Bjørn Ragnar Karlsen

Vi kommer hjem. Dessverre fordi min kjære pappa gikk bort tirsdag 12.mars. Både ventet og uventet. Pappa har vært syk lenge. Han ble hjerteoperert for tretten år siden etter et hjerteinfarkt, og da viste det seg at han allerede hadde hatt flere uoppdagede hjerteinfarkt tidligere. Etter dette gikk det slag i slag med en spiral av blødende magesår, blodoverføringer, hjerte og respirasjonsstans, gjenoppliving, nye blodoverføringer med repeterende utfordringer, og fra 2018 laukemi som tilleggsutfordring. Vi har flere ganger kommet for å ta et siste farvel på sykehuset for så å bli omdirigert hjem til ham, hvor han har lagd middag til oss. Hele veien har han beholdt sin ukuelige optimisme, humor og politiske engasjement. Han ble på nytt valgt inn Drammen bystyre i desember 2018, mellom sykehusinnleggelser og måneden før han fylte 83 år. Taleflommen har stilnet og jeg er lei meg for at han aldri skrev ned livshistorien sin. Han har levd et bemerkelsesverdig og innholdsrikt liv og har vært en stor pådriver for å få meg til å gripe om eventyrene i livet. Ikke minst den seilturen vi er på nå. Han insisterte på at jeg måtte dra til tross for at Karibien er langt unna Drammen og at det var uvisst hvor lenge han kunne holde sykdommene i sjakk. Jeg vil takke ham for nattlige samtaler, at han insisterte på å gjøre meg selvstendig, at han alltid tok vennene mine og meg på alvor og at han alltid hadde plass til flere enn planlagt ved middagsbordet, på overnatting og på de morsomme festene. Jeg tar med meg all lærdom videre og takker igjen for uforglemmelige minner og historier.

Takk for alle gode minner gjennom alt fra boligbyggelag til logearbeid. Jeg minnes med glede alle de gode samtalene vi hadde om livets små og store spørsmål. Jeg satt også stor pris på at du alltid tok deg tid til å høre om hvordan det gikk med meg og mine nære. Hvil i fred, kjære Bjørn.

Takk for alt som du har vært for så mange. Hvil i fred, Bjørn.