Hagbart Theimann

Kjære Hagbart… Himmelen gråter etter deg og det samme gjør våre hjerter. Brått ble du revet bort fra oss. Selv om vi visste om sykdommen, så virket du så sterk og så stødig i din tro… Ingen og ingenting skulle overvinne deg… Men nå er du borte… Vi har vært heldige at vi har blitt kjent med deg og vi er takknemlige for all den tiden vi fikk sammen med deg. Ingen fjelltopper har vært for høye for deg, ingen innsjøer for lange, ingen skispor for vanskelige. Ingen oppgaver har vært umulige for deg. Med et barn på den ene armen og skjea i den andre har du stått ved grytene og laget mat. Du har pusset opp mens barna kravlet rundt deg. Alltid seriøst, men alltid med lur smil rundt munnen og glimt i øynene. Selv når sykdommen kom snikende, fortsatte du som før. Tid med familien, tid med venner, tid for det meste. Og det mest beundringsverdige er hvordan du har fått med deg barna med på alt. Barna i pulken i ski spor, barna i bæresele på en fjelltopp, barna i kano og med på fotballtrening. Du viste aldri at det er tøft eller vanskelig, men tok det med et smil. Du har vært med i viktige begivenheter i vår familie. Holdt de nyfødte barna våre, vi har feiret Jul sammen, vi har delt gleder og sørger. Du har satt spor i våre hjerter og der vil du alltid leve videre. Kjære Hagbart… Hvil i fred! Ilze & Maris, Nora Emilie og Eirik

Kjære Hagbart, Gode venn og gode vinkenabo - du etterlater deg et stort tomrom, og tomrommet står i forhold til den personen du var. Jeg husker godt første gangen vi møttes her utenfor husa våre og du ble raskt den supersosiale og positive kameraten jeg har hatt gleden av å ha rett over gata i alle de årene du har bodd her. Du var alltid klar for en kaffekopp og en prat ute på benken, eller i det ene eller andre atriumshuset. Jeg kommer til å savne å løse verdensproblemer med deg, dra på tur med deg eller å bare sitte ute på benken i solveggen. Du var alltid en positiv fyr med et utrolig pågangsmot, og alltid med et smil - selv når sjukdommen kom klarte du å holde fast ved det. Fortsatt var du åpen for andre og alltid klar for å hjelpe til om du hadde tid og overskudd - også når nabobarna hadde låst seg ute eller var sultne på litt ferskt bakverk. Det har vært utrolig imponerende og sterkt for alle oss rundt deg å se - for jeg vet jo du var både redd og sliten, men du valgte å fokusere på kvaliteten her og nå, og at ingenting blir bedre av å være negativ og bitter. Du valgte å fokusere på håp i stedet for sorg - fordi det ga deg energi og livsgnist. Det er lett å si, men du gjorde det, og det er et valg jeg tror falt helt naturlig for deg - fordi du var den du var! Det er med stor sorg jeg skriver disse ordene for jeg har mistet en god kamerat i deg - men jeg er utrolig glad for at jeg fikk bli kjent med deg kompis. Du vil bli dypt savnet. Henrik

Kjære Hagbart! Takk for at vi fikk gleden av å være dine lagkamerater. Du var en glimrende keeper og utespiller. Du ga alt på hver eneste trening og hver eneste kamp. Vi hadde mye moro sammen. Livet lekte. Men så kom sjokket. Du ble syk. Enhver annen ville lett blitt knekt. Men ikke du. Dette skulle du vinne. Så du fortsatte blant oss. For hver trening hadde du to økter. En med oss og en mot kreften. For hver kamp spilte vi en mens du kjempet to kamper. Allikevel var du den best trente av oss. Du løp mest og du taklet mest. Fra å være en god lagkamerat så ble du et forbilde for oss alle. Med din iver. Med din livsgnist. Med ditt fantastiske pågangsmot og gode humør. Samtidig var du fotballtrener for ungene. Et stort forbilde. Ikke bare for oss, men for hele Ski IL Fotball. Du lærte oss så mye om de viktige tingene i livet. Satte ting i perspektiv. Kjære venn! Hvil i fred. Du har kjempet så tappert. Du har satt dine spor og etterlatt oss med mange gode minner. Det tar vi med oss videre. Du er en av oss. Det vil du alltid være. Takk for at du lot oss få leke med deg, Hagbart. Du er den beste og varmeste lagkamerat vi kunne hatt. You'll Never Walk Alone.