Takk for alle gode minner, omsorg og kjærlighet. Du vil for alltid bli savnet. Du orket ikke leve lenger, etter at kreftoperasjoner og cellegiftbehandling etterlot deg med store smerter og problemer. Med alt jeg vet om hvordan du hadde det og ikke minst det du skrev i ditt avskjedsbrev kan jeg ikke annet enn å respektere ditt ønske om å endelig få slippe all smerten og lidelsene du hadde. Spesielt etter at helsevesenet ikke lenger kunne hjelpe deg mer. Ekstra vondt er det også å tenke på hvor urettferdig livet er og at en sykehusfeil for mange år siden skulle få en slik konsekvens. Ufattelig paradoksalt er det også at den behandlingen som skulle redde livet ditt fra kreften, var det som gjorde livet ditt ulevelig. Jeg trøster meg med at det aldri virket som du var redd for å dø. Du var derimot redd for å ikke kunne leve et godt liv.
Du hadde et stort hjerte spesielt for de svakeste. Du brydde deg om at alle skulle ha det bra, selv når du selv hadde utfordringer. Du var ikke bare min kjæreste, og kone. Du var også min beste venn og samtalepartner. Vi var sjelevenner og det oppdaget vi raskt den gangen vi ble sammen 29. januar 2000. Da vi allerede 13. desember forlovet oss samme år var vi begge sikre på at det var vi som skulle leve sammen resten av livet.
Jeg vil rette en stor takk for det utrolige engasjementet naboer, venner, bekjente og ikke minst helt ukjente viste under leteaksjonen. Det er utrolig rørende å se hvordan så utrolig mange satte alt annet til side for å bidra. Det var så mange som bidro i leteaksjonen at jeg ikke har oversikt, og derfor får jeg ikke takket alle direkte. I tillegg vil jeg takke Politiet og redningstjenesten som raskt satte store ressurser i gang.
Det er ufattelig og uvirkelig at du er borte. Men jeg skal ta vare på de gode minnene og du vil alltid være med meg i tankene så lenge jeg lever.
Klem fra din elskede Ole Kristian
Takk for alle gode minner, omsorg og kjærlighet. Du vil for alltid bli savnet. Du orket ikke leve lenger, etter at kreftoperasjoner og cellegiftbehandling etterlot deg med store smerter og problemer. Med alt jeg vet om hvordan du hadde det og ikke minst det du skrev i ditt avskjedsbrev kan jeg ikke annet enn å respektere ditt ønske om å endelig få slippe all smerten og lidelsene du hadde. Spesielt etter at helsevesenet ikke lenger kunne hjelpe deg mer. Ekstra vondt er det også å tenke på hvor urettferdig livet er og at en sykehusfeil for mange år siden skulle få en slik konsekvens. Ufattelig paradoksalt er det også at den behandlingen som skulle redde livet ditt fra kreften, var det som gjorde livet ditt ulevelig. Jeg trøster meg med at det aldri virket som du var redd for å dø. Du var derimot redd for å ikke kunne leve et godt liv.
Du hadde et stort hjerte spesielt for de svakeste. Du brydde deg om at alle skulle ha det bra, selv når du selv hadde utfordringer. Du var ikke bare min kjæreste, og kone. Du var også min beste venn og samtalepartner. Vi var sjelevenner og det oppdaget vi raskt den gangen vi ble sammen 29. januar 2000. Da vi allerede 13. desember forlovet oss samme år var vi begge sikre på at det var vi som skulle leve sammen resten av livet.
Jeg vil rette en stor takk for det utrolige engasjementet naboer, venner, bekjente og ikke minst helt ukjente viste under leteaksjonen. Det er utrolig rørende å se hvordan så utrolig mange satte alt annet til side for å bidra. Det var så mange som bidro i leteaksjonen at jeg ikke har oversikt, og derfor får jeg ikke takket alle direkte. I tillegg vil jeg takke Politiet og redningstjenesten som raskt satte store ressurser i gang.
Det er ufattelig og uvirkelig at du er borte. Men jeg skal ta vare på de gode minnene og du vil alltid være med meg i tankene så lenge jeg lever.
Klem fra din elskede Ole Kristian
Til minne om Ragnhild
Takk for alle gode minner, omsorg og kjærlighet. Du vil for alltid bli savnet. Du orket ikke leve lenger, etter at kreftoperasjoner og cellegiftbehandling etterlot deg med store smerter og problemer. Med alt jeg vet om hvordan du hadde det og ikke minst det du skrev i ditt avskjedsbrev kan jeg ikke annet enn å respektere ditt ønske om å endelig få slippe all smerten og lidelsene du hadde. Spesielt etter at helsevesenet ikke lenger kunne hjelpe deg mer. Ekstra vondt er det også å tenke på hvor urettferdig livet er og at en sykehusfeil for mange år siden skulle få en slik konsekvens. Ufattelig paradoksalt er det også at den behandlingen som skulle redde livet ditt fra kreften, var det som gjorde livet ditt ulevelig. Jeg trøster meg med at det aldri virket som du var redd for å dø. Du var derimot redd for å ikke kunne leve et godt liv.
Du hadde et stort hjerte spesielt for de svakeste. Du brydde deg om at alle skulle ha det bra, selv når du selv hadde utfordringer. Du var ikke bare min kjæreste, og kone. Du var også min beste venn og samtalepartner. Vi var sjelevenner og det oppdaget vi raskt den gangen vi ble sammen 29. januar 2000. Da vi allerede 13. desember forlovet oss samme år var vi begge sikre på at det var vi som skulle leve sammen resten av livet.
Jeg vil rette en stor takk for det utrolige engasjementet naboer, venner, bekjente og ikke minst helt ukjente viste under leteaksjonen. Det er utrolig rørende å se hvordan så utrolig mange satte alt annet til side for å bidra. Det var så mange som bidro i leteaksjonen at jeg ikke har oversikt, og derfor får jeg ikke takket alle direkte. I tillegg vil jeg takke Politiet og redningstjenesten som raskt satte store ressurser i gang.
Det er ufattelig og uvirkelig at du er borte. Men jeg skal ta vare på de gode minnene og du vil alltid være med meg i tankene så lenge jeg lever.
Klem fra din elskede Ole Kristian
Takk for alle gode minner, omsorg og kjærlighet. Du vil for alltid bli savnet. Du orket ikke leve lenger, etter at kreftoperasjoner og cellegiftbehandling etterlot deg med store smerter og problemer. Med alt jeg vet om hvordan du hadde det og ikke minst det du skrev i ditt avskjedsbrev kan jeg ikke annet enn å respektere ditt ønske om å endelig få slippe all smerten og lidelsene du hadde. Spesielt etter at helsevesenet ikke lenger kunne hjelpe deg mer. Ekstra vondt er det også å tenke på hvor urettferdig livet er og at en sykehusfeil for mange år siden skulle få en slik konsekvens. Ufattelig paradoksalt er det også at den behandlingen som skulle redde livet ditt fra kreften, var det som gjorde livet ditt ulevelig. Jeg trøster meg med at det aldri virket som du var redd for å dø. Du var derimot redd for å ikke kunne leve et godt liv.
Du hadde et stort hjerte spesielt for de svakeste. Du brydde deg om at alle skulle ha det bra, selv når du selv hadde utfordringer. Du var ikke bare min kjæreste, og kone. Du var også min beste venn og samtalepartner. Vi var sjelevenner og det oppdaget vi raskt den gangen vi ble sammen 29. januar 2000. Da vi allerede 13. desember forlovet oss samme år var vi begge sikre på at det var vi som skulle leve sammen resten av livet.
Jeg vil rette en stor takk for det utrolige engasjementet naboer, venner, bekjente og ikke minst helt ukjente viste under leteaksjonen. Det er utrolig rørende å se hvordan så utrolig mange satte alt annet til side for å bidra. Det var så mange som bidro i leteaksjonen at jeg ikke har oversikt, og derfor får jeg ikke takket alle direkte. I tillegg vil jeg takke Politiet og redningstjenesten som raskt satte store ressurser i gang.
Det er ufattelig og uvirkelig at du er borte. Men jeg skal ta vare på de gode minnene og du vil alltid være med meg i tankene så lenge jeg lever.
Klem fra din elskede Ole Kristian
Det var alltid fint å møte Ragnhild. Jeg kjente henne ikke så godt, men hun var en sånn du gjerne velger å stå sammen med, snakke litt ekstra med, i garderoben i barnehagen, eller på tribunen. (Det var derfra jeg kjente henne) Ragnhild utstrålte varme. Var hyggelig og fin. Sender varme tanker til dere som er hennes nærmeste og ønsker at dere finner styrke og mot i tiden som kommer!
Kjære Ragnhild♥️
Jeg er veldig glad for at vi fikk tid til å bli kjent i barselgruppa, og for at jeg kunne snakke med deg og spørre deg om alt - som trebarnsmor hadde du råd om det meste og gode tips. Du åpner hjemmet ditt i en tøff periode, og hadde omsorg for andre og tok deg tid å svare selv når det var mye som skjedde. Takk for alle gode samtaler og gode minner. Varme tanker til familien din♥️
Angelika, Klaus Johan, Sturla, Frøydis, Astrid, Vestein
2019-10-11
Jeg kjente ikke Ragnhild so godt men hadde litt kontakt med henne mens Eivind, Sturla og Frøydis gikk på samme avdeling i barnehagen. Og så møtte vi henne ofte på tur rundt omkring Mariholtet, både på sykkel og ski. Jeg husker at jeg hver gang ble imponert over hennes styrke og pågangsmot til tross for store helseutfordringer. Varme tanker til hennes familie i tiden som kommer. Hvil i fred, kjære Ragnhild.
Kjære Ragnhild
Vi møtte deg i Munkebekken barnehage første gang, når Morten og Eivind begynte på samme avdeling. Siden den dagen har gutta våre hengt sammen, både i innebandy, fotball og i sommer var de også på Hudøy sammen. Det er ufattelig trist at du er borte. Vi tenker på dere alle sammen og føler med dere❤️
Hilsen fra Morten, Lars, Mia og Glenn
Kjære Ragnhild!
Det var året 2009 da jeg og Michelle var så heldige å bli kjent med deg og Henrik på Babysang på Ellingsrud.
Vi delte mange stunder sammen på babysang, mange fine gåturer hadde vi og lunsjer og vinkvelder sammen. Vi feiret den første bursdagen til barna sammen hos hverandre og skapte mange gode minner.
Du var alltid så positiv og glad.
Takk for at vi fikk bli kjent med deg.
Det er så uvirkelig og så inderlig trist at du er borte !
Hvil i fred kjære Ragnhild!
Masse varme tanker til Ole Kristian, Henrik, Eivind og Linde
Bodil og Otter, Henrik og Lars2019-10-11Sarkomer - støtteforening
Kjære Ole Kristian med familie.
Vi kondolerer så meget med Ragnhilds bortgang. Vi var veldig glad i Ragnhild alle fire, og ble godt kjent da hun bodde hos oss på nittitallet, og var en del av vår familie. Ragnhild skapte mye glede hos oss, i en tid da vår familie behøvde hjelp og støtte.
Bildet av hesten Zorro, som Ragnhild tok, står fremdeles på kommoden i stuen.
Kjærlig hilsen fra Bodil og Otter, Henrik og Lars
Tenker på dere alle i sorgen. Ble kjent med snille fine gode Ragnhild i 2007 når ho skulle omplassere pusen Pantera som eg fikk bli matmor for i 8 år. Fred over minne hennes.
Kjære kusine Ragnhild. Takk for de besøk jeg og Ingvill fikk hos dere på trivelige Munkebekken med spill, katter, bading og papegøyer på flukt, bursdagsfeiring, samt båtturer med dere i fjor sommer. Hyggelig å møte både deg og din nære flokk! Du var hjertelig og god, klok og sporty, Jeg følte vi hadde mye til felles.Og at vi var tilstede i hverandres liv via hyggelige kommentarer på facebook der vi kunne se bilder av deg og din flotte familie - samt kattene du elsket. Så uendelig trist og urettferdig at du måtte slite med alvorlig sykdom, og ettervirkninger av behandlingen som vi ikke fattet rekkevidden av. Du er savnet! Kondolerer til familien. Hvil i fred.