Kåre Dorenfeldt Tønnesson

  • Født: 1. januar 1926
  • Død: 26. september 2019

Takk til far Kåre

I starten av dødsannonsen titulerer vi vår far, Kåre Dorenfeldt Tønnesson, som «historiker og seiler, lærer og snekker». Ja, han var historiker på sin hals. Ikke nostalgisk fortapt i fortidens samfunn, men kritisk spørrende, stundom begeistret og med levende engasjement i samtid og framtid. Jeg spurte ham, den gang jeg kalte meg revolusjonær, om hvorfor ikke også han var revolusjonær, han som visste alt om Den store, franske revolusjon. «Nettopp derfor», var svaret. Hans eldste barnebarn, Kristoffer, var den siste som besøkte ham. De tok avskjed i går formiddag, bare en drøy times tid før far overraskende døde. Kristoffer hadde med seg vakker røsslyng i en potte og noen bær fra hagen. Noe av det første far ba ham om, var å gå og hente jorda, og å passe godt på den. Det vil vi prøve på! Symbolet vi velger i annonsen er et anker. Ja, han var et anker for oss. På et amatørmaleri som vi nå har overtatt, og som ifølge familielegenden fantes ombord på Kåres farfar Johan L. Tønnessons seilskip Ivar Aasen, står det Hope is the Anker of Our Soul. Slik er det. Vi håper, og vi vet at vi må passe på. Far var den som gikk ut et par ganger i løpet av natta, når vi lå med seilbåten i en ny havn, for å sjekke at dreggen lå skikkelig. Vi sov trygt imens. Et anker. Og lærer? Vi har ikke tall på de tidligere studentene som med stor entusiasme har fortalt om hva far betydde for dem som foreleser, seminarleder og veileder. Og han var fra første øyeblikk en lærer for oss sønnene. Streng, men også med humor. Han godtok ikke svake argumenter, slurvete arbeid eller slappe formuleringer. På snekkerverkstedet lærte han oss å høvle rett, i skiløypa å gli godt, på sjøen å navigere og å ligge passe høyt opp mot vinden. Og så var han kjærlig. Etter at mor Birgit, hans livslange kjærlighet, døde i mai, var det først og fremst oss sønnene han ville ha hos seg. «Så godt at du kom!», sa han gang på gang når jeg dukket opp i leiligheten hans. Men han ville også gjerne høre om barnebarna og bonusbarnebarna og oldebarna og alle de andre han var glad i. Og så ville han vise meg noen interessante artikler han hadde lest i Klassekampen. Så godt at du kom til jorda, far Kåre! Johan på vegne av sønneflokken

Takk til far Kåre

I starten av dødsannonsen titulerer vi vår far, Kåre Dorenfeldt Tønnesson, som «historiker og seiler, lærer og snekker». Ja, han var historiker på sin hals. Ikke nostalgisk fortapt i fortidens samfunn, men kritisk spørrende, stundom begeistret og med levende engasjement i samtid og framtid. Jeg spurte ham, den gang jeg kalte meg revolusjonær, om hvorfor ikke også han var revolusjonær, han som visste alt om Den store, franske revolusjon. «Nettopp derfor», var svaret. Hans eldste barnebarn, Kristoffer, var den siste som besøkte ham. De tok avskjed i går formiddag, bare en drøy times tid før far overraskende døde. Kristoffer hadde med seg vakker røsslyng i en potte og noen bær fra hagen. Noe av det første far ba ham om, var å gå og hente jorda, og å passe godt på den. Det vil vi prøve på! Symbolet vi velger i annonsen er et anker. Ja, han var et anker for oss. På et amatørmaleri som vi nå har overtatt, og som ifølge familielegenden fantes ombord på Kåres farfar Johan L. Tønnessons seilskip Ivar Aasen, står det Hope is the Anker of Our Soul. Slik er det. Vi håper, og vi vet at vi må passe på. Far var den som gikk ut et par ganger i løpet av natta, når vi lå med seilbåten i en ny havn, for å sjekke at dreggen lå skikkelig. Vi sov trygt imens. Et anker. Og lærer? Vi har ikke tall på de tidligere studentene som med stor entusiasme har fortalt om hva far betydde for dem som foreleser, seminarleder og veileder. Og han var fra første øyeblikk en lærer for oss sønnene. Streng, men også med humor. Han godtok ikke svake argumenter, slurvete arbeid eller slappe formuleringer. På snekkerverkstedet lærte han oss å høvle rett, i skiløypa å gli godt, på sjøen å navigere og å ligge passe høyt opp mot vinden. Og så var han kjærlig. Etter at mor Birgit, hans livslange kjærlighet, døde i mai, var det først og fremst oss sønnene han ville ha hos seg. «Så godt at du kom!», sa han gang på gang når jeg dukket opp i leiligheten hans. Men han ville også gjerne høre om barnebarna og bonusbarnebarna og oldebarna og alle de andre han var glad i. Og så ville han vise meg noen interessante artikler han hadde lest i Klassekampen. Så godt at du kom til jorda, far Kåre! Johan på vegne av sønneflokken

Bestill blomster