Per-Erik Gunnerud

Kjæreste Pappa. Det tok veldig plutselig og altfor tidlig slutt. Sammen har vi mange minner å se tilbake på. Reist på mange fine ferieturer. Kjørt mange mil i den lille røde yarisen vi var så glade i. Spilt fotball sammen i hagen hjemme og fulgt nøye med på samme lag (de var vi også så heldige å gå på kamp for å se vinne 4-0). Vi snakket sammen hver eneste dag, og hadde mange felles interesser. Jeg gledet meg alltid til å være sammen med deg. Uansett hva det var, var du bare en kort telefon unna, og du stilte alltid opp. Hver gang det var noe, føltes ting bedre når du dukket opp. Du visste hva du skulle gjøre for å få frem smilet igjen, og har fått mange til å le med dine av og til litt rare påfunn og fakter. Du var stille og rolig, men visste og kunne så mye. Jeg så veldig opp til deg. Den tiden jeg liker best å tenke på er faktisk alle timene du hjalp meg med matteoppgaver hjemme. Mye strev og flittig bruk av viskelær, men du var tålmodig. Og til tider litt mobbete... På din lure Pappa-aktige måte. Vi koste oss sammen med det. Nå skal vi fortsette livene våre uten din trygge og rolige tilstedeværelse. Ikke lenger er det noen å se på over middagsbordet når noen sier noe vi tenker det samme om. Ikke flere av dine gode klemmer eller noen å sitte i fred og ro å pusle med hver sin sudoku med. Det er tøft, men du er litt med oss hver dag likevel. Vi snakker om deg og hva du ville sagt og gjort om du fortsatt hadde vært her. Vi gjør «som best vi kan», som du alltid sa, men savnet etter verdens snilleste Pappa vil bestandig være med oss. Takk for alt, BV.