Birgit Tønnesson, født i Danmark 6. mai 1925, døde natt til søndag 12. mai 2019 på Vallerhjemmet i Bærum. Vi feiret hennes 94-årsdag der. Etter det gikk det raskt mot slutten. Far Kåre, hennes ektemann gjennom nesten 69 år, var mye hos henne, også de siste dagene. Da var vi også flere som satt hos henne, som sang, fuktet leppene hennes, klimpret på gitar eller holdt henne i hånden. Vi hørte hvordan kroppen hennes arbeidet tungt for å holde sirkulasjonen i gang. Stein nådde hjem fra Beijing sent lørdag kveld og var der da pusten opphørte og Mors hjerte sluttet å slå. Gjennom de siste dagene og timene viste Vallerhjemmets personale stor omsorg både for henne og for oss i familien. Det skal de ha hjertelig takk for.
I kjernefamilien var Mor Birgit eneste kvinne. Det kan ikke bestandig ha vært lett. Vi sønnene vil huske henne som den omsorgsfulle moren hun var. Hun var viktig i livene til ikke bare Stein, Johan og meg, men ble det også for sine svigerdøtre, barnebarn og oldebarn. Det handlet om en evne til nærvær, som også var koplet til hennes musiske evner – ikke minst hennes kjærlighet til ord og toner. Hun sang så gjerne, og hun kunne både gråte fortvilet og le med en perlende, smittende latter. For Mor Birgit var ikke ordene og tonene først og fremst redskaper i intellektuelle sysler. De var bærere av følelser. Dette tror vi i hvert fall – uten at det rokker ved at hun både hadde og viste store intellektuelle evner.
Mor Birgit hadde gjennom sitt arbeidsliv først og fremst stillinger innen administrasjon, men da helst administrasjon som krevde høy selvstendig vurderingsevne. Det var nok slitsomt, men også veldig givende for henne de seks årene hun arbeidet for den norske Unesco-kommisjonen og blant annet bisto norske delegasjoner ved internasjonale konferanser. Både hun selv og vi i familien er svært glade i et foto der hun sitter framoverlent, så pen og smilende bak skiltet «NORVEGE» – med to eldre herremenn plassert i skyggen bak seg. Vi er stolte av familiens kvinne!
Som femtiåring begynte hun på et hovedfagsstudium i fransk ved Universitetet i Oslo. Hun var språkutdannet fra før – både fra UiO og fra Handelshøyskolen i København – men franskstudiet ledet videre til flere års virksomhet som oversetter av både skjønnlitteratur og sakprosa – fra både fransk og engelsk til norsk. Både for ektemann Kåre og for sønnene kunne hun være en viktig språkkonsulent; selv fikk jeg hjelp med tolkningen av både franske og tyske tekstavsnitt, og hun kunne gi både ros og ris for mine egne engelske – og norske! – setninger. Det lå alltid kjærlighet i slik hjelp, selv om den ikke alltid ble møtt med like stor begeistring.
Nå er ikke mor mer. Hun ba oss arrangere en kristen bisettelse, selv om hun ikke oppfattet seg som «rettroende». Det gjør vi med glede, for det gir oss den rammen hun ville gi rundt det som nå er vår felles sorg.
Vi guttene kommer til å huske og tenke på Mor Birgit lenge, lenge, og når vi legger oss om kvelden, skal vi lytte og høre hennes fine stemme, fra innerst i en hjernecelle eller fra et annet sted, synge eller nynne siste vers av vår faste «Sov ind, mit lille nusseben»:
Sov ind, min eneste, min søn
Når søvnen dig forlader
Jeg får et smil til vågeløn
Så går vi hjem, til fader
Stein Johan Øyvind (tekst)
Birgit Tønnesson, født i Danmark 6. mai 1925, døde natt til søndag 12. mai 2019 på Vallerhjemmet i Bærum. Vi feiret hennes 94-årsdag der. Etter det gikk det raskt mot slutten. Far Kåre, hennes ektemann gjennom nesten 69 år, var mye hos henne, også de siste dagene. Da var vi også flere som satt hos henne, som sang, fuktet leppene hennes, klimpret på gitar eller holdt henne i hånden. Vi hørte hvordan kroppen hennes arbeidet tungt for å holde sirkulasjonen i gang. Stein nådde hjem fra Beijing sent lørdag kveld og var der da pusten opphørte og Mors hjerte sluttet å slå. Gjennom de siste dagene og timene viste Vallerhjemmets personale stor omsorg både for henne og for oss i familien. Det skal de ha hjertelig takk for.
I kjernefamilien var Mor Birgit eneste kvinne. Det kan ikke bestandig ha vært lett. Vi sønnene vil huske henne som den omsorgsfulle moren hun var. Hun var viktig i livene til ikke bare Stein, Johan og meg, men ble det også for sine svigerdøtre, barnebarn og oldebarn. Det handlet om en evne til nærvær, som også var koplet til hennes musiske evner – ikke minst hennes kjærlighet til ord og toner. Hun sang så gjerne, og hun kunne både gråte fortvilet og le med en perlende, smittende latter. For Mor Birgit var ikke ordene og tonene først og fremst redskaper i intellektuelle sysler. De var bærere av følelser. Dette tror vi i hvert fall – uten at det rokker ved at hun både hadde og viste store intellektuelle evner.
Mor Birgit hadde gjennom sitt arbeidsliv først og fremst stillinger innen administrasjon, men da helst administrasjon som krevde høy selvstendig vurderingsevne. Det var nok slitsomt, men også veldig givende for henne de seks årene hun arbeidet for den norske Unesco-kommisjonen og blant annet bisto norske delegasjoner ved internasjonale konferanser. Både hun selv og vi i familien er svært glade i et foto der hun sitter framoverlent, så pen og smilende bak skiltet «NORVEGE» – med to eldre herremenn plassert i skyggen bak seg. Vi er stolte av familiens kvinne!
Som femtiåring begynte hun på et hovedfagsstudium i fransk ved Universitetet i Oslo. Hun var språkutdannet fra før – både fra UiO og fra Handelshøyskolen i København – men franskstudiet ledet videre til flere års virksomhet som oversetter av både skjønnlitteratur og sakprosa – fra både fransk og engelsk til norsk. Både for ektemann Kåre og for sønnene kunne hun være en viktig språkkonsulent; selv fikk jeg hjelp med tolkningen av både franske og tyske tekstavsnitt, og hun kunne gi både ros og ris for mine egne engelske – og norske! – setninger. Det lå alltid kjærlighet i slik hjelp, selv om den ikke alltid ble møtt med like stor begeistring.
Nå er ikke mor mer. Hun ba oss arrangere en kristen bisettelse, selv om hun ikke oppfattet seg som «rettroende». Det gjør vi med glede, for det gir oss den rammen hun ville gi rundt det som nå er vår felles sorg.
Vi guttene kommer til å huske og tenke på Mor Birgit lenge, lenge, og når vi legger oss om kvelden, skal vi lytte og høre hennes fine stemme, fra innerst i en hjernecelle eller fra et annet sted, synge eller nynne siste vers av vår faste «Sov ind, mit lille nusseben»:
Sov ind, min eneste, min søn
Når søvnen dig forlader
Jeg får et smil til vågeløn
Så går vi hjem, til fader
Stein Johan Øyvind (tekst)
Vår kjære mor Birgit
Birgit Tønnesson, født i Danmark 6. mai 1925, døde natt til søndag 12. mai 2019 på Vallerhjemmet i Bærum. Vi feiret hennes 94-årsdag der. Etter det gikk det raskt mot slutten. Far Kåre, hennes ektemann gjennom nesten 69 år, var mye hos henne, også de siste dagene. Da var vi også flere som satt hos henne, som sang, fuktet leppene hennes, klimpret på gitar eller holdt henne i hånden. Vi hørte hvordan kroppen hennes arbeidet tungt for å holde sirkulasjonen i gang. Stein nådde hjem fra Beijing sent lørdag kveld og var der da pusten opphørte og Mors hjerte sluttet å slå. Gjennom de siste dagene og timene viste Vallerhjemmets personale stor omsorg både for henne og for oss i familien. Det skal de ha hjertelig takk for.
I kjernefamilien var Mor Birgit eneste kvinne. Det kan ikke bestandig ha vært lett. Vi sønnene vil huske henne som den omsorgsfulle moren hun var. Hun var viktig i livene til ikke bare Stein, Johan og meg, men ble det også for sine svigerdøtre, barnebarn og oldebarn. Det handlet om en evne til nærvær, som også var koplet til hennes musiske evner – ikke minst hennes kjærlighet til ord og toner. Hun sang så gjerne, og hun kunne både gråte fortvilet og le med en perlende, smittende latter. For Mor Birgit var ikke ordene og tonene først og fremst redskaper i intellektuelle sysler. De var bærere av følelser. Dette tror vi i hvert fall – uten at det rokker ved at hun både hadde og viste store intellektuelle evner.
Mor Birgit hadde gjennom sitt arbeidsliv først og fremst stillinger innen administrasjon, men da helst administrasjon som krevde høy selvstendig vurderingsevne. Det var nok slitsomt, men også veldig givende for henne de seks årene hun arbeidet for den norske Unesco-kommisjonen og blant annet bisto norske delegasjoner ved internasjonale konferanser. Både hun selv og vi i familien er svært glade i et foto der hun sitter framoverlent, så pen og smilende bak skiltet «NORVEGE» – med to eldre herremenn plassert i skyggen bak seg. Vi er stolte av familiens kvinne!
Som femtiåring begynte hun på et hovedfagsstudium i fransk ved Universitetet i Oslo. Hun var språkutdannet fra før – både fra UiO og fra Handelshøyskolen i København – men franskstudiet ledet videre til flere års virksomhet som oversetter av både skjønnlitteratur og sakprosa – fra både fransk og engelsk til norsk. Både for ektemann Kåre og for sønnene kunne hun være en viktig språkkonsulent; selv fikk jeg hjelp med tolkningen av både franske og tyske tekstavsnitt, og hun kunne gi både ros og ris for mine egne engelske – og norske! – setninger. Det lå alltid kjærlighet i slik hjelp, selv om den ikke alltid ble møtt med like stor begeistring.
Nå er ikke mor mer. Hun ba oss arrangere en kristen bisettelse, selv om hun ikke oppfattet seg som «rettroende». Det gjør vi med glede, for det gir oss den rammen hun ville gi rundt det som nå er vår felles sorg.
Vi guttene kommer til å huske og tenke på Mor Birgit lenge, lenge, og når vi legger oss om kvelden, skal vi lytte og høre hennes fine stemme, fra innerst i en hjernecelle eller fra et annet sted, synge eller nynne siste vers av vår faste «Sov ind, mit lille nusseben»:
Sov ind, min eneste, min søn
Når søvnen dig forlader
Jeg får et smil til vågeløn
Så går vi hjem, til fader
Stein Johan Øyvind (tekst)
Birgit Tønnesson, født i Danmark 6. mai 1925, døde natt til søndag 12. mai 2019 på Vallerhjemmet i Bærum. Vi feiret hennes 94-årsdag der. Etter det gikk det raskt mot slutten. Far Kåre, hennes ektemann gjennom nesten 69 år, var mye hos henne, også de siste dagene. Da var vi også flere som satt hos henne, som sang, fuktet leppene hennes, klimpret på gitar eller holdt henne i hånden. Vi hørte hvordan kroppen hennes arbeidet tungt for å holde sirkulasjonen i gang. Stein nådde hjem fra Beijing sent lørdag kveld og var der da pusten opphørte og Mors hjerte sluttet å slå. Gjennom de siste dagene og timene viste Vallerhjemmets personale stor omsorg både for henne og for oss i familien. Det skal de ha hjertelig takk for.
I kjernefamilien var Mor Birgit eneste kvinne. Det kan ikke bestandig ha vært lett. Vi sønnene vil huske henne som den omsorgsfulle moren hun var. Hun var viktig i livene til ikke bare Stein, Johan og meg, men ble det også for sine svigerdøtre, barnebarn og oldebarn. Det handlet om en evne til nærvær, som også var koplet til hennes musiske evner – ikke minst hennes kjærlighet til ord og toner. Hun sang så gjerne, og hun kunne både gråte fortvilet og le med en perlende, smittende latter. For Mor Birgit var ikke ordene og tonene først og fremst redskaper i intellektuelle sysler. De var bærere av følelser. Dette tror vi i hvert fall – uten at det rokker ved at hun både hadde og viste store intellektuelle evner.
Mor Birgit hadde gjennom sitt arbeidsliv først og fremst stillinger innen administrasjon, men da helst administrasjon som krevde høy selvstendig vurderingsevne. Det var nok slitsomt, men også veldig givende for henne de seks årene hun arbeidet for den norske Unesco-kommisjonen og blant annet bisto norske delegasjoner ved internasjonale konferanser. Både hun selv og vi i familien er svært glade i et foto der hun sitter framoverlent, så pen og smilende bak skiltet «NORVEGE» – med to eldre herremenn plassert i skyggen bak seg. Vi er stolte av familiens kvinne!
Som femtiåring begynte hun på et hovedfagsstudium i fransk ved Universitetet i Oslo. Hun var språkutdannet fra før – både fra UiO og fra Handelshøyskolen i København – men franskstudiet ledet videre til flere års virksomhet som oversetter av både skjønnlitteratur og sakprosa – fra både fransk og engelsk til norsk. Både for ektemann Kåre og for sønnene kunne hun være en viktig språkkonsulent; selv fikk jeg hjelp med tolkningen av både franske og tyske tekstavsnitt, og hun kunne gi både ros og ris for mine egne engelske – og norske! – setninger. Det lå alltid kjærlighet i slik hjelp, selv om den ikke alltid ble møtt med like stor begeistring.
Nå er ikke mor mer. Hun ba oss arrangere en kristen bisettelse, selv om hun ikke oppfattet seg som «rettroende». Det gjør vi med glede, for det gir oss den rammen hun ville gi rundt det som nå er vår felles sorg.
Vi guttene kommer til å huske og tenke på Mor Birgit lenge, lenge, og når vi legger oss om kvelden, skal vi lytte og høre hennes fine stemme, fra innerst i en hjernecelle eller fra et annet sted, synge eller nynne siste vers av vår faste «Sov ind, mit lille nusseben»:
Sov ind, min eneste, min søn
Når søvnen dig forlader
Jeg får et smil til vågeløn
Så går vi hjem, til fader
Stein Johan Øyvind (tekst)
Birgit møtte jeg hjemme i Johans barne- og ungdomshjem på Ringstabekk på tidlig søttitall. Bare gode minner: Vennlig og ganske bestemt, imøtekommende og interessert. Et av besøkene var ved juletider, og jeg fikk smake hennes deilige små løvtynne, sprø og krydderduftende brune kaker. Den oppskriften lurte jeg på, og fikk skrive av. Siden den gang har jeg bakt «de bedste brune kager» hvert år til jul. De er så gode at ... «Jeg troer De vil finde det er en dejlig opskrift, for folk holder sjælden op at spise før de maa bæres bort.» Birgit hadde oppskriften etter sin mors kogebok: Smaa fæster, glade gæster. Takk for et lite stykke vennskap og kjennskap!
Kjære fineste Birgit. I dag er din begravelse og vi skal før den dra på syning. Det kommer til å bli et veldig sterkt møte. Det er alltid noe rart, trist, men også noe veldig fint med døden. Om noe opphører, fortsetter eller får en ny start er vanskelig å si, Men at vi alle som har kjent deg vil kjenne på mange nye følelser og få nye perspektiver etter dagen i dag er helt sikkert. Sånn sett er det mye nytt som skal bli satt til livs i dag. Det skal bli fint å møte disse følelsene i kirkerommet sammen med venner og familie. Da skal jeg kikke rundt meg og tenke på alt det vakre og fine som du har gitt oss og som startet med deg. Vi skal synge sanger som du for 14 år siden valgte ut. Det kommer til å føles veldig spesielt og det kommer til å bli veldig vakkert. I dag kjære Birgit, er din dag og jeg ser veldig frem til å få lov til å markere denne dagen og deg. Takk for alle gode minner, takk for all varme og takk for at jeg har fått muligheten til å kjenne deg.
Som venn av mellomste sønn Johan har jeg - som alle hans venner - gjort den erfaring at ved å kjenne ham, kjenner man også hans familie.
Et vennskap som har sitt startpunkt i å møtes gjennom musikk, vil da uvegerlig føre til en forståelse av hans moderlige opphavs betydning for den musiske livsutfoldelse hun har bibragt sine omgivelser; - i slik en grad at man kjenner henne bedre enn de få møter gjennom noen ti-år skulle tilsi. Fred over hennes minne - og alt godt til denne fine familie.
Hvil i fred, flotte farmor. Huset i Bjerkelundsveien var ett av min barndoms paradis, og der lever du for meg fortsatt. Sammen med Kåre. Det var kultur og kvalitet overalt - i ting og i tanke. Og på tungen, med franske og danske retter som gav mersmak på livet og danske koner. Som Øyvind skriver var det både rom for intellekt og følelser - men hverken for skråsikkerhet eller bekymringsløshet. Takk for alt.
Birgit var min stefar Johan sin mor, og slik var hun min stefarmor. Jeg kan huske hvordan hun og stefarfar Kåre tok mine søstre og meg varmt i mot. Jeg var liten og sjenert, men hos Tønnessonene var det trygt. Vi lærte å spille couronne på det jeg husker som husets kontor, og vi lekte gjemsel i den store, deilige hagen. Birgit, Kåre og resten av Tønnessonene har vært i mitt liv i snart 20 år - og jeg har alltid følt på dem som min utvidede familie. Takk for alt Birgit, spesielt takk for den fine familien du har skapt og som du har delt med alle oss andre!