Minneord
Hilde var datter av Brit og Bjørn Innset. Hun ble født i Oslo den 6. januar 1992 og hun ble døpt i Akershus slottskirke den 10. mai 1992. Hun vokste opp i her i Ski, hun var foreldrenes eneste barn. Far og mor vil gi oss minneord om Hilde, slik bare de kan det.
[Foreldrenes minneord.]
Høsten 2013 begynte Hilde på internasjonale studier ved Universitetet i Oslo, hun fortsatte i 2014 med folkerett, høsten 2014 begynte hun på examen philosophicum og internasjonal politikk, men så ble de indre vanskelighetene for store - studiet ble satt på vent og etter hvert lagt til side.
Hilde ville bidra til fellesskapet, og fant en annen vei. Fra sommeren 2016 var Hilde medarbeider i NMS Gjenbruk her i Ski. Hilde var blid og vennlig, beskjeden og nøyaktig. Hun måtte begrense tiden i butikken, men vi fikk til en god ordning på onsdager. Hilde satte mye inn på å komme på jobb i butikken. I det fikk hun også god støtte av far og mor, som kjørte og hentet. Hilde var en verdifull og verdsatt medarbeider i butikken.
Hilde var en begavet skribent. Hun skrev tekster som ble premiert og offentliggjort - tekster som gir stemme til dem som er satt utenfor og som kjenner på ydmykelse og skam over å komme til kort. I en av tekstene brukte hun om seg selv ord og bilder fra de internasjonale studiene. Hun sammenliknet seg med en liten, fredselskende stat som ble invadert av fremmede makter. Da de fremmede etterhvert forlot den lille staten, etterlot de et samfunn i splittelse, et samfunn der en borgerkrig raste. Inne i henne var det kommet vonde tanker som snakket henne ned, som tok fra henne tryggheten og gleden over livet og troen på at hun var verd noe. Hilde kjempet med dem i år etter år. Til slutt fikk de vonde stemmene overhånd.
Hilde døde på Ahus søndag 2. august, 28 ½ år gammel.
Vi lyser fred over Hildes minne.
Skriftlesning:
L La oss høre hva Guds Ord vitner om livet og døden, om dommen og vårt håp i Jesus Kristus.
Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra Min hjelp kommer fra Herren, ha som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø, din vokter blunder ikke. Nei, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge, han er ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen og månen ikke skade deg om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt, og verne om ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. Salme 121
Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa da til meg: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Åp 21,1-5a
Jesus sier: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg. Og jeg gir dem evig liv; de skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd.»
Joh 10,14.28-29
Tale
I fortellingen om Hilde som vi har delt i dag er angsten og døden to store og mørke ord. Og så tapet, sorgen og savnet. Vi står fattigere og sørgende tilbake - mest av alle Brit og Bjørn, Hildes foreldre, men også alle som lærte Hilde å kjenne. Vi forstår stykkevis - dette forstår vi slett ikke noe av. Det har ingen mening for oss, og vi skal heller ikke prøve å finne den - «det skjulte hører Herrens til,» sier den gamle boken. Og det gjelder også her.
Men Gud forlater oss ikke i angst og død, i tap og sorg. Hos profeten Jesaja leser vi:
«Så sier han som er høyt opphøyet, sin troner evig og heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.» Jes 57,15
Gud er i det høye - og Gud er hos de nedbøyde. Også til det smertefulle, i det forferdelige, når Gud. Også dit når Guds kjærlighet.
På søndagen før vi fikk at Hilde var død, ble vi i gudstjenesten minnet om noen ord fra Paulus brev til romerne. Da budet om Hildes død kom, var det for meg som om disse ordene var en rustning for møtet med den vonde meldingen senere på dagen. Apostelen Paulus skriver:
«Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd» Rom 8, 35
Nød og angst - når det er i våre liv, er da Gud borte, er vi da utenfor Guds kjærlighet, utenfor Guds vennskap Nei. sier apostelen:
«jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Rom 8, 38-39
Når vår veg går gjennom det onde, er vi ikke alene der - verken angsten eller døden kan skille oss fra Guds kjærlighet. Sykdom og mørke i våre sinn kan gjøre oss blinde for Guds nærvær. Men Gud er både i det høye og hellige og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Gud er nær, Gud gråter med - slik Jesus gråt ved Lasarus grav
Angsten og mørket skilte ikke Hilde fra Guds kjærlighet og Guds løfter. Og vi som sørger, og savner er heller ikke skilt fra Guds kjærlighet og Guds løfter. Verken angsten eller døden har det siste ordet - det har Guds nyskapende kjærlighet.
Vi får legge også i dag oss selv i Guds gode hånd, med all vår sorg og nød. Også Hilde får vi legge fra oss i Guds hånd. Det er mye vi aldri vil forstå. Det som er skjult, hører Herren til. Det skjulte er ikke for oss. Men Gud er for oss i Jesu navn
Vis mer
Vis mindre