse opp med en så sterk omsorgsperson, men jeg har jo for lengst innsett at hennes styrke og moralske kompass har hjulpet meg på så mange måter gjennom livet samtidig som det har gitt meg en ballast jeg vil ta med meg så lenge jeg lever. Mamma elsket «Plassen» og sitt Eggedal, og fikk anledning til å bruke mye tid der i over 60 år. Det var der hun ladet sine batterier, gledet seg i mange år sammen med sin «Bess» og dyrket sin glede over alt levende rundt seg. Jeg har ikke tall på alle gode fortellinger om dyrelivet på og rundt «Plassen» der jeg kunne lytte til og glede meg sammen med henne over hennes store engasjement for to- og firbente og deres velferd. Hun var også like engasjert i livet og menneskene på gårdene der omkring, og gledet seg til å feire sin 95-års dag på «Borgerstua» med gamle venner fra omegn. Det fikk hun dessverre ikke oppleve, men det var så godt å se at hun holdt så mye av dem som hadde vært en så stor del av hennes liv i mer enn 60 år. Hun tok imot min Hilde med skepsis til å begynne med – hvem var denne trønderjenta som kom rekende og opptok så mye av tiden og tankene til hennes sønn? Men Hilde ble fort en del av den indre krets i hennes nærmeste familie, og omtanke for Hildes ve og vel stod alltid høyt på hennes himmel noe som var gjensidig. Begge barnebarna ble født utenfor Norges grenser og hun fikk nok derfor ikke alltid den tiden sammen med dem som hun ønsket, men kontakten ble opprettholdt gjennom besøk i utlandet, besøk i Fagerborggaten og i Stavanger samt en kontinuerlig dialog på telefonen helt til det siste. Hun levde seg inn i deres gleder og sorger, var alltid parat til å tre støttende til i enhver situasjon og jeg vet at hun har betydd svært mye for både Thomas og Erika. Mamma var lite fornøyd med mye av det som foregikk i den norske kirke, men hun hadde sin helt egen tro. Hun hadde en tett dialog med «jesusbarnet» som hun delte sine bekymringer med om hvor verden var på vei. Hennes mantra de siste årene var «vi lever i en underlig tid», noe jeg til tider slet med å forstå når det kom fra en som hadde opplevd så mange av skyggesidene i en av to store verdenskriger direkte på kroppen. Men jeg tenker vel nå når jeg ser rundt meg at jammen hadde hun ikke rett i dette også… Jeg vil avslutte med et sitat hun var glad i. Sitatet er gammelt og av ukjent herkomst, men jeg tenker det sier mye om hennes livsfilosofi: «Først når det siste tre er utdødd, den siste elven er blitt forgiftet og den siste fisken er tatt vil vi innse at vi ikke kan spise penger» Du vil være i våre tanker så lenge vi lever. Frederik, Hilde, Thomas og Erika

Til mamma, svigermor og bestemor

Selv om mamma var bare dager unna å feire sin 95-årsdag og fikk leve et langt liv er det allikevel ufattelig at hun nå er borte. Hun var en bauta i vår familie, og var også et sterkt og engasjert medmenneske som berørte alle hun kom i kontakt med. Hun var glødende opptatt av alt og alle rundt seg, og også hva som skjedde der ute i den store verden. Jeg fikk en god time med henne på sykehuset på fredag bare en time før hun plutselig gikk bort, og vi snakket som vanlig om hva som var nytt i vår lille familie, men var også innom både Trump, Erdogan og Covid-19. Hun ble så glad i alle som stelte med henne på sykehuset, men savnet å kunne følge med på hva som skjedde utenfor sykehusets vegger. Mamma evnet å skape kontakt med sine medmennesker gjennom sin sterke personlighet og evne til å engasjere og berøre mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag. Det var ikke alle som satte pris på hennes engasjement, tydelige tale og direkte væremåte, men hennes sterke personlighet rørte ved alle og jeg tror ingen møtte henne med likegyldighet. De hun knyttet tette bånd til ble hennes venner gjennom hele livet, og jeg vet hun har betydd mye for mange. Hun evnet også helt til det siste å skape nye forbindelser. Jeg har de siste dagene møtt og snakket med mange i Fagerborggata der hun bodde som har vært engasjert og opptatt av hennes ve og vel – ikke fordi hun var en eldre dame som bodde alene men fordi hun for dem var et spennende medmenneske som ga dem mye. Mamma ble formet av sin tid og hadde til tider et utfordrende liv. Utfordringene gjorde henne imidlertid bare sterkere, og hun sloss utrettelig for sine nærmeste. Det var av og til en utfordring å vokse opp med en så sterk omsorgsperson, men jeg har jo for lengst innsett at hennes styrke og moralske kompass har hjulpet meg på så mange måter gjennom livet samtidig som det har gitt meg en ballast jeg vil ta med meg så lenge jeg lever. Mamma elsket «Plassen» og sitt Eggedal, og fikk anledning til å bruke mye tid der i over 60 år. Det var der hun ladet sine batterier, gledet seg i mange år sammen med sin «Bess» og dyrket sin glede over alt levende rundt seg. Jeg har ikke tall på alle gode fortellinger om dyrelivet på og rundt «Plassen» der jeg kunne lytte til og glede meg sammen med henne over hennes store engasjement for to- og firbente og deres velferd. Hun var også like engasjert i livet og menneskene på gårdene der omkring, og gledet seg til å feire sin 95-års dag på «Borgerstua» med gamle venner fra omegn. Det fikk hun dessverre ikke oppleve, men det var så godt å se at hun holdt så mye av dem som hadde vært en så stor del av hennes liv i mer enn 60 år. Hun tok imot min Hilde med skepsis til å begynne med – hvem var denne trønderjenta som kom rekende og opptok så mye av tiden og tankene til hennes sønn? Men Hilde ble fort en del av den indre krets i hennes nærmeste familie, og omtanke for Hildes ve og vel stod alltid høyt på hennes himmel noe som var gjensidig. Begge barnebarna ble født utenfor Norges grenser og hun fikk nok derfor ikke alltid den tiden sammen med dem som hun ønsket, men kontakten ble opprettholdt gjennom besøk i utlandet, besøk i Fagerborggaten og i Stavanger samt en kontinuerlig dialog på telefonen helt til det siste. Hun levde seg inn i deres gleder og sorger, var alltid parat til å tre støttende til i enhver situasjon og jeg vet at hun har betydd svært mye for både Thomas og Erika. Mamma var lite fornøyd med mye av det som foregikk i den norske kirke, men hun hadde sin helt egen tro. Hun hadde en tett dialog med «jesusbarnet» som hun delte sine bekymringer med om hvor verden var på vei. Hennes mantra de siste årene var «vi lever i en underlig tid», noe jeg til tider slet med å forstå når det kom fra en som hadde opplevd så mange av skyggesidene i en av to store verdenskriger direkte på kroppen. Men jeg tenker vel nå når jeg ser rundt meg at jammen hadde hun ikke rett i dette også… Jeg vil avslutte med et sitat hun var glad i. Sitatet er gammelt og av ukjent herkomst, men jeg tenker det sier mye om hennes livsfilosofi: «Først når det siste tre er utdødd, den siste elven er blitt forgiftet og den siste fisken er tatt vil vi innse at vi ikke kan spise penger» Du vil være i våre tanker så lenge vi lever. Frederik, Hilde, Thomas og Erika

Bestill blomster