John Pettersen

Et kort sammendrag av John Pettersens liv og levned. Fatter ble født i samme seng som sin mor, Ellen Marie Pettersen født Johnsen, på Karmøy. Han fikk en tøff start på livet da han ble solbrent og ble hastedøpt, da de var redd for at han ikke skulle overleve. De reiste etter hvert til Oslo der hans far Johan Petter Pettersen var og han stelte gutten slik at han kom seg. Bestefar var fra Son og bestemor var en av flere jenter fra Koppervik som skulle lære jentene i Son å legge ned sild. Senere i barndommen ble han syk og havnet på sykehus med difteri og han fikk koldbrann på stupehodet. Dette var andre gangen det sto dårlig til. De bodde først i Vika der vestre tårn til Oslo rådhus nå står. Etter en tid flyttet de til Markveien 51 og faren startet et reklamemontørverksted i stallen i Sofienberggata 9. Der var det masse å gjøre med flere ansatte. Fatter vokste opp og var med i arbeid ved siden av skolen. De drev med glasskilt, neonreklame og plakatoppsetting både han og lillebror Tor, der de også lagde rammene. Han var med å sette opp Freia-reklamen på Karl Johan og var med på å henge opp julegatebelysning i halve Oslo etter krigen. Fatter jobbet hos faren sin i flere år til han startet egen lastebilvirksomhet som leiebilsjåfør. Han var mange år i Transportsentralen. Da var det mange tunge løft og jeg husker spesielt da han løftet en stor linoleumsrull på et par hundre kilo og bar den fra planet og inn på lageret. Vi barna var av og til med på jobb når vi hadde skolefri. Når vi var sultne, hendte det at han kjøpte røkte pølser som vi spiste kalde i bilen. Det må ha skjedd noe med pølsene siden da, da dette var godt. Sannsynlig kjente han til det beste stedet. Han var også mye på brygga og kjøpte fisk og reker. Under krigen var bestefar med i hjemmefronten som materialforvalter. På verkstedet ble det oppbevart våpen og radiosendere og det var radiokontakt med England. De tok også i mot flyslipp fra England i åsen opp for Oppsal stasjon. De kunne høre kremtet fra klokka på trikken nede på Oppsal der de lå i skjul. Dette var en stor trussel for familien, for om bestefar hadde blitt tatt, så ville dette medført at han ville blitt torturert og til slutt henrettet. Som en konsekvens av dette ble alkohol en del av hverdagen og man må anta at bestefar i denne sammenhengen hadde en posttraumatisk stresslidelse, noe som satte preg på familien. Ut over dette var begge foreldrene snille og omsorgsfulle. Det var stort hjerterom og vilje til å bidra. Under krigen bodde mor med ungene på gården i Son mens faren var i Oslo, der han gikk på Solhøy skole. Det var mye jobb på gården og han har fortalt om luking i åkrene. Når faren var på gården i helgene, så ble det lyttet til en Huldra radio på England, mens Fatter var nede i vegen for å holde vakt. Presten var stadig gjest for å lytte på radioen. Han fikk etter hvert ikke komme, da han fortalte nyheter fra prekestolen. Naboene begynte også å lure på om det var sykdom i familien da presten var der så ofte. Faren og søsken fikk hver sin tomt oppe i skråningen ovenfor gården der alle bygde hytter. Det gjorde at han hadde familie på egnen alder. Særlig fetter Gunnar var en nær venn. Dette ble overført til barna i neste generasjon som fremdeles holder sammen på sjøen. Etter krigen var hytta mye besøkt på sommeren av familien fra vestlandet. I alle år var mye kontakt med morens familie i Stavanger, i Haugesund og på Karmøya. Han hadde nær kontakt med besteforeldre, tanter, onkler og fettere og kusiner. En sommer drev han krabbefiske med en fetter og de solgte krabber fra brygga i Stavanger til en krone stykket. Det var særlig to fettere der han hadde kontakt med, Kåre og Tor. Mange år etter, men han var sammen med Inger, så tok han seg sin første ferie, da Tor kom med sin Wiking Family. Det var stor stas. Da de lå på Hankø, kom det en pent kledd dame gående på brygga med en fin hund. Fatter var som vanlig av den høflige og omgjengelige sorten og inviterte damen ned på en drink, noe hun høflig avslo etter en kort og hyggelig passiar. I akterkabinen satt Inger og Tor og turte ikke å si noe. Fatter hadde ikke tatt på brillene sine og så ikke at det var kronprinsesse Sonja som sto på brygga. Da sjaluppen med løftede årer dukket opp, trodde han det var kona til en av offiserene ombord i kongeskipet. Han var genuint opptatt av biler og det som hadde med krigen å gjøre. Han kunne si hvilken type og hvilket slag av gamle biler, marinefartøyer, krigsfly av alle slag. En gang var det bilde av noe som ble fortalt å være et tysk marinefartøy, men dette var helt feil. Det var et amerikansk og av de syv som var bygget, så måtte det være denne spesielle pga en mast. Det var mye aktiviteter. Hans bror Tor drev med motorsykkelrace og var norgesmester. Fatter hadde en tysk militær BMW som han monterte sidevogn på. Senere ble det både lastebiler og privatbiler. Da Fatter kom i militæret var dette først som vanlig mening og etterhvert som en del av Tysklandsbrigaden som motorsykkelordronans. I denne perioden traff han Bjørg Larsen som han giftet seg med og deres første sønn Jan Petter ble født i september 1952. Senere ble han sersjant og etter mange år fenrik. Han var medlem av Norske reserveoffiserers forening og veteranforeningen for Tysklandsbrigaden. Den første tiden bodde han og Bjørg i Markveien hos hans foreldre, men snart fikk de leilighet i bakgården hos Bjørgs tante Erna Nystein. Det var to små leiligheter med felles gang innenfor felles inngangsdør, der det bodde en enslig mor med en gutt. Senere fikk vi denne leiligheten da de andre flyttet ut. Da ble det et ekstra soverom og kott på det gamle kjøkkenet. I januar 1955 ble Terje født. Da det var muggsopp i leiligheten, så var Terje mye plaget av sykdom. I 1957 fikk vi hans foreldres ansiennitet i Obos og flyttet til Oppsal i en splitter ny Obosleilighet med bad, to soverom og mengder med varmt vann. Dette var en stor overgang fra utedo og balje på kjøkkengulvet. Kort tid etter dette ble Bjørn Håkon født i februar 1958. I disse årene var det mye å gjøre. Han kjøpte sin første nye lastebil, som det mye problemer med. Dette førte til at han begynte å drikke mer og i ca 1967 flyttet han ut av hjemmet. Den første tiden bodde han i kjelleren i Markveien 51 i farens gamle verksted på en haug med gamle telefonkataloger som seng. Etter en kortere periode flyttet han sammen med Vesla i Steenstrupsgate. Vesla hadde en datter, Rita, og det må ha vært trangt med to voksne og en ung jente på ett rom og kjøkken. Vesla var et raust menneske og det var bestandig hyggelig å komme dit, men det var alkohol der og og det gjorde ikke samlivet noe enklere, så etter noen år flyttet Rita ut. Etter noen år, så flyttet han sammen med Inger på Tåsen. Inger jobbet i butikk. Det som gjentok seg var at det var alkohol med i bildet. Det er sannsynlig at de trakk hverandre ned i dette. Mens de bor sammen, så blir Fatter skadet ved at en buss kjørte inn i lastebilen hans bakfra og han ble uføretrygdet. Det var en tung affære å fordøye og etter en stund kjøpte han en lastebil og kjørte svart til han forsto at det gikk rette veien. Da var han i full gang igjen til han ble alderspensjonist. I denne perioden ble Inger syk og etter en lengre tid så døde hun. Siden de ikke hadde skrevet en samboerkontrakt, så ble han satt på gata og fikk da en leilighet av Oslo kommune i Johann Scharffenbergs vei 115. Der ble han en samlende person og ble etter hvert portner som følge av at han ordnet opp om det var nødvendig. Da Boligbygg etter noe år mente at det ikke var nødvendig med en portner, så fortsatte han likevel i funksjonen, da beboerne oppfattet ham som det. I Begynnelsen synes han dette var et traurig sted, men etter hvert ble dette det stedet han likte seg godt og som han lengtet til bake til. Han fikk gode venner der, bl.a Tonje som han hadde kontakt med til det siste. Da han begynte på skolen i første klasse, gikk han på Lakkegata skole sammen med Bjørg. Hun giftet seg senere med Ulf som var Fatters venn. De hadde en del kontakt. Da Ulf døde, så ble han Bjørgs kompis og de har vært mye sammen til glede og nytte. De feiret jul og nyttår sammen enten hos han eller hos henne. Da de skulle renovere røropplegget i Bjørgs gård, så bodde hun hos Fatter i flere uker i Utmarksveien 2. Han var en god hjelp og støtte. Da Bjørg ble syk og ikke svarte på telefonen, så reiste han opp og fikk henne på sykehus. Dette er en type beskrivelse som går igjen. Fatter har av alle blitt beskrevet som en hyggelig og raus manns som hjalp til om det var behov, men med forbehold. Om noen i blokka trengte penger til øl, så fikk de låne om de hadde betalt det de hadde lånt tidligere. Dette går også igjen etter at han ble syk. Alle de stedene han havnet, så ble det kommentert at han var hyggelig og at de satte pris på ham. Det er helt klart et trekk som har vært til stede gjennom alle år. Familien er etterhvert blitt større. Han har fått fem barnebarn, alle gutter, som han omtalte som gutta mine. Det inkluderte og også alle sønnene. Han har også fått oldebarn, tre gutter og fire jenter. Gard og Kristoffer, som de eldste oldebarna, har hatt fin kontakt med oldefar. Mens han bodde i Johann Scharffenbergs vei, så sluttet han å drikke. Han kunne ha flasker stående i flere år urørt. I denne perioden ble han syk og var i hele 2014 svært dårlig. Han ble overtalt til å flytte til en omsorgsleilighet i Utmarkveien 2 på Bøler, da de skulle renovere blokkene. Da mistet han nærheten til vennene sine og ville ikke gå ned til de andre gamle som bodde der. Som han sa, det er jo bare gamle folk der som prater sykdom. Han var vant til en yngre aldersgruppe og følte seg nok ikke hjemme blant de andre gamle. Han får der daglig medisinsk oppfølging og det kommer opp mat som han ikke vil spise. Det var ikke som maten til mor. Oppe i dette så mistet han også retten til å kjøre bil, da han ble testet for svekkede kognitive evner. Dette var et stort slag. Han hadde kjørt bil siden han var 16 og dette var en del av hans identitet. Han jobbet som eksamensvakt på Universitetet og menighetsfakultetet til han var 80 år. Dette satte han stor pris på og likte å snakke med studentene. Han var også prøveklut for tannlegestudenter på tannlegehøyskolen når de skulle lære å lage gebiss. Han hadde mistet tennene sine pga medisiner. Det holdt han på med til han ikke lenger kunne kjøre bil. Han satte stor pris på dette, da han opplevde at han var til nytte. Etter en stund får han en annen leilighet i et nybygg på samme adresse, da blokka han bodde i skulle renoveres. Det var en tøff periode med forvirring og uro. Etter hvert går dette over. Han holdt senga mer og mer og han klaget over bena og føttene. Det er tydelig at han var plaget av dårlig blodomløp og fargen på føttene var ikke bra. Da han må amputere den første foten, fikk han etter et lengre rekonvalesensopphold, plass på Hovseterhjemmet avd. Økern, som senere flyttet inn i nytt bygg på Hovseter, der han bodde til han døde ett år etter. Det ble til slutt åtte amputasjoner. Fatter døde brått. Selv om prognosene for bena var dårlig ifht groevne, så var det blodforgiftning eller lungebetennelse som var legens framtidsforståelse. Dagen etter dette, etter å ha spist to karbonader, så dør han høyst uventet mens pleieren var ute for å hente et glass saft. Det er særlig to ting som har vært viktige personlighetstrekk. Det er at han bestandig kom seg på jobb uansett hvor dårlig han var. Det andre var hans sosiale evner og å komme i kontakt med andre. Dette ble uoppfordret kommentert av de som jobbet på de stedene han har vært. Dette er også noe som vennene han har sagt. De viser til hans hjelpsomhet og vilje til å kjøre om det var behov. Det er helt klart at dette er noe han dro med seg fra oppveksten og familien. Det er alle gode grunner til å lyse fred over en sliter som har vært til nytte så lenge han evnet. 21/06-2018 Jeppe Pettersen