Liv Annik Charlotte Kjønaas

Kjære liv, nå har du fått fred️ Jeg ble kjent med deg som en pleier i helsevesenet ️ Jeg ble også godt kjent med din fine datter Janne, som sto på for deg døgnet rundt. Ville du ikke spise eller drikke ringte jeg bare til Janne og du gjorde som hun sa Du hadde dine siste gode år på bøler og hjemme med Janne i ditt barndomshjem. Jeg var heldig å fikk møte deg begge steder og du fikk meg alltid til å le med å fortelle meg at du nå var pææængsjonist️ Hvil i fred fine liv, jeg glemmer deg aldri️ Klem Nina

Stå ikke ved graven og gråt – for jeg er ikke der. Jeg er enda her i vinden som blåser og bølgene som slår. Slik lever jeg videre i år etter år. Jeg lever i luften du puster om våren og finnes i lyset hver strålende morgen. Jeg er i hver blåveis og hvitveis i skauen - Og svever blant fuglene høyt over haugen. Musikken du hører er også litt meg. Når du er redd skal jeg passe på deg. Stå ikke ved graven i sorg og i smerte – Jeg er ikke der – jeg er i ditt hjerte. Ukjent forfatter

Minnetale fra Janne, ved begravelsen 01.07. 2020 Kjære Mamma, kjære dere! Når jeg skal si noen ord om mamma og noe av det hun betydde for meg må jeg må starte med Livsglede og takknemlighet: Da vi snakket om takknemlighet da hun var syk for et år siden sa hun «Jeg er takknemlig for at jeg er til, for livet». Jeg husker fra oppveksten hvordan hun kunne se utover et landskap og utbryte «Er det ikke vakkert!» «Har vi det ikke kjekt» var et annet typisk uttrykk. Hun hadde en utrolig livsvilje og livsglede. Da hun forsommeren 2019 ville spille lotto spurte jeg hva hun ville gjøre med pengene hvis hun vant: «Da leier vi en sykepleier og reiser på cruise på Nilen». Avisannonser om «Peer Gynt» oppsetning det siste året resulterte i – «der må vi gå, Janne». Hun elsket klassisk musikk og abonnerte på konsertserier frem til det siste. Omsorg og kjærligheten kom i første rekke til uttrykk gjennom handling. «Hva kan jeg gjøre», men også «Det er så godt å bli påhusket» når hun fikk telefoner og brev. Mamma var ikke spesielt fysisk med klemmer og kos, - med det endret seg da hun ble gammel. Da ble det å flette hender og kos på kinnet viktig, - som kom til uttrykk i hånden som ble rakt frem med fingrene spredt, og i form en finger som pekte på kinnet eller bare at kinnet ble stukket frem. Hun koste spesielt med ørene mine. Jeg spurte hvorfor hun koste sånn med ørene, og hun sa «fordi de er så søte» - Jeg har søte ører . Evnene til å lytte opplevde jeg ikke som utpreget sterk – det er ikke få ganger som jeg freste «Mamma, ikke hopp!» når jeg forsøkte å fortelle henne noe. Redelighet og gjensidighet var derimot utpregede egenskaper. Mamma sjekket alltid kvitteringer fra handlinger, og en gang hadde vi kommet hjem med en pakke gjær som ikke var betalt for ble jeg bedt om å gå tilbake for å betale for den. Mamma, det koster jo ingen ting! Og hun sa «jeg gjør meg ikke til tyv for 3 kroner». Hun betalte tilbake hver krone av lånet fra Bestefar Kartevold for å gå på jordmorskolen i Bergen. Redelighet gikk fra det enkle til det mer omfattende, som booppgjør og arv. Det skulle gå rett og riktig for seg. Hun hadde behov for gjensidighet - å gi når hun fikk. Når jeg vaktmester og gartner for henne etter at pappa døde, kjørte hun vaskehjelpen sin ut til Ås og fikk huset mitt vasket så lenge hun kjørte bil. Stå-på vilje og handlekraft: På tur som ungjente med far på fjellet, var det lange strekk å bære ski og ryggsekk, og hvert skritt fremover gikk med mottoet: «jeg skal, jeg må, jeg vil – jeg kan!». Den samme kom til uttrykk da hun slet seg frem med rullator på trange stier ut til hytta på Tromøya i en alder av 92 år. Tørr humor var utpreget - inntil det siste. Da jeg i den siste varmebølgen sa «Mamma det er 27 grader her, du blir jo helt kokt», svarte hun kontant «det er 63 grader igjen» (– dvs til kokepuktet). Jeg gledet meg over felles svart humor. Når hun klorte opp alle skorper – også mine – og jeg sa «Mamma, nå må du slutte ellers må jeg ta med hagesaksen og klippe fingrene av deg», så holdt hun opp hendene sånn – med et skikkelig glimt i øyet. Verdighet og respekt: Hun hadde en helt grunnleggende oppfatning av at omsorg bygger på verdighet og på respekt. Dette var helt sentralt for henne både som sykepleier og som pleietrengende. Da hun gikk «fra å være yter til å bli nyter», - var det vanskelig å være den som skulle ta imot istedenfor den som skulle gi. Hun hadde en høy standard på pleie og omsorg hun gav, - og som hun forventet å få. Hun var svært tydelig til pleierne om «det er meg du kommer til, det er meg du hilser på og det er meg du snakker med». Hun gav klare instruksjoner i stell. Det var ikke uvanlig at hun kunne utbryte til en pleier «men du kan jo ikke dette,- der er døren!». Situasjonen som pleietrengende forteller om sårbarhet, styrke og tillit: Som pleietrengende er du utrolig sårbar – helt prisgitt de rundt deg. Men hun verget seg. Jeg hørte på opptak fra Sagenehjemmet der hun spurte en pleier «hvem er jeg, hva er jeg, hvor er jeg, hvorfor» Ikke noe svar. «Kan du svare meg», - fortsatt ikke noe svar «Jammen så svar da når jeg snakker til deg» ikke noe svar. Og da døren ble lukket hører du kontant fra Mamma: «Dust!» Hun ble veldig utrygg på sykehjemmene «Står det noen utenfor døren, Janne, er det noen på badet, kan du sjekke» Også da hun flyttet hjem til meg spurte hun fortsatt i lang tid «står det noen i gangen Janne, kommer det noen opp trappen». «Nei, Mamma, det er bare du og jeg og vi to som er her - og Devi». Hun hadde en vane med å ropte «Halloen – Janne». Da jeg kom og spurte, «Er du urolig mamma «Ikke når du er her». «Men jeg sitter nede og forsøker å jobbe», eller «klokken er halv tre om natten, mamma, jeg må sove». – «Oj, unnskyld» - og da jeg var på vei ned trappen igjen eller var i ferd med å sovne: «Halloen». Da våren kom og løver spratt spurte jeg henne om det ikke ville være godt å flytte til et sted der hun kunne ha mulighet til å komme seg ut på tur og ikke vært begrenset til familiesoverommet. «Nei, jeg vil bo her». «Men hvorfor vil du bo her, Mamma» «Fordi det er trygt, Janne» Hun var min veileder, i ett og alt. når det gjaldt hennes behov og livssituasjon. Jeg spurte: «Er det godt å leve, mamma, eller begynner dette å bli for slitsom». «Jeg vil leve!» «Da må jeg mase på drikke» – «Du MÅ mase». Eller «Beklager hvis du synes jeg maser mye om drikke» «Det er ikke mas, det er omsorg!». - Frem til de siste lørdagen før hun døde, da hun sa «Nå må du la meg være som jeg er, Janne». Vi samarbeidet om alt stell: «Mamma, hvis du ikke hjelper meg å hjelpe deg så går ikke dette». Når hjemmesykepleien kom var det ikke uvanlig med «jeg sover», selv om hun hadde vært lys våken rett før de kom. Den ærligheten som oppsto mellom oss var forutsetningen for at hun kunne bo hjemme. Tålmodigheten hos meg var ikke alltid på topp og jeg kunne si «det er godt du hører dårlig, mamma, for nå banner jeg som en bryggesjauer». Og hun sa – «bann i vei, det er lov å bli sint» eller «du har sikker grunn til det». Hun viste meg en fundamental, bunnsolid tillit! Nest-siste natten hun levde, da jeg fikk opp minne om situasjoner der jeg hadde sendt henne et hatefullt blikk og bare gått ut av rommet, gråt jeg og fortalte henne sa hvor lei meg jeg var for det, og hun koste med ørene mine, trakk meg mot seg og ba om klem. Alt var greit. Når jeg spurte «Hva kan jeg gjøre for deg, mamma» – «Bare vær deg». Det viktigste fokuset for meg var at hun skulle kjenne seg trygg, og kjenne seg elsket. Og hver dag gav hun uttrykk for hvor mye jeg betydde for henne. Det er en gave. Jeg sitter igjen og kjenner hvor glad jeg er i henne, og føler en glede og fredfylthet – og også frihet for at jeg nå får dagliglivet mitt tilbake. Og så kjenner jeg en dyp takknemlighet: over bli kjent med andre sider av henne – og andre sider av meg selv, for å forstå mer om sårbarhet, trygghet, tillit, indre styrke, og verdighet, - for tilliten hun gav meg, og over å få følge henne helt frem til siste pust. Tusen takk for deg, Mamma!