Minneord
For Hilde og meg var han bare Pappa. Ellers var han farfar, bestefar, oldefar, Per eller onkel Per.
Han fikk 83 år på denne kloden. 83 opplevelsesrike år. Det er ikke alle forunt. Og han delte disse årene med oss. På mange måter. Vi har alle mange minner.
Jeg minnes Pappa som en tenker. Og som en naturens mann. Og en kombinasjon av tenker og naturens mann, der han engasjert levde ut sine tanker og drømmer på praktisk vis i form av å lage ting, eksperimentere og utforske.
…
Noe av det første jeg kan huske han sa, var: «Hysj, jeg tenker!». Da vi var barn måtte han ofte ha fred til å tenke. I hvert fall husker jeg det sånn.
Men han delte tankene sine villig med oss. Om alt. Vi har alltid hatt lange og dype samtaler. Da vi var barn tok han oss med på jobben for å vise oss hva han drev med der, vi gikk på utallige på museer; Teknisk Museum, Historisk Museum, Vikingskipene og Paleontologisk Museum var favoritter. Og vi gikk på lange turer i skog og fjell der han fortalte og forklarte.
Vi snakket om krig og fred. Om liv og død.
Og om de minste, innerste detaljer i nervecellene han studerte i hundre tusen gangers forstørrelse i elektronmikroskop, og om det ytre rom, stjernetåker og galakser.
«Jupiter» var et av de første ordene jeg lærte.
Vi snakket om plankton og dinosaurer. Om elektromekanikk og aerodynamikk. Fysikk og metafysikk.
Om politikk og historie, om urfolk og sivilisasjoner. Jeg lærte om indianerne på Ild-landet, og Norge under Sverre-ætten, lenge før jeg begynte på skolen.
Det var ingen grenser for hans interesser, nysgjerrighet og engasjement. Og villighet til å lære bort. Jeg tror han elsket å undervise sine studenter.
Ett eksempel: Pappas interesse for verdensrommet, stjerner og galakser fikk utløp i at han bygget sitt eget teleskop. Det ble en stor, flere meter lang konstruksjon. Speilet ble til av et ko-øye av tykt glass, som han fikk tak i på et skipsverft, og som han slipte til for hånd. Jeg husker han gikk i ukevis og slipte på det store runde glass-stykket, som han til slutt fikk dampet på aluminiumsmetall på et elektrometallurgisk verksted så det ble et speil, som igjen ble kjernen i et stort teleskop.
Astronomi-interessen, som alle andre interesser, delte han villig med oss andre. Halvor, barnebarn, som nå straks er ferdigutdannet innen teoretisk astrofysikk, sier han neppe hadde fått interessen for det faget om det ikke var for den inspirasjonen som Farfar ga ham.
Tilsvarende materialiserte hans interesser for naturens undre og sammenhenger seg i mange andre ting: Seilbåt for å lære å utnytte vindens krefter, solenergi og vindmøller på hytta lenge før det ble alminnelig, og han lagde elektromotorer, bygde modellfly, båter, vannmøller og vikingskip. Mange av disse interessene videreformidlet han til barnebarna, som alltid, fra de var ett år gamle, var en uke i på hytta i Bulin hver sommer alene med besteforeldrene.
…
Tankene hans ble noen ganger krevende. Han hadde et komplisert sinn. Da var naturen god å ha. Det var en viktig avkobling og stor glede for ham å komme seg ut i naturen. Fra tidlige ungdomsår og så lenge helsen holdt. Turer i skog og fjell. På Oslofjorden og på Afrikas savanner.
Han lærte oss å elske naturen. Noen av Hildes og mine beste minner fra barndom og oppvekst er fra våre mange og lange fjellturer. Ofte med familiens støl på Upsete som utgangspunkt eller mål. Med telt. I regnvær. Utenfor alfarvei. Med en pakke smør i sekken som nødproviant. Harald var også nesten alltid med. Mamma var også med mange ganger, men ofte var det Pappa, Harald, Hilde og jeg som la ut på disse turene. Pappa likte også turer i marka. Og å dra på seilturer. Da vi var små gikk vi turer på Bygdøy. Og i Kenya-tiden gikk vi ofte på Ngong Hills utenfor Nairobi.
Minnene strømmer på. Jeg husker godt at Pappa tok meg med på en fire dagers telttur, fra Haugastøl til Finse, da jeg var bare 3 år gammel. Og så husker jeg en telttur på Norefjell noen år senere, da var Hilde også med, hun var kanskje 4-5 år. Det regnet og blåste, og vi var kalde, våte og sultne. Pappa prøvde å tenne bål for å varme lapskausen som vi skulle spise, men fikk det ikke til. Tiden gikk og vi ble sultnere og kaldere og mer og mer grinete alle tre. Hilde hadde akkurat lært seg å lese, og satt og studerte hermetikkboksen, da hun etter en stund høyt og tydelig ropte: «Pappa, pappa, her står det Thielemans lapskaus – middag ferdig på fem minutter». Det bidro ikke akkurat til økt munterhet da!
Selv om helsen hans var skral nå de siste årene, gledet han seg over sine daglige turer ut. Han gikk en fast runde rundt kvartalet, helt til det siste. I all slags vær. Slo av en prat med naboer. Halvveis satte han seg på rullatoren og tok en røyk.
En annen ting som jeg vet gledet ham mye de siste årene, var de daglige besøkene av barnebarna, som alle har bodd i nærheten på Lofthus. Både Mamma og Pappa ble etter hvert for skrøpelige til å gå tur med hunden selv. Derfor har noen kommet innom hver dag for å gå tur med Frodo, og de fikk da samtidig et kjærkomment besøk.
De siste årene uttrykte han stor takknemlighet for hjelpen de fikk fra barn, svigerbarn, barnebarn, svigerbarnebarn og ikke minst hjemmetjenesten i bydelen.
Pappa var engasjert helt til det siste. Leste bøker og aviser, hørte på radio. Han ringte imidlertid sjelden, bare når det var veldig viktig, en gang eller to i året. Siste gangen han ringte meg var et par uker før han døde, da han hadde hørt på radioen om et terrorangrep i Nairobi, mot en bygning der jobben min har kontor, og han ringte sporenstreks for å forsikre seg om alt var i orden.
Det er så mange ting som burde vært nevnt, men jeg rekker ikke over alt. Pappa var en spesiell person som betød mye for mange. Særlig for oss i den nærmeste familien, men også for mange andre.
Takk for alt.
Vis mer
Vis mindre