Liv Kari Tokheim

Vila i frid min trevliga arbetskamrat / Chef. Jag kommer minnas dig som en driven och passionerad chef med glimten i ogat. Tack for denna tid pa Sophies Minde.

Kjære Liv Kari Det var på Tokheim det startet. Du var 2 og jeg var 3 år. Eg hadde trehjulssykkel og du hadde bøtte og spade. Siden var det nesten ikke en dag eller kveld vi ikke var sammen på Tokheim. Alle de late dagene i svømmebassenget ovenfor løa og på solplassen like ved. Solplassen, der berget var varmt og godt og sola tørka bort fuktigheten fra de kalde og våte kroppen våre. Alle dagene bak løa i det lille Melkehuset der vi hadde bygd oss hytte. Vi hadde knabba materialer fra far din og gjort om Melkehuset til 2 etasjer. Vi likte oss best i 2. etasje. Det var på en måte det første lille «hjemmet» vårt. Et lite lavt rom på 2 x 2 meter og med en luke som ingen andre enn du og eg kom gjennom. Ingen kunne nå oss der. Noen ganger kunne vi finne på å leke Mor og Far der i Melkehuset. Da hendte det vi tok av oss alle klærne og lå ved siden av hverandre. Noen ganger kyssa vi. Vi var bak løo og kyssa før vi hadde begynte på skolen og min mor kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde undertrøya min bak frem når jeg skulle kle av meg om kvelden. Senere hadde vi bygd hytte i lageret av eplekasser bak løo. Det var den gangen eplekassene var av tre og en eplekasse var en hemmelig inngang til hytta. Det hendte vi overnatta der i haugen med eplekasser. Vi hadde alle nådigst fått lov av våre foreldre. Og Peremann skulle passa på oss. Peremann var katten til søstra mi. Men han malte så fælt at det nesten var uråd å sove. Men vi sovna til slutt. Alle klatreturene i plommetrærne på Tokheim når skolen hadde begynt om høsten. Vi klemte på plommene for å kjenne om de var modne. Og det var alltid plommene på de øverste og ytterste som var først modne. Du skulle alltid forsøke å klatre like langt ut på greinene som jeg gjorde. Noen år senere ble kyssene mer seriøse. Men du måtte gjøre lekser. Jeg hadde ikke tid til å gjøre lekser. Jeg banka, som vanlig, på kjøkken-døra borte hos dere. Men nå var det mor di (Klara) som kom ut i døra og sa at du gjorde lekser. Så jeg måtte nøye meg med far din (Arne) som slo graset med slåmaskina i eplehagene. Far din gikk foran med slåmaskina mens jeg gikk bak. Noen ganger kunne det være Oddvin eller Kjell som gikk foran med slåmaskina mens jeg gikk bak. Det ble mange timer bak slåmaskina i eplehagene på Tokheim mens jeg ventet på at Liv Kari skulle bli ferdig med leksene. Alle bilturene med din far og/eller din mor. Det var nesten ingen som hadde bil tidlig på 60 tallet. Men din far hadde en lyse-grønn Opel stasjonsvogn. Vi hadde baksetet for selv, for det var ikke så ofte Marit, Oddvin eller Kjell var med. En søndag skulle vi få være med i kirka. Din mor og far pleide å gå i kirka på søndagene, og denne søndagen skulle jeg og du få være med for første gang. Jeg var vel 5 år mens du var 4. Vi hadde en hel kirkebenk for oss selv bak de voksne. Vi var ganske rolige til å begynne med. Men etter hvert ble lydnivået slik det brukte å være når vi leikte sammen. Presten ble uroa i prekenen og dermed ble vi kasta ut av kirka. D.v.s. det var din far som bar oss ut på kirketrappa og sa at der måtte vi sitte til gudstjenesten var over. Men for et par unger på 4 og 5 år som hadde lopper i blodet og kvikksølv i baken satt vi ikke lenge på trappa. Fri som fuglen begynte vi å løpe rundt kirka og rundt på kirkegården midt i Odda sentrum. Litt senere kunne vi ligge på ryggen, tett inntil hverandre, og kikke opp mot himmelen. Vi lurte på om vi ikke kom til himmelen siden vi ikke fikk være inne i kirka. Alle turene i Tokheimslia. En annen gang, mange år senere, spurte du meg om dette som jeg aldri glemmer; «Var det kjekt i himmelen, Bjørn» “Jada, det var kjekt i himmelen……”, svarte eg lavt og litt brydd! Men du var liksom ikke fornøyd med svaret eg ga. Du såg nok at eg blei litt brydd, litt flau og litt rød i kinna! Muligens alt sammen samme tid. Eg såg vel nærmast ut som ein Raud Gravensteins-eple eller Raud Prins, for å si det på eple-språket. Og eg såg det gode smilet og gløden i augene dine og eg forstod at nå var det noe på gang! For eg hadde sett dette ansikts-uttrykket ditt så mange ganger før. Eg kjente deg så godt, nærmest som ei søster eller kanskje som mi eiga bukselomme og du kjente nok lommene mine minst like godt. Du leste det litt flaue og beskjedne uttrykket i ansiktet mitt òg, og du likte nok det du såg. For du visste at du liksom hadde fått et lite “overtak” på meg. Et lite psykedelisk overtak, og det likte du veldig godt! Du likte å utnytte det overtaket! Det hadde du gjort før. Mange ganger! Du riktig koste deg da. Slik kunne du være noen ganger! Litt fandenivoldsk. Vi kom fram fra bakom løo, nesten som vanlig. For det var på denne tida det hendte mye bakom løo! Vi hørte far din jobbe med et eller annet ute i Tunet og då blei det brått slutt på den relativt uskyldige “hyrdestunden” vi hadde bakom løo. Vi turte liksom ikke å fortsette mer i tilfelle vi skulle bli oppdaget av din far eller andre. Så vi kom oss fram fra baksiden av løo og ut på Tunet der vi stod og kikka på Arne som jobba. Vi sa ingen ting! Forsøkte vel å lata som om ingen ting var skjedd! Men det var da det hele begynte, og eg forstår ennå ikke i dag hva du tenkte på! For høgt og tydelig kom dette som gjorde meg både litt brydd, litt flau, veldig varmt mellom ørene og ganske rød i kinna. Det er i en slik situasjon du ønsker at du kan bli usynlig, bli borte vekk eller synke ned i grunnen, som det heter! For i mine verste fantasier hadde du ikke regnet med at noe slikt skulle skje. Det skulle ikke skje at noen røpet vår lille “hemmelighet”. Men høgt og tydelig kom det munnen din; “Var det kjekt i himmelen, Bjørn…….” Du sa det med et lurt smil om munnen. Arne kikka forsiktig opp et lite sekund, og eg lurte på om eg hørte det eg hørte. Arne sa ingen ting, og eg sa heller ingen ting. Men du ga seg ikke og enda en gang så kom det høgt og tydelig; “Var det kjekt i himmelen, Bjørn…….” Arne så ikke opp denne gangen. Eg dulta deg forsiktig i sida med albuen mens eg rista på hodet og forsøkte å se litt morsk ut. Kanskje det dummeste eg har gjort, for ho fortsatte enda mer energisk. “Var det kjekt i himmelen, Bjørn…….” Kom det igjen. “Jada, det var kjekt i himmelen……”, svarte eg så lavt eg kunne og litt brydd, i et håp om at ho no ville gi seg! For der dukka enda en kamerat opp! “Det var jammen godt han kom no, for då gir ho seg nok”, ……….tenkte eg ganske overbevist! Men nei, ikke tal om, du gav deg ikke! “Var det kjekt i himmelen, Bjørn…….” Snakk om flaks!! Og kameraten min gliste opp i heile tryne når han hørte dette!! “He he, har du vært i himmelen, Bjørn” “Kos var det der då” sa han og gapskratta. “Kos var det i himmelen, Bjørn Ho ho hi hi ha ha”! I mange år fikk eg høre om denne episoden fra kameraten min. Han likte å minna meg på det! Han lo lika godt hver gang han nevnte denne historien for meg. I dag er verken Liv Kari eller denne kameraten min blant oss lengre! Men når eg tenke tilbake på Liv Kari, tenker eg ofte på denne episoden. Og stille tenker eg for meg sjøl “Joda, visst var det kjekt i himmelen vår”, Liv Kari. “Og det var kjekt på Tokheim”! “Så utrolig kjekt tid vi hadde sammen”! Tokheim og Liv Kari var “himmelen” min, sjøl om eg kanskje ikke alltid forstod dette den gang! Eg er både kry, stolt og glad for at eg fekk være sammen i “Himmelen” med Liv Kari i noen år. Vi trengte ikke være døde for å komme til Himmelen. Vi hadde vår egen Himmel. I fjor (2017) jobbet eg i Oslo og fikk endelig muligheten til å treffe deg igjen. Siste kvelden ble en utrolig minnerik kveld på en av byens utesteder. Det ble mye mimring og latter. Så mye mimring at jeg ikke rakk det siste toget ut til Sandvika og du måtte kjøre meg ut til hotellet. Jeg fikk en god klem og lite visste vi da at det var siste gangen vi så hverandre. Nå skal jeg snart jobbe litt i Oslo igjen og jeg hadde sett frem til flere kaffikopper og mimringer etter arbeidstid. Men slik skulle det altså ikke gå. Det er utrolig tungt og trist å tenke på. Takk Bitten!! Mvh Bjørn

Kjære kloke, tapre, sterke Mamma 2; takk for at jeg fikk bli så glad i deg. Lite visste jeg da jeg møtte datteren din for 10 år siden, at jeg kom til å forandre meg for alltid som et resultat av hennes mor sin innflytelse på meg. Du behandlet meg som en av dine sønner, og var alltid der når jeg trengte råd og veiledning - kanskje spesielt når det kom til skole og arbeid, der du var et leksikon uten sidestykke, og helt original, enestående og unik i dine innfallsvinkler. Du stilte alltid opp for meg, og jeg er så utrolig glad for at jeg fikk privilegiet av å stille opp for deg som jeg best kunne mot slutten. Godt er det også å tenke på at du senest to dager før du gikk bort fortsatt hadde humor og glimt i øyet, da du ba meg om å roe ned med cheeseburgerne. Jeg fikk "bare" kjenne deg i 10 år, og kjenner nå på frykt for å leve videre uten deg. Det var den typen følelse av trygghet og omsorg du helt naturlig gav de rundt deg. Vi fikk mange gode tider sammen, og ingen kan noensinne ta fra meg minnene jeg har av deg. Når jeg lukker øynene, er du i høyeste grad i levende live med meg, og jeg kan høre hvordan latteren din fylte rommet, uansett hvor vi befant oss. Du har lært meg å akseptere, og å være meg selv, og jeg er så glad for at en stor bit av deg lever videre i Vilde. I juli/august forsonte du deg med at døden var nær i mye større grad enn noen andre rundt deg, og du var sterk, rolig og modig helt til slutten. Som alltid var du den sterkeste av oss. Du fikk ytret mye av dine ønsker og tanker for vår fremtid uten deg til oss, og jeg lover å hedre alle dine ønsker, handle i tråd med din vilje som jeg best kan, og alltid passe på datteren din for deg. Ord strekker ikke til, men vi elsker deg, og vil aldri, noensinne glemme deg. Tusen takk for alle middager, turer, diskusjoner, alle råd, all latter, alle tårer, alt det vonde og alt det gode - takk for alt livet jeg fikk leve med deg. Hvil i fred. Mikael.

Liv Kari -takk for at jeg fikk lære deg å kjenne. Du ansatte meg som avdelingsleder for NAV Bilsenter Østlandet i 2014 og var min sjef i to år. Det var spennende å være en del av din ledergruppe. Jeg minnes årene sammen med deg som svært positive og lærerike - du var en humørfylt og fargerik leder. Du var en god diskusjonspartner og veileder som alltid var tilgjengelig. Jeg savner ditt varme smil og din rungende latter. Mine tanker går til dine nærmeste.

Amiti- jeg møtte deg bare en gang hos Uma Armegol - vi fant tonen og vi snakket mye om hvor viktig det var å ha passion i livet sitt- å holde fast i gleden ved livet no matter-Vi lo mye den kvelden-et befriende og sterkt møte-Vi som er her enda i fysisk form må minne hverandre om å leve fullt -og med lidenskap.Mine tanker går til dine barn og bonus barn Love &Light Anita (Satyana)

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at Liv Kari var død. Liv Kari ble ansatt som avdelingsdirektør for NAV Hjelpemiddelsentral Oslo og Akershus i desember 2008 i forbindelse med at de to hjelpemiddelsentralene i Oslo og Akershus skulle slås sammen til en hjelpemiddelsentral. Hun fikk ansvaret for oppbyggingen av en ny felles organisasjon og flyttingen til nye lokaler på Økern i 2011. Vi fikk nyte godt av Liv Kari sine artistiske evner da hun ledet arbeidsgruppen som sto for utforming av fellesarealene og fargevalget i de nye lokalene. Hver etasje har sin egen farge, og selv den dag i dag får vi positive tilbakemeldinger fra gjestene våre på designet og de fine fargekombinasjonene. Liv Kari inviterte ansatte på hjelpemiddelsentralen til å vise fram det de jobbet med på fritiden, og flere medarbeidere har hatt utstilling av både malerier og bilder i våre utprøvingslokaler. Liv Kari hadde også selv en utstilling der, og høstet mange lovord om bildene. Liv Kari var både opptatt av egenutvikling, teamutvikling og organisasjonsutvikling, og det ble satt i gang mange utviklingsløp i organisasjonen, noen med egne krefter og andre med ekstern bistand. Relasjonsledersamlingene som Liv Kari dro i gang, arrangeres fortsatt. Liv Kari var en tilgjengelig leder, og da hun sluttet som avdelingsdirektør hos oss i april 2016 for å starte i ny jobb på Sophies Minde, var det mange som sa de kom til å savne hennes gode humør og karakteristiske latter som ofte runget i kantinen. Nå er latteren stilnet, og våre tanker går til hennes barn og øvrige slekt. På vegne av NAV Hjelpemiddelsentral Oslo og Akershus avdelingsdirektør Bente Kaldheim

Ennå er det vanskelig å forstå at du er borte. Du superspreke og glade Liv Kari. Alltid tilstede for dine barn. Glad for jobben ved Sophies Minde. Jeg minnes middager og quiz ved langbordet i Gabels gate. Jeg minnes julaftener sammen med våre barn. Vi ble svigerinner i mai i år i eventyrbryllupet til Vilde og Mikael i Italia. Jeg er så trist. Jeg håper å kunne være en god svigermor for Vilde.

Du var for meg en refleksjon av hva du ønsket å se i andre.Du ønsket kjærlighet og gav kjærlighet.Du ønsket ærlighet og var ærlig.Du ønsket respekt og viste respekt for alle rundt deg.Du var alltid levende og sterkt til stede.En siste hilsen fra Unni.

Liv Kari og jeg snakket ofte om dette diktet da hun bodde i Bergen. Savnet vil alltid være der men si ikke med sorg at noen er død si heller med glede at noen har levd.

Kondolerer til familien. Dette var trist og overraskende. Jeg jobba med Liv Kari på NAV Hjelpemiddelsentral og husker henne som en positiv person med mange spennende tanker. og ideer. Spesielt hadde vi noen gode samtaler under middagen på et kurs, da vi oppdaget at vi hadde felles interesser i forhold til spirituelle ting. Takk for alt.

Jeg kondolerer til familien. Liv Kari var min sjef ved Hjelpemiddelsentralen i Oslo og Akershus, for en flott dame som brydde seg om sine medarbeidere. Hun gikk altfor tidlig bort. Hvil i fred. Kurt

Kondolerer til hele familien. Dette var utrolig trist. Tenker tilbake på studietid og på småbarnstid, på din smittende latter og energi.❤️

Du var alltid så levende og sterkt til stede. Slik vil jeg minnes deg.

Dette var svært så trist! Kondulerer alle i familien! Visste ikke om at Liv Kari hadde blitt syk. Tenker på flere år i NAF som gode kollegaer, og har mange ganger tenk tilbake på en veldig flott tid. Tenker også tilbake på Liv Kari som en sterk og dyktig kvinne med meningers mot og med masse empati med en smittende latter. Fred over hennes minne.

Takk for dine fargerike påfunn og din smittende latter.

Så trist, og så alt for tidlig!

Dette var trist Liv, men jeg vil aldri glemme deg eller latteren din fra tida som student i Bergen. Vi jobba jo også på Studentsenteret sammen. Og til Kjell : Kondolerer.

Liv Kari, eg hugsar deg som morsom, kreativ, festlig, full av fantasifulle idear. Takk for mange gode minner, særleg din gode lått og ditt varme smil. Eg minnest deg med glede! Trist at du ikkje lenger er blant oss. Ditt søskenbarn Berit, frå Herand.