Ola Glesne

Noen ord til deg Marit, for å minne om den plass Ola har hos noen av oss studenter fra Biobygget i 70-årene. Selv de av oss som har hatt liten eller ingen kontakt i årene etter, har hatt med oss navn, episoder og felles opplevelser fra denne kanskje mest optimistiske og løsslupne perioden i våre liv. Blant de personene som var med å prege minnene om disse årene ble Ola en av de viktigste. Alltid positiv, alltid full av engasjement for viktige saker, alltid blid. Og full av gode historier! På det tidspunktet visste vi ikke at dette kanskje skulle bli den delen av våre liv hvor drømmene og forhåpningene fikk lov til å ta tak i oss. Men for noen ble det slik. Og kanskje var det nettopp derfor minnet om Ola fikk en spesiell plass. Ola var optimismen, smilet og det åpne blikket. Han var troskyldigheten i beste betydning, den lette naive tiltroen til livet. Vi kan huske mer eller mindre av fag, av biologisk aften, av feltkurs, av fester, men det som kanskje til syvende og sist rørte mest ved oss var det udefinerbare som fikk oss til å våge og drømme. Jeg kan ikke huske Ola nevne slike ting i det hele tatt. Og likevel hadde han en måte å være på som appellerte akkurat til det. Det må ha vært hva Ivan Illich kalte "det skjulte pensum". En liten episode fra Vårsemesterskapet i Aurskog: En langstrakt rekke studenter med startnummer hadde lagt i vei på i ski innover skogen i vårsol og rotten snø. I tur og kaklende uorden kom de etter hver inn på de forskjellige postene. Avholdsmannen Ola var akkurat ankommet der hvor oppgaven bestod i tygge i seg en urenset ansjos ved hjelp av et halvt melkeglass akevitt. De av deltagerne som til tross for akevitten så seg nødt til å rense ansjosen måtte gå strafferunde. Hele rekken av studenter tøyde grenser og prinsipper og kom seg videre uten strafferunder, mer kaklende enn noen sinne. Ola var ikke inne på tanken! Han kom inn på standplass som den blideste, ble enda blidere da han fikk vite hva oppgaven bestod i, renset i ro og mak sin ansjos, lot akevitten stå, tok for sikkerhets skyld to strafferunder i det fine været før han gikk videre, - fortsatt som den blideste av alle. Jeg kan bare takke for Olas bidrag til disse minnene og spesielt for dosen naiv tiltro til livet. Den som etter hvert ble viktigere enn alt annet vi fikk med oss fra studietiden.

Fra jeg var omtrent 23 til omtrent 28 traff jeg Ola en gang i uka, gjerne mandager, i forbindelse med redaksjonsmøter først i Miljømagasinet og senere Natur og Miljø. Det var en formativ periode. Vi i redaksjonen sablet ned hverandres skriftstykker og ville ideer, og gikk på pub etterpå. Ola fremførte sine synspunkter på mildeste og vennligste måte, og var utelukkende behagelig å være sammen med. Vi fikk dessuten noe felles idet han syntes det var gøy at jeg var samfunnsøkonom, det var en sjeldenhet blant alle redaksjonens biologer, men det hadde faren hans vært. Jeg husker han en gang viste meg gamle svart-hvitt bilder av faren sin sammen med andre fremtredende økonomer. Siden fikk vi mindre kontakt, men når jeg møtte ham tok det øyeblikk før den gamle kontakten var der. Det er de milde øynene, mens han fremførte klare budskap, jeg vil huske ham for. Hvil i fred Ola, og jeg er veldig lei for at jeg ikke har mulighet til å delta den 23. Hilsen Haakon Vennemo