Rigmor Simonsen

Dette er minnetalen jeg holdt i bisettelsen: Kjære mamma Det er nå gått 6 dager siden du døde fra oss, det er fremdeles uvirkelig, og det kommer til å ta litt tid før vi skjønner at du ikke er med oss lenger. Du døde på bursdagen din, 89 år gammel. For 89 år siden ble du født i Tromsø og ble døpt Rigmor. Du hadde da hatt en storebror som døde før du ble født. Så fikk du to brødre til. Etter siste fødsel fikk mormor, din mor, barselfeber og ble liggende på sykehus i 2 ½ år. Heldigvis var det mange som hjalp til hjemme hos dere, men jeg har mange ganger tenkt at du ble vant til å ordne opp selv, noe du har gjort resten av livet. Du vokste opp i et varmt og trygt hjem, noe du også skapte sammen med pappa for oss. Jeg har mange gode minner om mormor og morfar, det var alltid veldig stas å komme på Jordbærhaugen. Brus og kaker i kjelleren og sjokolade i alle skap. Og de elsket at vi kom på besøk, akkurat som dere har elsket at barnebarna og oldebarna kom til dere. Krigen preget selvfølgelig barndommen din. Dere hadde tyskere boende i huset og måtte ha passerseddel for å komme på skolen. Du tok artium rett etter krigen og reiste deretter ganske raskt til Oslo. Du kjente pappa fra skoledagene i Tromsø, og dere traff hverandre igjen i Oslo hvor dere ble kjærester. Via bekjentskaper ble du presentert for mensendick skolen. Det viste seg å bli din retning i yrkeslivet. Du utdannet deg til mensendicker og jobbet noen år på Martina Hansens hospital og på Gaustad sykehus. Dere giftet dere i 1952 og jeg ble født to år senere. Da tok du deg pause fra yrkeslivet. Morten kom to år senere og Leif og Bjørn fem og seks år etter det. Du hadde nok hendene fulle i den tiden. Dere flyttet noen ganger før dere kom til Veståsen hvor dere ble inntil for 10 år siden. Pappa startet med Lysline og du holdt orden hjemme. Da Bjørn var baby kjøpte dere Skuta, hytta vår ved Drammensfjorden. Der ble somrene tilbrakt. Du var ikke spesielt glad i å bade, men flink til å telle hoder når vi badet. Jeg fikk ofte ha med en venninne så det var mange å passe på. Flere av ukene var du alene når pappa kjørte inn på jobb. Da var det båtturer inn til Svelvik for å handle. Med sulten guttegjeng husker Bjørn at loff, servelat og italiensk salat ble fortært i åpen båt på vei hjem. Tror ikke du noen gang kunne kjøre båt, det var det Morten eller de andre gutta etter hvert som gjorde. Jeg har ingen minner om at du noen gang klagde, verken på oss eller været. Mange gjester hadde vi også, familie og venner. Ingen vaskemaskin eller oppvaskmaskin, ikke innlagt vann og heller ikke strøm de første 10 årene. Og ikke telefon. Men trekkspill hadde du, som vi ofte hadde glede av rundt bålet på svaberget om kvelden. Du fulgte oss barn tett opp med å kjøre til aktiviteter, se på bandykamper og være klassekontakt på skolen. Det var alltid lett å ha med seg venner hjem. I ungdomsårene var det nok ikke alltid like lett for deg og pappa å skjønne hva som skjedde bestandig. Ikke pyntet vi oss når vi skulle på fest, ikke visste vi hvor mange som kom og av og til visste vi ikke helt hvor festen var. Noen ganger havnet den hos meg når dere ikke var hjemme. Jeg tror du skjønte det, for det var renere da dere kom hjem enn da dere dro. Men du sa ingenting. Noe annet som har imponert meg, du lagde dobbel middag i mange år. Først til oss barna før alle aktiviteter, så stod du klar og ventet på at pappa skulle ringe. Jeg husker dere to satt og spiste alene på kjøkkenet og pratet sammen senere på ettermiddagen og jeg tenkte det så koselig ut, dere fortalte hverandre sikkert om hva som hadde skjedd i løpet av dagen. I disse årene var du også veldig delaktig i Lysline og alt som foregikk der. Jeg vet du alltid har vært til god støtte for pappa. Gjestfrihet er det lett å forbilde med deg.. Du har elsket å samle alle rundt bordet. Familie, venner, naboer eller forretningsforbindelser. Jeg husker du laget førjulsmiddag til mine brigdevenninner fordi du ønsket å treffe de, du inviterte de som stod bak disken hos slakteren på lunsj fordi dere ble så godt kjent, vaskehjelpene deres har fått servert lunsj hver gang de kom (og dobbelt så mye betalt fordi de var så flinke) bare for å nevne noe. Du har alltid hatt gleden av å invitere. Da Bjørn var 8 år tok du helt ny eksamen på mensendick skolen. Du hadde vært for lenge ute av arbeid. Du begynte da å jobbe på Gartnerveien barnehage for barn med ulike funksjonsnedsettelser. Underveis utdannet du deg videre under Dr. Voita. Du var på kurs i inn-og utland. Du tok med deg barn hjem av og til for å avlaste foreldre, noen ganger hadde du med barn en hel uke på Skuta om sommeren. Du var en respektert behandler av foreldre, kollegaer og ikke minst av barna du behandlet, de elsket deg. Du har hatt kontakt med flere lenge etter at de sluttet hos deg, ja helt til det siste. Jeg husker at du ofte satt og trøstet fortvilte foreldre i telefonen utover kvelden. I Aftenposten i dag står det nydelige minneord om deg fra en mor til en liten pike du behandlet. Utdannelsen din har betydd mye for deg hele livet, de fleste av oss husker nok fingeren din i ryggen hvis vi ikke rettet oss opp. Sporty har du også vært mamma. I ordets flere betydninger. Du kunne ta ting på sparket, som da pappa kunne ringe noen timer i forveien og si at han tok med noen forretningsforbindelser hjem til middag. Eller på turer i fjellet som dere etter hvert ble mer og mer glad i. Da pappa fylte 50 var vi for første gang i Alpene sammen hele gjengen. Da begynte du å stå slalåm, ganske sprekt av en 50-åring som aldri har hatt slalåmski på, av deg også pappa. Og ikke visste du at sveitserne hadde sennep på tuber som lignet på solkrem. Denne episoden husker Leif godt, vi fikk oss en god latter. Selv nå på sykehuset beundret sykepleierne som stelte deg hvor sprek du var. Jålete har du ikke vært,snarere tvert i mot. Du likte deg best i praktiske og behagelige klær. Men når du pyntet deg, var du utrolig flott. Jeg husker jeg smugtittet når du gjorde deg istand før dere skulle i selskap. Etter at jeg fikk barn selv fikk vårt forhold en ny dimensjon. Du kjøpte stellebord og seng, bleier og babymat. Du kunne virkelig ikke få nok. Og slik har du vært med alle barnebarn. I Veståsen stod lekene og kle-seg-ut klærne klare, det var alltid like viktig at barna skulle ha det gøy som de voksne. Nå nærmer vi oss jul. Du har alltid elsket julen. Julaften i Veståsen var et eventyr. Det vet jeg at mine brødre er helt enig i, og etter hvert også egne barn. Det var pyntet overalt, alt hadde sin faste plass og alle visste det. Alle gaver var nøye planlagt i forhold til den enkelte, utfra hva du ønsket å overraske med. For ca 4 uker siden hadde vi en ettermiddag sammen på CC Vest for å kjøpe julegaver til de minste. Inne på lekebutikken hadde du en lang samtale med en av ekspeditørene. Du fortalte at du hadde vært innkjøpssjef for lekoteket i Bærum i mange år. Du ville ha en leke med pedagogisk mening. Og den får nå Estelle på julaften. Dette bringer meg til en egenskap ved deg som har blitt veldig tydelig for meg de siste årene. Du har en utrolig evne til å komme i kontakt med andre mennesker. Vi har vært sammen på mange kunstutstillinger i de siste årene og du kommer i kontakt med alle. Men aller mest husker jeg stemningen du skapte, luktene, lysene, fargene og deg ved pianoet.. Vi prøver alle å få til den stemningen i julen som du skapte. I år skulle du feire jul med oss sammen med pappa. Vi kommer garantert til å ha deg med i tankene og praten og hjertene våre. Du har alltid vært stolt av å være Tromsø jente, fra Nord Norge. Da jeg var liten og noen spurte meg hvor jeg kom fra, lurte jeg på om jeg skulle si Tromsø eller Bærum. Din og pappas tilknytning nordover har også gitt meg følelse av å være litt nordlening. Også din sans for den nordnorske humoren har smittet over på oss andre, å være sammen med deg og høre på han Oluf var kjempegøy. Du hadde en smittende latter. Morten forteller meg om en mail du sendte han for noen år siden hvor du skal fortelle at du har det bra. Du skriver blant annet: Jeg har jo hatt et godt liv – ikke har jeg vært i fengsel, har en god helse, grei mann og hatt en fabelaktig interessant jobb Du hadde mye av den samme humoren som morfar Vi har vært mye i Tromsø med deg og pappa gjennom barndom og også senere. Ditt bånd til hjembyen har blitt sterkere og sterkere med årene. Du var der senest med pappa i August. Siste dagen vi snakket med deg, følte jeg sterkt at du sa farvel, jeg tror du var klar over at det var din avslutning. Du var ikke trist eller redd, du sa mye pent til oss. Hvor glad du var i flokken din og at kanskje vi skulle møtes et annet sted. Vi har også fått sagt til deg hvor høyt du var elsket, men vi ville ikke tro at det var slutten. Tusen takk for at du har vært en rollemodell for meg når det gjelder omsorg og empati for andre mennesker. Mange av de som sitter her i dag vet hva jeg snakker om for de har kjent din varme og omsorg. Du skal leve videre i oss, og jeg lover at vi skal passe godt på pappa.

Kjæreste Rigmor, svigerinne og i løpet av årene er du blitt min kjære storesøster! Vi har kjent hverandre hele mitt liv. Begynnelsen var da du kom og skiftet bleier på meg fordi Leif-Erik, som passet på meg, behøvde hjelp til det. Men det året du og Leif-Erik giftet dere, og jeg fikk lov til å være brudepike!!! Ja gjett hvor stolt jeg var - holde ditt brudeslør! Du hadde stor tålmodighet med lille meg 7 år gammel, som stadig trippet rundt deg for å passe på sløret. Tålmodigheten din var en ting, men du ga meg en fin følelse av at du respekterte meg. Denne gode følelsen bærer jeg inne i mitt hjerte. Fra denne dagen av, hvor du kom inn i familien Simonsen med ditt gode humør og din Vitalitet, ble i løpet av kort tid en meget viktig del av vårt liv - av mitt liv! Som ungdom med de mange felles sommerferiene. Du tok alltid imot oss fra Tromsø med åpne armer og du ga oss den følelsen av å være velkommen. Senere som voksen, når jeg stoppet i Oslo på vei til Tromsø, var det alltid som å komme hjem. Jeg var heldig som hadde et hjem i Tromsø og i Oslo. Etter at Holtveien ble oppløst, overtok du et følelsesmessig ansvar for meg. Det gjorde du på en meget fin måte. Du snakket alltid åpent med meg, slik var du bare. Det gjorde du også den gangen jeg og Tonja kom hjem til dere for første gang sammen med Hans. Etter to dager på Skuta, hvor du lærte Hans å kjenne, tok du meg til side og sa: " Unni du har vært heldig. Leif-Erik og jeg, vi godtar Hans" Og du tok i mot Hans på din åpen måte slik at han kunne føle seg hjemme i min norske familie. Dette var for Hans og meg uendelig viktig, noe som vi alltid var og er takknemlige for. Her kommer en varm takk til deg fra Hans. Kjære Rigmor, du var og vil være en del av vårt liv. Jeg hører din stemme og din latter og bærer de mange minner i hjerte. I mine tanker gir jeg deg en god klem Unni

Minnetale: Kjære mormor, Jeg er fryktelig glad i deg mormor og det er alle vi barnebarna og oldebarna dine. Siden du forlot oss våkner jeg hver morgen med en følelse om at noe er annerledes. Livet blir annerledes uten deg og vi vil savne deg for alltid. Du har vært den beste mormoren/bestemoren vi barnebarna dine kunne fått. Du er definisjonen på mormor/bestemor og litt til. Du er snill, generøs, sterk, interessert, inkluderende, gjestfri, sporty og støttende. Som barn var det alltid stas å komme til dere i Veståsen. Alltid masse spennende leker, bøker, aktiviteter og stort utvalg av godterier og is. Ingen disker opp med så mye god mat som deg. Dine legendariske kjøttkaker og for ikke å snakke om rype middagene dine. Du stelte i stand de beste selskapene og var en vertinne som kunne ta seg seg av maten, gjestene og ikke minst oss barna med et stort smil. Det var alltid lurt å være ekstra sulten når man kom til deg for det var mengder skryt å hente om man drog på med flere porsjoner. Men viktig å holde igjen også for det var grenseløst med desserter og etter det kaker. Ekstra hyggelig var det å komme på overnattings besøk hos dere alene. Det var luksus å bli satt i godstolene foran tv i peisstuen i mormors lekre morgenkåpe. Få servert kveldsmat på brett, der skivene var skåret i trekanter og dynket i smør. For så å legge seg i prinsesse sengen, på prinsesse rommet. Julen som barn er forbundet med deg. Du elsket jul og du har smittet oss. Julemarkeder, pynting, kakebaking og selskaper. Jul i veståsen var det beste. Først lillejulaften hvor vi barnebarn fikk komme å pynte juletre og fylle det med godterier, så julaften med julegrøt med staslige premier (til alle) og julekvelden med deg på piano og mengder god mat og mengder av gaver. Gaver er noe du var spesielt god på. Gavene fra deg var de beste. Et stor skrin med masse mindre bokser oppi som igjen inneholdt smykker, kuriositeter fra steder du og bestefar hadde reist, skjønnhetsprodukter og mye annet bare du kunne finne på. Du har alltid likt å finne perfekte gaver, det skal være gjennomtenkt og det skal vare ordentlig og vi satte alle veldig pris på din omtanke. Du passet også alltid på at søsken av bursdagsbarnet alltid fikk en liten gave også- slikt man satte uendelig pris på som barn selv når søster mottok et lass gaver. Enhver anledning vi møtes med barn og i senere tid så kom du alltid med en pose med leker, noe gøy å finne på. I sommer kom du tom med egen fryseboks med is til barna på grillfest. Du er fantastisk med barn. Det er heller ingen det er hyggeligere å gi en gave. Du var begeistret for alt du fikk. Det beste var å lage julegaver til deg- Den skryten og oppmerksomheten man fikk av deg når du mottok hjemmelagde gaver var verdt utallige timer i juleverkstedet. Du var generelt veldig flink og glad i å gi skryt. Du klarte å gi genuin og spesifikk skryt som føltes ekte og det er en egenskap jeg beundrer høyt hos deg. Du fikk folk til å føle seg verdsatte, stolte og sett. Du fikk meg til å føle meg unik og jeg følte at du var stolt av meg, det er viktig for meg å si til deg også at jeg syntes du er veldig unik og at jeg er fryktelig stolt av deg. Barndommen med deg er fylt med minner fra Skuta, der du skreller poteter ved vannet, leker med oss i dukkestua og passer på at alle har det bra. På Valdres med Tini, så Bonzo. Bål, turer og Oluf på platespilleren. Vi har feriert bla i Verbier, Spania, Florida, Skottland, Danmark og har så mange fine minner og opplevelser med dere. Du har vært en stor del av oppveksten og en like stor del i det voksen liv. Du har alltid vært interessert i alt vi har foretatt oss og du har alltid oppmuntret til hva enn vi har begitt oss ut på. Du ville gjerne forstå alt som forgikk i livene våre og stilte spørsmål med stor nysgjerrighet. Ting idag er ikke som de var før men det syntes du var spennende og du ville gjerne følge med i tiden. Du kalte deg selv moderne og det var du. Du var en sterk kvinne med sterke meninger og ben i nesa. Du var varm og kjærlig og hadde en lun og herlig humor. Som Oldemor har du vært veldig populær. Et hjem alltid klart for å motta små barn med leke matten rullet ut, masse leker til alle aldre og alltid noe godt å spise. Din kjærlighet og kunnskap til barn er fantastisk. Og babyer, herregud som du elsket babyer. Da jeg fødte Isabelle og du skulle besøke oss på sykehuset så jeg deg da du kom i enden av gangen- du småløp, du var så ivrig etter å få holde Isabelle at du kunne ikke gå eller snakke med meg- du skulle til den nyfødte. Mateo fikk føle din kunnskap om barnets fysiske utvikling da han slet med nakken sin. Men du kjøpte gymmatte til oss og kom flere ganger i uken og trente han og fikk løsnet på alt og dere fikk en spesiell kontakt. Jeg fant nylig bilder av deg og Mateo som 3-åring mens dere bryter på bakken og Mateo ruller deg inn i gymmatta. Det er heller ikke lenge siden jeg måtte si til Mateo at nå kan du ikke hoppe opp og kaste deg rundt halsen på Oldemor lengre. Du var en sprek dame. Estelle og jeg har vært mye hos dere å lekt de siste 3 årene og du følte litt på at du kanskje ikke var så flink eller spennende som du en gang var med barn- Men Estelle storkoste seg i ditt selskap og du skinte som mest når du var sammen med barn. Vi er heldige barnebarn og oldebarn som har hatt en så flott, sprek og tilstedeværende mormor/bestemor. Jeg er så heldig at jeg fikk ha deg i livet mitt i nesten 40 år. Du vil bli dypt savnet for alltid. Nå får vi kose oss med masse gode minner, dine gode oppskrifter og ikke minst med Bestefar som vi også er fryktelig glad i. Tusen takk for alt. Som du sa gjentatte ganger på sykehuset forrige lørdag- «Vi er litt av en gjeng vi»- «Jeg tror vi møtes igjen.» Kristin

Minnetale til Bestemor og Rigmor Marie: Våren 2016 var bestemor og mamma på besøk hos meg og Ingrid i København hvor jeg studerer, og Ingrid studerte, på det tidspunktet. En av kveldene bestemte vi oss for å gå ut og spise på en restaurant som ligger rett ved leiligheten vår. Vi har alltid vært en familie som liker å pynte oss litt for slike anledninger og denne kvelden var i hvert fall intet unntak. Så da vi hadde gjort oss klare for kvelden, møttes vi og gikk sammen mot restauranten: to unge damer, en mamma og en bestemor – og alle følte vi oss selvfølgelig veldig flotte der vi gikk. Da vi nærmet oss restauranten kom det en ung mann, på min og Ingrid sin alder gående mot oss. Han kikket beundrende i vår retning, men hadde nok spesielt godt øye for en av oss, nemlig bestemor. Den unge mannen gikk nemlig over til bestemor og stoppet henne, kun for å fortelle henne hvor flott han synes hun var, og at han beundret hennes utstråling som eldre dame. På dette tidspunktet var bestemor 86 år gammel. Tenk dere det – å være 86 år gammel og fortsatt skape mer oppmerksomhet blant unge menn i 20-årene, enn sine to barnebarn i sin beste alder. For sånn var vår bestemor til det siste, nemlig en dame som man la merke til. Og kanskje vi, som barnebarn, ikke har det mest objektive perspektivet, men jeg er ganske så sikker på at vår bestemor var en av de vakreste og sprekeste, snart 90-år gamle bestemødrene, som finnes der ute. Elisabeth: Rigmor har vært en nær og varm svigermor for meg siden 1991, for det var da jeg hadde mitt første møte med Bjørn, Rigmor og Leif Erik, og resten av familien Simonsen. Siden da har vi tilbrakt uendelig mange timer og dager sammen. Det har vært helge- og ferieturer, søndagsmiddager, utstillinger, konserter og show. Turer til Skuta, Norefjell og Huldrebakken. Spania, Frankrike, Afrika og Kanariøyene. Og mye, mye mer. Rigmor var alltid full av energi. Uredd, nysgjerrig, hjelpsom, initiativrik, morsom - og en det var lett å bli glad i. Hun var mer interessert i andre mennesker enn de fleste, og var man på handletur eller utstilling med Rigmor, kan du være sikker på at hun på et eller annet tidspunkt snakket direkte med butikk-innehaveren eller kunstneren selv. Rigmor var også veldig glad i å handle og gi bort gaver til andre. Hun hadde skapene fulle av vakre ting som hun hadde planer for hvem som skulle få, og i vår familie har vi alle samlet på nydelige bursdagskort fra Rigmor, hvor hun skrev varmt og hjertelig om hvor mye vi betød for henne og Leif Erik. Da hun kom på besøk kom hun aldri tom-hendt, og vi kommer til å savne det å stå i døren å vente på henne og Leif Erik komme kjørende ned bakken. Teddy, hunden vår, var mest ivrig av oss alle, for i tillegg til at hun alltid hadde med blomster, hadde hun også med en kjøttbit til ham. Rigmor tenkte på alle. Marie: Ingrid, Peder og jeg vokste opp med et veldig nært og kjærlig forhold til både bestemor og bestefar. Bestemor og bestefar var våre ynglings-barnepassere, og vi har alle tre utallige minner fra helgebesøk i Veståsen. Jeg kan fortsatt lukke øynene og huske tilbake til følelsen av å våkne opp hjemme hos bestemor og bestefar en lørdag morgen. Jeg husker den myke sengen og den store dynen, lukten av huset, samt lyden fra gulv klokken i stuen oppe, da den ringte en ny time inn. Det var aldri kjedelig å være på besøk hos bestemor og bestefar. Bestemor var alltid godt forberedt og hadde for vane å ta turen innom Røa Røverne eller andre leketøysbutikker for å kjøpe inn nye, morsomme leker til oss som vi moret oss med gjennom helgene. Til frokost fikk vi ofte bestemors rislapper eller vafler. Og etter frokost gikk turen gjerne til et loppemarked i nærheten, til Hagabråten for å ake, til skogen for å plukke kastanjer eller på teater. I løpet av disse helgene var vi alltid en tur innom badekaret til bestemor, som bestemor fylte opp med bobler og leketøy. Bestemor hadde nærmest like mange leker på badet, som ellers i huset, og var ikke redd for at vi sølte eller rotet til badet. Som dere hører var bestemor veldig morsom å være sammen med som barn. Og hemmeligheten hennes, det var nok hennes evne til å leke sammen med oss. Gjennom jobben sin har bestemor alltid hatt en utrolig god evne til å komme i kontakt med barn. I tillegg var bestemor av natur veldig tilstedeværende og umiddelbar. Disse egenskapene gjorde at bestemor nesten alltid lekte sammen med oss og var god til å finne på ting som vi synes var morsomt å gjøre. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ikke har noe som helst minne av at vi kjedet oss i Veståsen. Og det var nok takket være bestemor sin rastløse sjel – hun hadde ikke tid til å sitte stille. Elisabeth: Rigmor var også en tydelig dame som likte å si ting som det var. Hun var ofte direkte, noe som kom frem allerede under en tur til Tromsø tidlig på høsten 1993 hvor Bjørn og jeg var på besøk hos Rigmor sin far Sverre. Jeg ble tatt veldig godt i mot - og Sverre tok oss med og viste oss rundt i Rigmor sin barndomsby Tromsø. En kveld fortalte imidlertid Sverre at han hadde fått telefon fra Rigmor, som var usikker på om alt gikk som det skulle. Hun hadde gitt klar beskjed til faren om å ta ekstra godt vare på meg, at han måtte servere ordentlig frokost og middag, med ordentlig dekket bord! Jeg bar tross alt på hans femte oldebarn, så han måtte bare skjerpe seg! Det var en fantastisk tur – og etter den samtalen ble den om mulig ennå bedre. Marie: Som mamma har sagt har vi vært på mange ferieturer sammen med bestemor og bestefar. Vi dro regelmessig på ferier til Skuta og Huldrebakken. Og både Peder, Ingrid og jeg har vært på tur med bestemor og bestefar til barndomsbyen deres Tromsø. Det var noe helt spesielt med disse turene til Tromsø hvor vi blant annet besøkte barndomshjemmet til bestemor på Jordbærhaugen og barndomshytta til bestefar på Lysholmen, en liten holme i et vann, noen mil inn i landet fra Tromsø. Minnene mine fra Lysholmen sitter fortsatt godt i kroppen. Jeg husker spesielt godt kveldene på Lysholmen. Midnattssolen som glødet i horisonten og farget himmelen rød, myggen som svermet rundt oss mens vi rodde rundt på innsjøen, satt ut garn og hørte på bestemor og bestefar som fortalte oss historier fra deres barndom i Nord-Norge. Jeg husker også en tur gjennom lyngen til der hvor barndomshytta til bestemor lå - på Takvannet. Ingrid, Peder og jeg er heldige som har vokst opp med to besteforeldre som var og er opptatt av å fortelle oss historier om egen barndom og vise oss hvor de, og dermed også vi, kommer i fra. Det har vært med til å forme vår oppvekst og vår forståelse av oss selv. Elisabeth: Jeg kjenner få kvinner med slik energi, entusiasme og arbeidslyst som det Rigmor hadde. Hun var stolt av yrket sitt, og hun fortalte stadig om alle barna hun hadde hjulpet og behandlet – og som hadde gjort inntrykk og betydd mye for henne. Flere av dem hadde hun kontakt med helt til det siste, og jeg vet at noen av dere er her i dag. Hun snakket stadig vekk om at jeg måtte være glad for at jeg fikk være en del av arbeidslivet, og selv savnet hun nok på mange måter den tiden hvor hun aktivt fikk bruke all den kunnskapen hun hadde. Rigmor var effektiv, kvikk og uredd, og jeg vil tro at hun var en særdeles oppfinnsom og kreativ terapeut. Hun likte godt å snakke om fysiologi og fysikk, og da jeg går tur tenker jeg ofte på Rigmor og det å bruke stortåa. Den skal nemlig trykkes ned samtidig som man ruller på foten. Da vil man kanskje være så heldig at man slipper ryggproblemer. Rigmor hadde en unik egenskap som gjorde at hun knyttet helt spesielle bånd med barn. Våre tre har vært særdeles heldige som har hatt en slik bestemor, og vår yngste-mann Peder er blant dem som har stått henne ekstra nær. Rigmor hadde faste dager hvor hun plukket ham opp i parken og i barnehagen, og i alle Peder sine bursdager og andre feiringer hvor vi har sittet til bords, var det alltid Bestemor og Peder - side om side. En periode da han var liten hadde vi mye latter i familieselskap, hvor alle elsket å høre Peder si bestemor med bestemt og tydelig r! Bestemorrrrr☺ De siste årene har Peder vært mye på Bekkestua og handlet inn til middag med bestemor, som han laget med bestemor som assistent og samtalepartner. Alt dette vil bli et stort savn. Marie: Etterhvert som årene går har jeg, Ingrid og Peder plutselig blitt litt mer voksne og tatt skrittet ut av barndomshjemmet i Jegerveien og til studier i København osv. Det har selvfølgelig også ført til at det har gått litt lengre tid mellom hver gang vi har sett bestemor og bestefar. Men allikevel har vi mange gode minner fra hyggelige frokoster og lunsjer i leiligheten på Bekkestua samt middager og feiringer i Jegerveien. Ingrid er nok den som i det siste har vært hyppigst på besøk på Bekkestua da hun for øyeblikket er i gang med å skrive en bok om bestemor. Dette har gitt anledning til mange gode samtaler om bestemor sin oppvekst i Tromsø og hennes opplevelse av å flytte til Oslo og starte et liv sammen med bestefar her. Den boken skal Ingrid gjøre ferdig. Bestemor var en modig dame som visste hva hun ville med livet og var stolt av det hun utrettet. Dette kom blant annet tydelig til uttrykk under samtaler om bestemor sin utdannelse og jobb som Mensendieck fysioterapeut. Som barn opplevde jeg bestemor mest som utrolig morsom, oppfinnsom, leken og rastløs. Men som voksen har jeg også lært å kjenne en annen side av bestemor, nemlig en mer reflektert og lyttende bestemor som også var opptatt av å gi råd. Jeg husker en samtale vi hadde med bestemor, under en middag i Jegerveien tidligere i år, hvor vi snakket om hva som var viktig å huske på i livet. Bestemor sa da at hun tror det er viktig at man ikke bruker tid på å bekymre seg og grue seg over ting man har gjort eller skal gjøre i livet. Og der tror jeg mange av oss, meg selv inkludert, har mye å lære av bestemor: nemlig å øve seg i å finne fram til det tilstedeværende, umiddelbare og lekende barnet vi alle har i oss, og ikke kaste bort tiden på bekymringer. Elisabeth: Søndagen før Rigmor ble lagt inn på Bærum Sykehus hadde jeg min siste opplevelse sammen med Rigmor. Det var søndag ettermiddag, og jeg hadde to billetter til en gospel-konsert i Ullern Kirke. Bjørn ville ikke gå, så en time før konserten startet ringte jeg Bekkestua. Rigmor tok telefonen, og svarte umiddelbart; Ja! Det har jeg veldig lyst til. Da jeg kom tilbake til Bekkestua med Rigmor noen timer senere, viste det seg at da jeg ringte var de midt i middagen, men at de hadde satt middagen til side for at Rigmor skulle rekke konserten. For slik var Rigmor; umiddelbar, sporty, impulsiv og veldig glad i musikk. Hun lot ikke planlegging, og minst av alt en vanlig søndagsmiddag, sette stopper for noe hun hadde lyst til å gjøre. Under konserten satt vi tett ved siden av hverandre på en av de bakerste benkene, og på vei ut fra konserten holdt vi hverandre i hendene, og jeg tenkte at den alltid så sterke arbeidshånden til Rigmor var litt svakere og litt mer utrygg. Vi er heldige som har fått mulighet til å tilbringe såpass mye tid sammen med Rigmor og Leif Erik. Rigmor vil være med oss videre, og vi har utrolig mange gode minner å tenke tilbake på. Hun var en elsket, flott kvinne, og hun hadde så mye å gi til dem hun var rundt. Spesielt til oss i nærmeste familie - som vil savne henne enormt. Vi har lyst til å avslutte med et kort dikt av Tor Ulven: Minutter, kanskje timer Minutter, kanskje timer Av din eksistens Som du har glemt, Men som jeg Husker. Du lever Et hemmelig liv I en annens minne.

Tusen takk for mange fine samtaler og koselige "småtreff". Du var en flott dame, men først og fremst var det kjærligheten til familien som viste hvilken fantastisk person du var. Jeg vil minnes deg med glede og takknemlighet, Rigmor.

Kjære fine venninnen min. Klarer ikke forstå at du er borte for alltid. 60 års nabo- og vennskap er over, men minnene kan ingen ta fra oss. Og dem er det mange av hos oss fra Veståsen. For en herlig gjeng vi var, med deg som den sprudlende og fullkomne vertinne. Vil savne deg for alltid, Rigmor, men vil minnes deg med et stort smil, som vi alltid ga hverandre. Fred over ditt minne!

Takk for varmt vennskap gjennom mange år. Minnene lever. Karen m/fam