Solveig Synnøve Møllerhaug Jacobsen

Kjære mormor. Ditt minne er som en stor og god bjørnelabb. Jeg skulle ønske jeg kunne være i begravelsen din og klemme på din fine datter. God reise.

Mor er borte. Men sykdommen hennes gjorde at hun startet å svinne hen for mange år siden. Tid ble vanskelig. Nøkler ble en frustrasjon. Butikkturene ble forvirrende. Men mor var like snill. Over de siste årene ble livet hennes mer forvirrende. Fagerborghjemmet ga henne et nytt holdepunkt. Tilpasningen var vanskelig, men hun ble lykkelig også i den siste fasen av livet. Og fremdeles var hun snill. Jeg kjørte mange turer med henne. Hun elsket å kjøre opp i Maridalen. Inn til Movatn. Vi spillte sanger fra hennes ungdom på bilradioen. Hun sang og nynnet med. Unnskyldte seg for å ha sunget, men jeg likte det. Det kom mange spørsmål om Møllerhaug og hennes mor Agny på disse turene. Etter hvert sank det inn at Agny var død. Hun tok det med stor ro. "Tenk at nå sitter mor og ser ned på oss som kjører her," sa hun en gang. Hun takket så mye hver gang. Men takk var ikke nødvendig. Jeg satte minst like mye pris på turene som henne. Da hun ble dårligere ble det slutt på bilturene. Nå fikk vi nye rutiner, og de bestod av å spille musikk. "Tango for to", "De nære ting", "Blåveispiken" og andre sanger fra den samme perioden var favorittene. De samme sangene som jeg vokste opp med. Jeg hadde nesten glemt hvor vakre de sangene er. Hun smilte og nynnet med. Mor, du har gjennom et helt liv vist hva godhet er. Jeg lyser fred med ditt minne. Ava